Hva slags krise var egentlig finanskrisa?

Sammenbruddet i det amerikanske boligmarkedet starta i september 2007 og utløste den globale finanskrisa. Ti år seinere må vi oppsummere at forutsetningene for en ny krisa har styrka seg. Spørsmålet blir om betegnelsen «finanskrise» var korrekt.

Verdens største bankran 

Den allment aksepterte teorien er at finanskrisa hadde sitt utspring i dårlig sikrede boliglån i USA, og da låntagerne ikke klarte å betjene sine lån, førte sammenbrudd av boligmarkedet til kollaps for finansinstitusjonene. Da boligbobla sprakk, førte det til en vedvarende krise i verdensøkonomien som ruinerte land og kasta millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom. For å redde bankene, ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, antatt å være opp mot 13 000 milliarder dollar globalt.  Dette tilsvarer omtrent 13 norske oljefond. Dette var «verdens største bankran», men de ansvarlige slapp straff.

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utvikla en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet. Såkalte hedgefond, reine spekulasjonsfond, var svært aktive i denne prosessen. Også bruk av CDOer som er en type derivater, «økonomiens masseødeleggelsesvåpen«, var svært omfattende før krisa.

Til tross for de enorme statlige overføringene til bankene, er verdensøkonomien ikke kommet seg etter krisa.

En produksjonskrise

Dette er en systemkrise; en krise i den vestlige kapitalistiske økonomien. Mer presis vil det være å kalle krisa en vedvarende produksjonskrise. Den produktive kapitalen, altså den som investeres i produksjon, stagnerte. Når de amerikanske bankene var desperate etter å låne ut penger, var det pga. kapitaloverfloden som prega den amerikanske økonomien. Det flomma over av potensiell lånekapital, som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjon og ikke-produktive sektor som boliglån.

Jørgen Sandemose skriver i sin bok «Historisk materialisme og økonomisk teori»:

Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

Sandemose sikter her til investeringsbanken Lehman Brothers med sine over 26 000 ansatte, som gikk konkurs med et brak i september 2008.

Blodomløpet under kapitalismen

Finanskapital, som Marx kalte fiktiv kapital, har sitt opphav i produktiv kapital. Penger kan ikke bare yngle mer penger. Marx teori er at det er i produksjonsprosessen det skapes merverdi gjennom utbytting av levende arbeid. «Pengar er storkna mannesveitte», skreiv Aasmund Olavsson Vinje i en fyndig nynorskversjon av Marx` tese «Kapital ist verstorbne arbeit».

Marx skriver i Kapitalen, 2. bind, om hvordan jakta på penger er drivkrafta under kapitalismen:

Verdiens pengeform er dens mest handgripelige framtredelsesform. Sirkulasjonsformen P–P’ [penger–mer penger], som har virkelige penger som utgangs- og sluttpunkt, er derfor det mest konkrete uttrykk for det drivende motivet i den kapitalistiske produksjon, nemlig jakten på penger. Her fortoner produksjonsprosessen seg bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, i pengejakten. Alle nasjoner med en kapitalistisk produksjonsmåte blir derfor i perioder grepet av en hektisk virksomhet for å tjene penger uten innblanding fra produksjonsprosessen.

Torstein Dahl skriver dette i artikelen  «Økonomiske kriser – er vi på vei inn i den eller ut av den?» i tidsskriftet Rødt nr 2/2012:

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den leverer ingen varer eller tjenester som folk har nytte av; ingenting å bruke, ingenting som vi trenger for å leve. Den er en rendyrket snylternæring, som henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer.

 Videre skriver han:

Men den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom kapitalistene. Den formidler lånekapital til bedrifter og til stater, og den sørger for at långiverne får «sin del» av den profitten som skapes i de bedriftene der den egentlige produksjonen av varer og tjenester skjer. Den formidler også egenkapital til bedriftene, ved at det er finansnæringen som forestår nesten all innhenting av aksjekapital.

 Markedsliberalistene hevder at markedet løser problemene. De hadde kjempa igjennom en total deregulering av banksystemet i årene før finanskrisa. Men når det «frie» markedet trua hele det internasjonale finanssystemet, gikk statene inn for å redde «hjertet» i kapitalismen.

 Hva nå?

Ingenting av de grunnleggende forutsetningene for krisa er endra, tvert imot. Det har vært ti år med angrep på arbeidsfolks rettigheter, lønn og pensjoner over hele verden. De sosiale forskjellene er blitt enorme: De åtte rikeste eier like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten, ifølge Oxfam. Alt dette gjør investeringer i produksjon mindre attraktiv fordi kjøpekrafta går ned.

Samtidig har finanskapitalen, med sitt nettverk av skatteparadis, vokst over alle grenser:

Dagens Næringsliv skriver 21/4 i år:

For å få fart på økonomiene igjen har 22 av verdens sentralbanker siden 2009 til sammen trykket 17.000 milliarder dollar. Siden 2009 er total gjeld i verden økt med over 50.000 milliarder dollar til 240.000 milliarder dollar (over 2.000.000.000.000.000 kroner), som er godt over tre ganger mer enn verdens samle bruttonasjonalprodukt.

I tillegg kommer verdens derivatmarked som er 20 – 25 ganger større enn verdens brutto nasjonalprodukt –  et korthus som raskt kan falle sammen og lamme hele det internasjonale bank- og finanssystemet.

Bankranerne etter verdens største bankran, er i dag verdens herskere. Det er ingen politisk vilje til begrense deres spekulasjoner.

Se også:

Advarsler fra finans-kapitalismens kommandohøyder

– Det her er verdenshistoriens største finansielle eksperiment

 

Hvorfor er det økonomiske krise?

På veg mot et nytt krakk?

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

2 thoughts on “Hva slags krise var egentlig finanskrisa?”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *