Kategori: notat

«Oppenheimer» er en film du aldri glemmer. Den handler om «Atombombens far», Robert Oppenheimer og hans moralske kvaler ved å ha skjenket verden et masseutryddelsesvåpen. Han oppsummerer det slik med et sitat fra hinduistiske Bhagavadgita: «Nå er jeg blitt Døden, ødelegger av verdener».

Det er en film på mange plan som ikke minst gir en nødvendig historieleksjon til et stort publikum. Men filmen handler mer om framtida enn om fortida. Det dreier seg om menneskenes eksistens på denne jorda. Den setter alle andre spørsmål i skyggen.

Jeg tenker at filmen ikke minst må bli en inspirasjon til å bygge opp en fredsbevegelse for å unngå at Ukraina-krigen utvikler seg til atomkrig. En betingelse for at en slik bevegelse skal lykkes, må være at den retter seg mot «Masters of War» på begge sider: mot den russiske okkupasjon, men også mot NATOs og USAs våpenkappløp.

Foto: Albert Einstein and Robert Oppenheimer in a posed photograph at the Institute for Advanced Study.   ca. 1950 Wikimedia Commons

Kristiansand SV går imot at folk i Søgne og Songdalen skal kunne uttrykke sin mening i en folkeavstemning om framtida til sine tidligere kommuner.  SV lokalt går også sterkt imot en lovendring som åpner for at slike folkeavstemminger skal kunne holdes. Dette har ingenting med sosialisme og demokrati å gjøre. Det er høyrepolitikk. I denne saken motarbeider Kristiansand SV  regjeringen som skal ha ros for å ville lytte til lokaldemokratiet og ville la folk lokalt uttrykke sin mening.

Ut fra en sosialistisk utgangspunkt er Kristiansand SVs politikk helt ubegripelig. Et sosialistisk samfunn er avhengig av kort vei mellom folkevalgte og velgerne, men dette fraviker Kristiansand SV. De vender ryggen til en brei folkelig bevegelse i Søgne og Songdalen og vil frarøve folk mulighet til å ytre seg om sin framtid. Fortsett å lese Kristiansand SV svikter sosialismen  – og eget program

Oversikt over anlegget på Glomstul i Skien. Illustrasjon: Strømselskapet Lede

Et enstemmig bystyre i Skien valgte å godkjenne salg av en stor tomt til Google nord for byen. Google kjøpte tomta på nær 2000 mål av skogeier Leopold Løvenskiold. Det holder nå på å rasere et stort område på Glomstul  for å tilrettelegg for et datasenter. Men Google har ikke bestemt seg for å bygge senteret, men skog er hugget ned og natur rasert.

Datasenteret skal bli en av verdens største og vil forbruke mer enn sju ganger Skiens forbruk. NRK skriver at datasenteret kan føre til  dobling av strømprisene i Sør-Norge.

Rune Mathiesen fra Rødt er også blant politikerne som stemte ja i 2020. Han angrer ikke. De 30% av byens innbyggere som er imot prosjektet, har ingen talsperson i bystyret.

Når folk som kaller seg sosialister, legger til rette for en av verdens største multinasjonale konserner, må man bare gni seg i øyene. Google har vært pioner for innføringa av overvåkingskapitalismen i verden. De betaler nesten ikke skatt globalt. Et datalager gir nesten ikke arbeidsplasser.

Les også:

Overvåkingskapitalismens tidsalder

 

Overskrift i nettstedet Wall Street on Parade: «Banker som stilte opp med 30 milliarder dollar for å «redde» First Republic kan ha prøvd å redde sin egen eksponering mot 247 billioner dollar i derivater.»

Som jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen, gikk 11 større amerikanske banker 16. mars inn med 30 milliarder dollar i uforsikrede innskudd for å redde den kriserammede First Republic Bank som likevel fortsetter mot stupet. Denne banken har på ett år tapt 97% av sin markedsverdi. Det er kundeflukt, og aksjekursen fortsetter å stupe. Sannsynligvis vil myndighetene ta over banken som er på størrelse med DnB.

Men hvorfor gikk de 11 bankene inn i en slik redningsaksjon for å redde en konkurrent? De amerikanske bankene ikke er kjent for å drive veldedighet. Det er for å redde sitt eget skinn. De er livredde for at den pågående krisa vil trekke hele økonomien ned i et dragsug. De er livredde for at krisa vil utvikle seg i derivatmarkedet. (Om derivater – se ramme under) .

Men hvordan er tilstanden blant de 11 bankene som deltok i den mislykkede redningsaksjonen? Fortsett å lese Banker i USA med mislykket redningsaksjon av konkurrent

Bankkrisa i USA fortsetter.  Jeg skreiv i en kronikk i Fædrelandsvennen mandag 24/4 følgende om hvordan CEO for USAs største bank JCMorgan Chase, Jamie Dimon, har prøvd å stoppe bankkrisa fra å utvikle seg videre. Her skreiv jeg følgende:

«Banken prøver nå å stoppe kollapsen i det amerikanske banksystemet. Dimon gikk i spissen for å samle 11 banker for å redde den kriserammede banken First Republic Bank som fikk tilført 30 milliarder dollar i innskudd.»

Men redningsaksjonen ser ikke ut til å hjelpe. Dagen etter kronikken 25/4 meldes det fra Wall Street at First Republic Bank  falt 49,37 prosent til 8,10 dollar etter det ble kjent at selskapet vurderer å selge mellom 50 til 100 milliarder dollar i langsiktige investeringer og pantelån som en del av en større plan for å forbedre sin økonomiske situasjon. Fortsett å lese Ny amerikansk storbank kan gå overende

Grethe Fatima Syéd er litteraturviter, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. I sitt bidrag til tidsskriftet Agoras nye temanummer om Dag Solstad foretar hun en kritisk nylesning av hans roman «Genanse og verdighet» (1994). I artikkelen «Undergrumset i kulturen» dissekerer hun karakteren Eva Linde, hvis eneste karaktertrekk er hennes «ubeskrivelige skjønnhet».

Hun sier til Klassekampen 3/3:

«Grunnen til at jeg skrev artikkelen, var at jeg skulle undervise om Solstads forfatterskap og tenkte herregud, er det disse romanene jeg skal servere den oppvoksende slekt?»

Men dette er et svært problematisk utsagn. Skal den oppvoksende generasjon ikke ha kjennskap til Dag Solstads forfatterskap fordi han angivelig formidler et reaksjonært kvinnesyn? Hva slags syn på litteratur uttrykker dette? Hvilke forfatterskap vil da passere nåløye? Syéd uttrykker det slik i Klassekampen: «Skal jeg bruke tid på tekster som har så mye grums i seg?» Men det er et typisk kjennetegn ved nesten all stor skjønnlitteratur at den «har mye grums i seg». Fortsett å lese «En skitten strøm som flyter utover landet»

I Klassekampen foregår det en merkelig klappjakt på Dag Solstads lesere. Ifølge litteraturviter Grethe Fatima Syéd får vi vite at «det gjennom Dag Solstads forfatterskap renner en åre av kvinneforakt, og at vår kollektive feiring av dette forfatterskapet avslører et problematisk kvinnesyn hos leserne».  «En solstadianer er en som koser seg med sin kvinneforakt».

Ifølge filosofiprofessor Espen Hammer får vi vite følgende: «Siden han får leseren til å identifisere seg med hovedpersonene, avslører det hvor reaksjonær den kollektive underbevisstheten til det norske mannlige lesepublikummet egentlig er»

Selvsagt kan man kritisere alle forfatterskap, men jeg har aldri opplevd før at kritikerne går ut mot forfatternes lesere som de tydeligvis veit alt om. Dette er nytt fenomen – og illevarslende. Det minner meg om hvordan konservative kritikere på 1930 – tallet gikk til angrep på den kulturradikale litteraturen til Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Rolf Stenersen osv. Deres litteratur ble kalt «en skitten strøm som flyter utover landet». Men jeg kan ikke huske at disse kulturkonservative gikk til verks mot leserne av de kulturradikale tekstene.

Jeg skreiv i 1993 en hovedoppgave (nordisk) med tittel «Dag Solstad mellom marxisme og eksistensialisme». Seinere prøvde jeg å bygge videre på dette arbeidet og trakk linjer framover i forfatterskapet. Fremdeles mener jeg at dette kan leses som motvekt på den pågående sensitivitetslesinga av Solstads mangfoldige forfatterskap og alle som har hatt glede av lese hans bøker:

Er Dag Solstad en postmoderne forfatter?

 

Bildet er fra forsiden i Klassekampen i forbindelse med Libya - krigen 2011

I Norge har det vært en total mangel på utenrikspolitisk opposisjon. Norges krigsoperasjoners i Libya og Afghanistan skjedde med full støtte fra alle partiene på Stortinget.

Bjørnar Moxnes ble valgt inn på Stortinget i 2017 som eneste representant for Rødt. Som representant i Den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen markerte han tydelig kritikk av norsk utenrikspolitikk. Da Libya-krigen ble vurdert i Stortinget i april 2019, var for eksempel Rødt det eneste partiet som fremmet systematisk kritikk. De andre partiene viste likegyldighet og total mangel på interesse.

Jeg har derfor hatt forhåpninger om at et sterkere Rødt kunne markere en klar opposisjon mot den massive oppslutningen om NATO og Stoltenberg som preger nesten alle partier og medier i Norge.

Rødt har kritisert Russlands angrep på Ukraina i klare ordelag. Men de har gått mot norsk våpenstøtte til Ukraina. For noen uker siden gikk tre partiveteraner ut i Klassekampen med krav om at Rødt skulle snu i denne saken.

Så skjedde saker og ting utrolig fort. En flertall av stortingsrepresentantene og landsstyrerepresentantene samt partisekretæren og lokale representanter snudde på et øyeblikk og  sa de hadde skiftet mening. (Moxnes viste til at saken skulle opp på landsmøtet i april og tok ikke standpunkt).

Dette skjedde etter en massiv kampanje (og som etter min mening var totalitær og inkvisitorisk) for å presse Rødt inn i folden. Jeg tenkte: Nå er tida skrudd tilbake, nå blir alle partier igjen like servile.

Vi ser nå en kraftig opptrapping i Ukraina. Samtidig merket jeg meg at det blant mange medlemmer og sympatisører av Rødt var en gryende skepsis mot at Rødt skulle skifte kurs. Spørsmålet om våpen er ikke enkel, men derfor burde dette vært behandlet på en helt annen måte i partiet der diskusjonen i grunnorganisasjonene burde vært ført før så mange ledere lufta sine synspunkter.

Jeg viser til at Lindesnes Rødt nå på sitt årsmøte sier følgende: «Partiet Rødt i Lindesnes har hatt årsmøte og ønsker blant annet at Norge skal stille fredsforhandlinger som betingelse for våpenhjelp.» 

Uttalelsen står gjengitt i Argument Agder i dag: https://www.argumentagder.no/post/_fred