En liten kommentar til NAV som hersker over folks liv og død, publisert i avisa "Friheten" 19/12.
Den siste time nådde fram til denne plassen.
Jeg satt meg godt til rette på utedassen.
Jeg leste Dante som gjennom Inferno dro.
Det er lektyre som passer godt på do.
Så tordna en røst fra oven med disse orda:
«Tida er inne for å trekke i snora!»
«OK», tenkte jeg, «det er godt å bli fri.
Jeg passerte jo nettopp de nittini» Fortsett å lese UTEDASSBLUES – I NAVS STORE HUS
Fra Oruro dro vi –
stua sammen som kveg på lasteplanet –
til menneskenes ytterste verden
Til Bolivias tinngruver dro vi –
til produksjonens ytterste ledd –
til et ytterpunkt i historia
om menneskets utbytting
av menneske
Fra den magnetiske høysletta kommer de
langs de lysende stier
drivende gjennom natta
hest og rytter
som to elskende
Skummende av fråde når de havet
som uten stans
kysser kysten
med sitt hvite skum
Som det første menneske
som en gang steg opp fra havet
står rytteren ensom på stranda
med lepper sprukne av salt
med øyne hete av feber
gransker han synsranda
idet natta faller om kull
En styrtsjø slikker
de blødende klippene
og velter rytteren overende:
Mennesket mellom elementene
bæreren av bevisstheten
Frådende reiser hesten seg
med bølgende man
og steiler mot havet
Øyvind Andresen
Du forlater festningsmurene
og går steintrappene ned til havet
og byen åpner sine porter
og alt levende sine porer
og du folder deg ut
og favner over fjellene
og markene med moden mais
og havet svarer deg
med sin sang av sand og salt
og dine øyne fødes på ny og på ny
og du bryter brødet
med de som bryter stein
Øyvind Andresen
Gi jorda til mørket
slik at vi kan høre
den store klokkas slag
mot stillheten
Gi jorda til lyset
slik at vi kan høre
våre barn puste
mot evigheten
Gi jorda til menneskene
slik at jeg kan høre
min elskedes sang
mot dagen
Øyvind Andresen
Som glinsende svarte slagskip
stamper sneglene seg fram
over parkens oseaner
av grå grusganger
Som pansrede svarte kjøretøy
kravler tordivlene seg inn
under parkens depoter
av råtnende løv
Som en soldat på veg mot fronten
kommer jeg marsjerende
over parkens plener
med døende gress
Som bomber brått fra alle hjørner
faller haglene ned
med virvlende trommeslag
mot redskapsbuas bølgeblikk
Som en slagmark dekka med hvit aske
ligger parken forlatt
uten uling fra sirener
uten tegn til liv
Som vinden som virvler løse blader
gjennom store kroner
høster krigsherrene sedler
fra brente greiner
Øyvind Andresen
