Havhesten

Fra den magnetiske høysletta kommer de

langs de lysende stier

drivende gjennom natta

hest og rytter

som to elskende

 

Skummende av fråde når de havet

som uten stans

kysser kysten

med sitt hvite skum

 

Som det første menneske

som en gang steg opp fra havet

står rytteren ensom på stranda

 

med lepper sprukne av salt

med øyne hete av feber

gransker han synsranda

idet natta faller om kull

 

En styrtsjø slikker

de blødende klippene

og velter rytteren overende:

 

Mennesket mellom elementene

bæreren av bevisstheten

 

Frådende reiser hesten seg

med bølgende man

og steiler mot havet

 

                                     Øyvind Andresen

Syn

Du forlater festningsmurene

og  går steintrappene ned til havet

og byen åpner sine porter

og alt levende sine porer

og du folder deg ut

og favner over fjellene

og markene med moden mais

og havet svarer deg

med sin sang av sand og salt

og dine øyne fødes på ny og på ny

og du bryter brødet

med de som bryter stein

 

 

                                    Øyvind Andresen

Høst

Som glinsende svarte slagskip

stamper sneglene seg fram

over parkens oseaner

av grå grusganger

 

Som pansrede svarte kjøretøy

kravler tordivlene seg inn

under parkens depoter

av råtnende løv

 

Som en soldat på veg mot fronten

kommer jeg marsjerende

over parkens plener

med døende gress

 

Som bomber brått fra alle hjørner

faller haglene ned

med virvlende trommeslag

mot redskapsbuas bølgeblikk

 

Som en slagmark dekka med hvit aske

ligger parken forlatt

uten uling fra sirener

uten tegn til liv

 

Som vinden som virvler løse blader

gjennom store kroner

høster krigsherrene sedler

fra brente greiner

 

                           Øyvind Andresen