Fra Oruro dro vi –
stua sammen som kveg på lasteplanet –
til menneskenes ytterste verden
Til Bolivias tinngruver dro vi –
til produksjonens ytterste ledd –
til et ytterpunkt i historia
om menneskets utbytting
av menneske
Forbi ei øde sandslette
Bøndenes ensomme leirhus
Vindens klagende sang
Forbi nedlagte gruver
tømt for rikdom
Sandstormene
som pisker skjelettene
av gruveselskapets bygninger
Oppover klatra bilen
opp fjellene
Som var stivna i sin kamp
for å sønderrive himmelen
Opp mot den ytterste eksistens
til jordas fordømte
til menneskene med metallet
prenta inn
i deres titusen år gamle ansikter
i deres ansikter
der døden trer fram
i takt med fjellenes giftige pust
Deres blodhoste
er andres rikdom:
Fjellene og jorda og Bolivias
fordømte
Ingen fabrikkpiper
Her er gruvegangene skorsteiner
og menneskenes lunger
I fjellenes langsomme gasskamre
bevokta av statens tinnsoldater
under ekko
av mitraljøser fra tidligere år
som ennå ruller gjennom
fjellmassivet
En olding på tredve foran bilen
En tigger blant jordas fattigste
Han går i kne
med hendene utstrakt mot oss
pressa ned mot bakken
under tyngden av
en uendelig fattigdom
bestemt fra hovedsteder
han ikke aner navnet på
Bilen skyter fart
hvirvler opp en sky av støv
som fyller hans øyne, ører og
munn
Han blir liggende på kne
Hans hender er like tomme
Januar 1981, trykt i Klassekampen 8/8 1983
Jeg skulle ønske at avisa Klassekampen begynte å trykke lødig poesi igjen, som de har gjort før om åra. Som Jan Erik Vold uttrykte det i dokumentaren Elsa Kvamme (“Sorry brødre, det ble meg”) laga i forbindelse med poetens åttiårsdag nylig: – Hvorfor skrive en 500 siders avhandlig hvis du kan få sagt det på 5 linjer.
“Poetisk praksis” som man holder seg med på lørdager duger ikke så lenge spalten styres av folk hvis poetikk heter Poesi Og Politikk Skal Ikke Blandes Det Skal Være Hjerte Smerte Og Grana Er Grønn Men For Guds Skyld Uten Enderim.