Zorbás og våre forstillinger om det greske

Filmen  «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?

Filmen, som er i svart/hvitt,  bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår  handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917  – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas. Fortsett å lese Zorbás og våre forstillinger om det greske

Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

Femten minutter med buss fra vårt faste tilholdssted i Stoupa på Manihalvøya på Peleponnes, kan vi besøke den eldgamle kystbyen Kardamili. Allerede i Europas eldste litterære verk Iliaden, nevner Homer Kardamili. Den var en av de sju byene som den mykenske kongen Agamemnon tilbød som krigsbytte for å få den store krigeren Akilles med på tokt mot trojanerne. Homers epos er fra ca. 700 fvt og handler om den mytiske krigen mellom grekerne og trojanerne som holdt til i den hellige by Troja – eller Ilion – som i dag er i dagens Tyrkia.

Du kjenner selvsagt utfallet av krigen, men spør en ungdom i dag: Kjenner du opprinnelsen til begrepene «trojansk hest» eller «akilleshæl»?

Iliaden består av 24 sanger (kapitler) på til sammen omtrent 16 000 verselinjer. Forfatteren Homer veit vi ingenting om. Fortsett å lese Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

På leiting etter gamle ord på Peleponnes

I september var familien tilbake på Peleponnes der vi vært mange ganger etter 2003. Peleponnes er halvøya sørvest i Hellas, atskilt fra fastlandet med Korintkanalen. Den fjellrike halvøya er halvparten så stor som Danmark (21 500 kvm) med i overkant av en million innbyggere. Tidligere ble Peleponnes kalt Morea fordi det har form av bladet på morbærtreet.

På Peleponnes trår du på klassisk grunn. Steder som Olympia, Sparta, Mykene og Korint er jo kjent for de fleste. Paulus skreiv sine brev på gammelgresk til menigheten i Korint.

Sparta ligger i provinsen Lakonia som vi finner igjen i det norske språket i ordet  lakonisk som er en uttrykksmåte som er kort, knapp og konsis. Denne uttrykksmåten kalles lakonisk fordi unge menn i oldtidens Sparta ble lært opp til å svare på denne måten. Å være spartansk veit vi jo hva er.

Vi holder i Stoupa, en liten kystby på Manihalvøya – etter ordet mani på gammelgresk som betyr rasende. Navnet kommer trolig at krigshandlingene historisk sett vært blodige her, så alle privathusene ble bygd med det karakteristiske tårnet på toppen, som små borger.

Nå er tilstanden fredelig –  ikke lenger manisk. Strendene langs Peleponnes er stort sett steinete, så det er ikke rom for masseturisme med store hotellkomplekser, turistsiloer. Friskt vann renner gjennom de porøse fjellene, og ferskvannskildene strømmer opp mange steder under havflata,  langs strendene.  Det gjør badevannet glassklart.

Våre små venner

Jeg har lenge innbilt meg at insektene ville overleve menneskene, men det kommer alarmerende rapporter om at våre små venner vil forsvinne om noen tiår om vi ikke endrer måten å produsere mat på. Ja, at sommerfugler er vakre og at biene er helt nødvendige for pollinering, er jo vi enige om. Og sorgen over å ikke se marihøner mer, er vel stor blant oss som har levd noen år og telte prikkene i vår barndom.

Men nå har jeg endra syn på det jeg oppfatta som de mer irriterende eksemplarer av våre medskapninger: En desperat flue i vinduskarmen, hva er mer befriende enn å slippe den ut gjennom et åpnet vinduet? Og edderkoppen (som for øvrig ikke er et insekt) går fri fra støvsugeren. Som Inger Hagerup skrev i diktet «Så rart»:

Men hvordan kan den gjemme på

så mange kilometer tråd

i slik en liten mage?

Og dens slektning, vevkjerringa, kula med de ufattelige lange beina, for en fantastisk skapning!  Og et skjeggkre gjør ikke en gang en flue fortred!

Men hva med hodelusa? Jeg husker ennå da ungene var små, og hele familien måtte gjennom kurer med sviende sjampo og lusekammer. Ungene fikk sjampo i øyene og nekta å vaske håret i månedsvis etterpå. Nei, hodelusa liker vi ikke. Ellers har vi ærefrykt for livet!

foto: Stein Johan Warland

Rapport fra en mislykka moltetur

Jeg var opp på fjellet ved Bortelid og leita etter blåbær og molte. Jeg fulgte stien innover heia, men den forsvant i gørrmyra slik slike fotefar oftest ender. Så var jeg overlatt til meg sjøl – og måtte passe meg både for bratte heng og synkehull. Verken molter eller blåbær var å oppdrive, men lyngen lyste rødt, og ingen vindmøller var å skue i horisonten. Det var svært så trivelig.

Men så dreiv regn og skodde innover og skygga både for utsyn og innsyn. Sola stakk fram igjen og fikk farta opp på mauren i tua. De kava med sitt slik vi kaver med vårt. Klangen fra bjellesauen og klukking fra bekken var eneste lydene da jeg fant fram nistepakka og kaffen. Utsikten ser du på bildet. 

I dag i frivillig isolasjon, høyt til fjells og fjernt fra sivilisasjonen; i morra til lavlandet og Arendal, til marked, støy og sirkus. Var det sivilisasjon du sa?

Krigssone 6. august

Jeg sto ved oppvaskbenken og tenkte at vaskekummen var Hormuzstredet. Melkekartongene var oljetankere og yoghurtbegrene var alle typer krigsfartøy. Hele flåten duppa opp og ned i vannet før reingjøring, opphugging og resirkulering.

Da stakk Jens hodet inn døra.

«Du er ikke velkommen», sa jeg, «før du har gjort opp for alle krigene du har starta og involvert deg med.»

«Men det skal jeg gjøre», sa Jens. Han tok et koppehåndkle og begynte å gnukke på et av krigsskipene. Fortsett å lese Krigssone 6. august

Den gamle gravplassen mot havet

Det ligg ein gamal gravplass ned mot havet. Rustne jernkrossar står på skakke i vinden i møte mellom jord, himmel og hav.

Ein skulle tru ein var på Vesterhavsøyane, men ein er ikkje det. Ein er på Varhaug på Jæren, på gamal grunn der kyrkjegarden ligg mellom gravhaugar frå heidensk jernalder.

Den første kyrkja her blei bygd allereie på 1200-talet, seier soga. I dag står det eit lite kapell att.

Vraket av det russiske skipet «Ingermanland» flaut inn til Varhaug i september 1842. 389 sjøfolk mista livet, og mange av dei kviler i jorda her.

Det er reist ein minnestein over desse sjøfolka og «sjøfolk som her fekk si grav». Men skrifta på steinen er i ferd med å bli viska bort av regn og vind.

Kven skal gjenopprette dei nesten utviska bokstavane slik at gløymska ikkje tek over?

Kyrjegarden er omkrinsa av steingjerde som også er som skrift frå fortida.

Dette er ein del av norsk soge og kulturarv som lett kan gli ut av minnet i ei tid som dyrkar det globale og spottar det nasjonale og lokale.

Kven er det då som skal ta vare på den nesten utviska skrifta slik at gløymska ikkje tek over?

foto: Øyvind 16/7 2019

Fra psykiatriens mørkeloft

Lier sykehus, opprinnelig navn Lier Asyl og Lier Psykiatriske Sykehus, ble åpna i 1926. De siste bygningene blir i disse dager revet.

I perioden 1946 til 1957 ble mange hundre lobotomert på Lier sykehus. Sykehuset var også et av de mest aktive i utprøving av nye medisiner i Norge.

Ingvar Ambjørnsen jobba som pleier på sykehuset på 70-tallet og har beskrevet sine erfaringer i debutromanen 23-salen.

I landet som helhet ble minst 2500 lobotomert. Dødsprosenten var svært høy. Norge og Danmark var de landene i verden der det var flest lobotomeringer sammenlikna med folketallet.

Hvordan vil man i framtida se på dagens behandling av psykiatriske pasienter med tunge medikamenter og elektrosjokk? Norge får nå kritikk av FNs menneskerettighetskomité for å bruke elektrosjokkbehandling uten at pasienten har gitt samtykke.

Se NRKs gripende presentasjon av Lier sykehus her: https://www.nrk.no/her-ble-hundrevis-av-nordmenn-lobotomert-1.13976946

van Gogh: Såmannen (1888)

Tittelen på et maleri styrer tolkinga i en retning.

Denne såmannen: Hvem er det? Enhver får tenke sitt.

Jeg tenker at dyrkinga av sola er universell og har oppstått i totalt forskjellige kulturer over hele kloden, i sivilisasjoner som i det gamle Egypt og hos indianerne før Columbus.  Men også i mer primitive kulturer, altså hos folk som mente det var en sammenheng mellom såing og høsting, og at det var jordas grøde som la fundamentet for alt menneskelig liv.

For meg er denne såmannen ingen annen enn bonden som sprer frøene, for er et frø noe annet enn innkapsla sol?

Dette maleriet skaper verden på ny. Men poenget  er at det er slik med nesten alle van Goghs malerier.  

John Berger sier at van Goghs geni lå i at når han malte en stol, et par sko eller et ansikt malte han selve verdens tilblivelse. Alt har en oppgave innenfor en helhet. Fortsett å lese van Gogh: Såmannen (1888)