Det var en gang en folkeavstemning ……..

Det var en gang en folkeavstemning …….

Det ble Ja til Søgne og Songdalen i Kristiansand.

Og de hevet sjampanjeglassene, seierherrene:

Det var redaktørene, næringslivsfolkene, universitetsledelsen, legene, ordførerne (gamle og nye), rådmennene, de grønne og blå og lilla og røde……..

Bygdeopprøret er nedkjempet! Søgne og Songdalen er historie. Partiene er oppløst. Rådhusene er ombygd. Langenes omsorgsenter er borte. Det er ikke en smule igjen.

Og nå kommer regningen:

En kunstsilo som vil barbere det lokale kulturtilbudet.

Et budsjett som vil nedlegge skolene.

Slik er det å bo i en robust kommune.

Det var en gang en folkeavstemning ……

 

Paulo Freire 100 år

19. september 2021 er det hundre år siden Paulo Freire ble født i Recife, Brasil. Som pedagog, teoretiker og sosialist var han svært engasjert i arbeidet mot fattigdom, sult og analfabetisme, og han har fremdeles stor påvirkning på pedagogiske bevegelser verden over. I Brasil arbeidet han blant annet med alfabetisering av landarbeidere. Etter militærkuppet i 1964 måtte han dra i landflyktighet i mange år. Seinere kom han tilbake, blant annet som utdanningsminister i São Paulo der han deltok i en storstilt utbygging av skoleverket og alfabetiseringsprogrammer. Han døde i 1997.

I Norge er Paulo Freire mest kjent for boken «De undertryktes pedagogikk»  som kom på norsk i 1974. Freire var blant annet inspirert av Karl Marx og Frantz Fanon, men også av frigjøringsteologien innafor den katolske kirka.  Fortsett å lese Paulo Freire 100 år

På skolemuseet

Bildet viser Lektor Andresen på leiting etter Kabul blant rullekartene på Vågsbygd videregående skole. Rullekartene er for lengst montert ned og plassert i montere på Det store skolemuseet.

Den samme veien har det gått med Lektor Andresen, og det kan ha sine fordeler. Nå ryddes det plass på museet til irrelevante og utdøende fag som historie, geografi, samfunnsfag, religion og naturfag. Norge er igjen foregangsnasjon og går som første kulturnasjon i verden i spissen for å bytte ut dette gamle rukkelet med «framtidsfaget».

Kjell Ingolf Robstad må halde på dialekta si!

Kjell Ingolf Robstad foto: Astrid Waller, regjeringen.no
Først publisert på Argument Agder

Den nyleg avgåtte sjefen for Utlendingsnemnda (UNE), Ingunn-Sofie Aursnes, har vekt oppsikt fordi ho meiner at dialektbruken her i landet er spesielt krevjande for innvandrarar. Ho har særleg framhevd dialekta til statsråd Kjell Ingolf Ropstad frå Evje som vanskeleg å forstå. No seier Robstad sjølv at talemålet hans er ein del av identiteten hans.

I Noreg har dialektene ein høg status. Vi kan seie at dette er ein norsk verdi. Vi har ikkje noko normalisert talemål i Noreg slik dei har i nabolanda våre. Det har sjølvsagt samanheng med den spesielle norske språkhistoria med to jamstelte skriftspråk. Eit av dei, nynorsk, er jo tufta på norske dialektar. Fortsett å lese Kjell Ingolf Robstad må halde på dialekta si!

Helge Rykkja er død

Forfatter Helge Rykkja er død, 76 år gammel. Vi ble kjent i gjennom det politiske arbeidet i AKP (m-l) i Telemark på 1970 og 80-tallet. Vi hadde mange felles interesser og hadde god kontakt så lenge jeg bodde i Skien og han i Kragerø. Seinere holdt vi mer sporadisk kontakt. Hvert år sendte vi hverandre lange julebrev der vi oppdaterte hverandre om de siste hendelsene på det politiske og personlige planet.

Helge var et svært generøst og raust menneske som aldri stilte sin egen person i forgrunnen. Han lærte meg at det er ikke alltid man vinner fram med uforsonlige og harde ord når man skal ha fram en sak.  Han ga meg stadig oppmuntrende tilbakemeldinger på artikler jeg skreiv på bloggen min. Han skreiv også sin egen blogg, der han særlig skreiv om poesi og poeter, men også om politiske spørsmål. Den siste innlegget er datert 30. mai og heter: «Makrellen kjem».

Helge ga ut en rekke diktsamlinger. Andre får skrive om Helge som poet. Jeg husker han som en varm venn og kamerat i arbeidet for sosialisme, humanisme og opplysning.

Bilde:  Helge Rykkja (1943-2020). Privat bilde brukt av Forfattersentrum.no i forbindelse med Rykkja-forelesninga i 2016.

Har Norge fått en ny adel?

VG har avslørt Nicolai Tangens luksustur for norske samfunnstopper til Philadelphia 14. til 17. november i fjor. Noen måneder etter turen ble det offentliggjort at Nicolai Tangen hadde fått jobben som ny sjef for Oljefondet uten å ha stått på søkerlista.

Det viser seg flere av deltakerne på turen har vært innblanda i tilsettingsprosessen av Tangen som referanser. Det gjelder i alle fall regjeringsadvokaten Fredrik Seiersted , etikk-filosof Henrik Syse og Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund.

Seiersted sier at han på Tangens seminar var oppført på programmet som regjeringsadvokat.  Regjeringsadvokaten er et embetet underlagt Statministerens kontor. Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn at han representert det offentlige Norge på turen.

Andre offentlige personer som kasta sin glans over seminaret, var avtroppende oljefondsjef Yngve Slyngstad , arbeids- og sosialminster Torbjørn Røe Isaksen og direktør Ulrik Sverdrup i Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Jeg  vil berømme Nicolai Tangen for hans nettverksbygging, både lokalt og nasjonalt. Lokalt har han overtatt kontrollen over det offentlige Sørlandets Kunstmuseum. Nasjonalt har han manøvrert seg inn i drømmejobben som leder for Oljefondet.

Med mer eller mindre skitne penger og smøring av gode venner, er det altså mulig å kjøpe seg til posisjoner på alle nivåer. Alt er til salgs i dette landet.

Allerede nå ser vi at kritikken hagler mot utnevnelsen av Tangen. Kritikken vil nok prelle av. Vi har nemlig fått en ny adel i Norge. Den har sine egne privilegier som ikke gjelder oss andre.

Grunnlovens paragraf 23 fra 1814 avskaffa adelen i Norge. Den har gjenoppstått på nytt, ikke knytta til eiendom av jord, men til privilegier.

Hvem er de? Det er bare å lese lista  over de norske deltagerne på Tangens seminar, så finner du mange av dem.

Tallenes tunge tale

Vi beleires med tall. Det er korona minutt for minutt: Antall døde, antall innlagte, antall smittede. Det er som rundetider i skøyteløp eller langrenn.

I takt med antall døde, går tallene på børsene i rødt.

I begynnelsen var tallet. Så kom resten. Slik er nyliberalismens evangelium. Markedet med pluss og minus er vår Gud. Alt kan måles og veies på en skala fra en til seks.

Får barnet ditt bare en eller to? Da lyser det i rødt. Får det tre eller fire, når det aldri opp. Vi godtar bare seks.

Om kontoen din går i minus, står du på kanten av avgrunnen.

Vi slår terningen: Tallene trumfer opplevelsen av musikk, litteratur og film. Markedet er vår Gud, og tallene er vår frelser.

Forstår du ikke dette? Da er du i ferd med å bli revolusjonær, og lysene blinker rødt.

Nok en gang militærkupp i Bolivia

I januar 1981 var jeg i Bolivia. På den tida var det også militærstyre og unntakstilstand. Universitetene var stengt, og militære drepte nok en gang opprørske gruvearbeidere i Siglo XX; nær den historiske sølvbyen Potosi oppe i fjellene.

Bolivia er et lite latin-amerikansk land, likevel dobbelt så stor i omkrets som kolonimakta Spania som plyndra landet i 300 år fram til uavhengigheten i 1825.

Bolivia har ikke tilgang til havet, men militærdiktaturet hadde egen marineminister for de forberedte å ta tilbake den delen  av naboen og kystnasjonen Chile som de hadde tapt i en krig hundre år før! Inntil det skjedde (og det skjedde aldri), skulle han være marineminister over Titicacasjøen som de delte med Peru.

Slik var den militaristisk tankegangen. Også i nabolandene Brasil, Chile, Argentina og Paraguay  styrte det militære på den tida  – med støtte av den nordamerikanske imperialisme. Fortsett å lese Nok en gang militærkupp i Bolivia

Joker

Filmen «Joker» har stor politisk sprengkraft. Den ytre handlinga er lagt til Gotham City i 1981, en by prega av søppelstreik, kriminalitet og store sosiale forskjeller. Men egentlig er det en dystopi; den handler mye mer om hvordan et kommende opprør kan ende.

Det er narren som skal fortelle oss sannheten. Joker er Chaplin anno 2019, i raseriets tidsalder. Hans hysteriske latter er en slående kommentar til vår tid.

Verden møter klovnen med klasseforakt, vold og grusomhet. Sosialkontoret blir lagt ned pga. nedskjæringer.  Sosialarbeideren, som også er hans samtalepartner, sier: «De skiter i sånne som deg, ja, for den sakens skyld skiter de også i sånne som meg».

Joker er ikke ond, men han blir ond. «Livet har igjen mening – døden har ingen mening», ifølge dagboka hans.

Han mister alt: arbeid, sosialstøtte, kjærlighet. tilhørighet; til slutt mister han grepet. Han ender opp med å skyte tre finansfolk som banker han opp på t-banen – og blir en helt for alle de som hater de rike.

Og opprøret vil komme. (Det er forsåvidt i gang allerede). De superrike i verden vil ha oss alle andre til å bli deres tjenere og slaver. «Vi er alle klovner!» står det på plakater til demonstrantene. «Drep de rike!» Og det er der vi ender hvis opprøret blir blindt. Da blir vi alle jokere, som kort nr. 53 i kortstokken.

foto: Warner bros.

Zorbás og våre forstillinger om det greske

Filmen  «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?

Filmen, som er i svart/hvitt,  bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår  handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917  – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas. Fortsett å lese Zorbás og våre forstillinger om det greske