Kategori: Korttekster

Jeg var opp på fjellet ved Bortelid og leita etter blåbær og molte. Jeg fulgte stien innover heia, men den forsvant i gørrmyra slik slike fotefar oftest ender. Så var jeg overlatt til meg sjøl – og måtte passe meg både for bratte heng og synkehull. Verken molter eller blåbær var å oppdrive, men lyngen lyste rødt, og ingen vindmøller var å skue i horisonten. Det var svært så trivelig.

Men så dreiv regn og skodde innover og skygga både for utsyn og innsyn. Sola stakk fram igjen og fikk farta opp på mauren i tua. De kava med sitt slik vi kaver med vårt. Klangen fra bjellesauen og klukking fra bekken var eneste lydene da jeg fant fram nistepakka og kaffen. Utsikten ser du på bildet. 

I dag i frivillig isolasjon, høyt til fjells og fjernt fra sivilisasjonen; i morra til lavlandet og Arendal, til marked, støy og sirkus. Var det sivilisasjon du sa?

Jeg sto ved oppvaskbenken og tenkte at vaskekummen var Hormuzstredet. Melkekartongene var oljetankere og yoghurtbegrene var alle typer krigsfartøy. Hele flåten duppa opp og ned i vannet før reingjøring, opphugging og resirkulering.

Da stakk Jens hodet inn døra.

«Du er ikke velkommen», sa jeg, «før du har gjort opp for alle krigene du har starta og involvert deg med.»

«Men det skal jeg gjøre», sa Jens. Han tok et koppehåndkle og begynte å gnukke på et av krigsskipene. Fortsett å lese Krigssone 6. august

Det ligg ein gamal gravplass ned mot havet. Rustne jernkrossar står på skakke i vinden i møte mellom jord, himmel og hav.

Ein skulle tru ein var på Vesterhavsøyane, men ein er ikkje det. Ein er på Varhaug på Jæren, på gamal grunn der kyrkjegarden ligg mellom gravhaugar frå heidensk jernalder.

Den første kyrkja her blei bygd allereie på 1200-talet, seier soga. I dag står det eit lite kapell att.

Vraket av det russiske skipet «Ingermanland» flaut inn til Varhaug i september 1842. 389 sjøfolk mista livet, og mange av dei kviler i jorda her.

Det er reist ein minnestein over desse sjøfolka og «sjøfolk som her fekk si grav». Men skrifta på steinen er i ferd med å bli viska bort av regn og vind.

Kven skal gjenopprette dei nesten utviska bokstavane slik at gløymska ikkje tek over?

Kyrjegarden er omkrinsa av steingjerde som også er som skrift frå fortida.

Dette er ein del av norsk soge og kulturarv som lett kan gli ut av minnet i ei tid som dyrkar det globale og spottar det nasjonale og lokale.

Kven er det då som skal ta vare på den nesten utviska skrifta slik at gløymska ikkje tek over?

foto: Øyvind 16/7 2019

Lier sykehus, opprinnelig navn Lier Asyl og Lier Psykiatriske Sykehus, ble åpna i 1926. De siste bygningene blir i disse dager revet.

I perioden 1946 til 1957 ble mange hundre lobotomert på Lier sykehus. Sykehuset var også et av de mest aktive i utprøving av nye medisiner i Norge.

Ingvar Ambjørnsen jobba som pleier på sykehuset på 70-tallet og har beskrevet sine erfaringer i debutromanen 23-salen.

I landet som helhet ble minst 2500 lobotomert. Dødsprosenten var svært høy. Norge og Danmark var de landene i verden der det var flest lobotomeringer sammenlikna med folketallet.

Hvordan vil man i framtida se på dagens behandling av psykiatriske pasienter med tunge medikamenter og elektrosjokk? Norge får nå kritikk av FNs menneskerettighetskomité for å bruke elektrosjokkbehandling uten at pasienten har gitt samtykke.

Se NRKs gripende presentasjon av Lier sykehus her: https://www.nrk.no/her-ble-hundrevis-av-nordmenn-lobotomert-1.13976946

Tittelen på et maleri styrer tolkinga i en retning.

Denne såmannen: Hvem er det? Enhver får tenke sitt.

Jeg tenker at dyrkinga av sola er universell og har oppstått i totalt forskjellige kulturer over hele kloden, i sivilisasjoner som i det gamle Egypt og hos indianerne før Columbus.  Men også i mer primitive kulturer, altså hos folk som mente det var en sammenheng mellom såing og høsting, og at det var jordas grøde som la fundamentet for alt menneskelig liv.

For meg er denne såmannen ingen annen enn bonden som sprer frøene, for er et frø noe annet enn innkapsla sol?

Dette maleriet skaper verden på ny. Men poenget  er at det er slik med nesten alle van Goghs malerier.  

John Berger sier at van Goghs geni lå i at når han malte en stol, et par sko eller et ansikt malte han selve verdens tilblivelse. Alt har en oppgave innenfor en helhet. Fortsett å lese van Gogh: Såmannen (1888)

van Gogh framstilte i mange av sine malerier og tegninger mennesker i arbeid. Særlig er dette typisk i hans tidlige kunst. «Arbeidet er menneskets egentlige egenskap», skrev han i et brev til broren.

Det er likevel få spor i kunsten hans som viste at han levde i et industrisamfunn. I noen få bilder skaper et passerende tog dynamikken.  Men ellers er det en før-industriell verden som preger kunsten hans.

Å framstille vevere er et klassisk motiv i nederlandsk malerikunst. Dette maleriet fra hjemmeproduksjon er for øvrig er malt nøyaktig hundre år etter at briten Edvard Cartwrigt tok patent på den mekaniske vevstolen som skulle erstattet ti handvevere.  Fortsett å lese van Gogh: Veveren ved et åpent vindu (1884)

van Gogh malte mange portretter av bondekvinner.

Vi legger merke til uttrykket i øynene hennes: Er de ikke både matte og skarpe?

Hennes klær har farger som viser at hun er jordas datter.

Ellers veit vi ingenting om henne.

Vi kjenner ikke hennes navn. Vi kjenner ikke hennes lengsler.

Kunne hun lese? Var det noe lys i hennes liv?

Hadde hun barn som hadde overlevd barndommen?

Hadde hun begavelser som aldri fikk utspille seg på grunn av de begrensningene som ble satt av hennes livsbetingelser?

Hun må ha levd et hardt liv med arbeid fra morgen til kveld.

Det er slike mennesker som til alle tider har holdt verden oppe.

Vi veit ikke stort om henne, men vi ser at van Gogh løfter denne kvinnen opp fra folkedypet slik at hun blir et individ.

 Mer om van Gogh følger etter hvert.  Fortsett å lese van Gogh: Hollandsk bondekvinne (1885)

van Gogh var begeistret av forfatterskapet til Zola, men var ikke naturalist selv. Dette kjente maleriet  Potetspiserne (1885) er likevel svært naturalistisk.

Menneskene er en forlengelse av hva de spiser. En parafinlampe kaster det fattigslige lyset over deres måltid.

van Gogh skreiv om dette bildet:

Jeg har arbeidet for å skape den assosiasjon at disse menneskene som sitter der og eter poteter ved usselt lampelys, selv har gravd i jorda med de samme hendene som de graver i fatet med.

Bildet forteller om grovarbeid og at disse menneskene ærlig har fortjent måltidet sitt—-

Jeg vil gjerne at det skal føre tanken hen på et annet slags liv enn det som vi som dannende mennesker lever.

Derfor synes jeg slett ikke at alle og enhver sånn uten videre skal synes det er vakkert eller godt.

 Mer om van Gogh følger etter hvert.

Fortsett å lese van Gogh: Potetspiserne (1885)

van Gogh: Gruvearbeidernes koner bærer kullsekker  (1881 – 82)

I 1878 dro van Gogh til gruveområdet Borinage i provinsen Vallonia i  Belgia der han arbeida som lekpredikant blant gruvearbeiderne.

Arbeiderne og deres familier levde under elendige forhold. Her var gruvegangene skorsteinspiper. I trange gruveganger krøp arbeiderne med lungene fylt av kullstøv ved hvert åndedrag.

Også mange barn trakk små vogner med kull. Hester ble senka ned i gruvene for å trekke de største vognene. De kommer aldri opp i levende tilstand. De ble blinde pga. mangel på lys.  Fortsett å lese van Gogh blant belgiske gruvearbeidere

Som kunstner levde van Gogh  (1853 – 1890) i ytterste fattigdom. Han var avhengig av økonomisk støtte fra sin bror og venn Theo.

Av van Gogh finnes i dag 1700 verk, 900 tegninger og mer enn 800 malerier. Han døde i 1890 for egen hånd, 37 år gammel. I dag er han blant verdens mest populære malere.

I sitt korte liv fikk han solgt et maleri. I dag selges hans malerier og tegninger, det vil si de verkene som ikke er redda for offentligheten, til astronomiske summer. Mer eller mindre mafiose finansfyrster smykker seg med å være kunstkjennere og bruker hans verk som spekulasjonsobjekter.   Fortsett å lese van Gogh var en stor visjonær maler