Helge Rykkja er død

Forfatter Helge Rykkja er død, 76 år gammel. Vi ble kjent i gjennom det politiske arbeidet i AKP (m-l) i Telemark på 1970 og 80-tallet. Vi hadde mange felles interesser og hadde god kontakt så lenge jeg bodde i Skien og han i Kragerø. Seinere holdt vi mer sporadisk kontakt. Hvert år sendte vi hverandre lange julebrev der vi oppdaterte hverandre om de siste hendelsene på det politiske og personlige planet.

Helge var et svært generøst og raust menneske som aldri stilte sin egen person i forgrunnen. Han lærte meg at det er ikke alltid man vinner fram med uforsonlige og harde ord når man skal ha fram en sak.  Han ga meg stadig oppmuntrende tilbakemeldinger på artikler jeg skreiv på bloggen min. Han skreiv også sin egen blogg, der han særlig skreiv om poesi og poeter, men også om politiske spørsmål. Den siste innlegget er datert 30. mai og heter: «Makrellen kjem».

Helge ga ut en rekke diktsamlinger. Andre får skrive om Helge som poet. Jeg husker han som en varm venn og kamerat i arbeidet for sosialisme, humanisme og opplysning.

Bilde:  Helge Rykkja (1943-2020). Privat bilde brukt av Forfattersentrum.no i forbindelse med Rykkja-forelesninga i 2016.

Har Norge fått en ny adel?

VG har avslørt Nicolai Tangens luksustur for norske samfunnstopper til Philadelphia 14. til 17. november i fjor. Noen måneder etter turen ble det offentliggjort at Nicolai Tangen hadde fått jobben som ny sjef for Oljefondet uten å ha stått på søkerlista.

Det viser seg flere av deltakerne på turen har vært innblanda i tilsettingsprosessen av Tangen som referanser. Det gjelder i alle fall regjeringsadvokaten Fredrik Seiersted , etikk-filosof Henrik Syse og Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund.

Seiersted sier at han på Tangens seminar var oppført på programmet som regjeringsadvokat.  Regjeringsadvokaten er et embetet underlagt Statministerens kontor. Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn at han representert det offentlige Norge på turen.

Andre offentlige personer som kasta sin glans over seminaret, var avtroppende oljefondsjef Yngve Slyngstad , arbeids- og sosialminster Torbjørn Røe Isaksen og direktør Ulrik Sverdrup i Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Jeg  vil berømme Nicolai Tangen for hans nettverksbygging, både lokalt og nasjonalt. Lokalt har han overtatt kontrollen over det offentlige Sørlandets Kunstmuseum. Nasjonalt har han manøvrert seg inn i drømmejobben som leder for Oljefondet.

Med mer eller mindre skitne penger og smøring av gode venner, er det altså mulig å kjøpe seg til posisjoner på alle nivåer. Alt er til salgs i dette landet.

Allerede nå ser vi at kritikken hagler mot utnevnelsen av Tangen. Kritikken vil nok prelle av. Vi har nemlig fått en ny adel i Norge. Den har sine egne privilegier som ikke gjelder oss andre.

Grunnlovens paragraf 23 fra 1814 avskaffa adelen i Norge. Den har gjenoppstått på nytt, ikke knytta til eiendom av jord, men til privilegier.

Hvem er de? Det er bare å lese lista  over de norske deltagerne på Tangens seminar, så finner du mange av dem.

Tallenes tunge tale

Vi beleires med tall. Det er korona minutt for minutt: Antall døde, antall innlagte, antall smittede. Det er som rundetider i skøyteløp eller langrenn.

I takt med antall døde, går tallene på børsene i rødt.

I begynnelsen var tallet. Så kom resten. Slik er nyliberalismens evangelium. Markedet med pluss og minus er vår Gud. Alt kan måles og veies på en skala fra en til seks.

Får barnet ditt bare en eller to? Da lyser det i rødt. Får det tre eller fire, når det aldri opp. Vi godtar bare seks.

Om kontoen din går i minus, står du på kanten av avgrunnen.

Vi slår terningen: Tallene trumfer opplevelsen av musikk, litteratur og film. Markedet er vår Gud, og tallene er vår frelser.

Forstår du ikke dette? Da er du i ferd med å bli revolusjonær, og lysene blinker rødt.

Zorbás og våre forstillinger om det greske

Filmen  «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?

Filmen, som er i svart/hvitt,  bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår  handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917  – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas. Fortsett å lese Zorbás og våre forstillinger om det greske

Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

Femten minutter med buss fra vårt faste tilholdssted i Stoupa på Manihalvøya på Peleponnes, kan vi besøke den eldgamle kystbyen Kardamili. Allerede i Europas eldste litterære verk Iliaden, nevner Homer Kardamili. Den var en av de sju byene som den mykenske kongen Agamemnon tilbød som krigsbytte for å få den store krigeren Akilles med på tokt mot trojanerne. Homers epos er fra ca. 700 fvt og handler om den mytiske krigen mellom grekerne og trojanerne som holdt til i den hellige by Troja – eller Ilion – som i dag er i dagens Tyrkia.

Du kjenner selvsagt utfallet av krigen, men spør en ungdom i dag: Kjenner du opprinnelsen til begrepene «trojansk hest» eller «akilleshæl»?

Iliaden består av 24 sanger (kapitler) på til sammen omtrent 16 000 verselinjer. Forfatteren Homer veit vi ingenting om. Fortsett å lese Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

På leiting etter gamle ord på Peleponnes

I september var familien tilbake på Peleponnes der vi vært mange ganger etter 2003. Peleponnes er halvøya sørvest i Hellas, atskilt fra fastlandet med Korintkanalen. Den fjellrike halvøya er halvparten så stor som Danmark (21 500 kvm) med i overkant av en million innbyggere. Tidligere ble Peleponnes kalt Morea fordi det har form av bladet på morbærtreet.

På Peleponnes trår du på klassisk grunn. Steder som Olympia, Sparta, Mykene og Korint er jo kjent for de fleste. Paulus skreiv sine brev på gammelgresk til menigheten i Korint.

Sparta ligger i provinsen Lakonia som vi finner igjen i det norske språket i ordet  lakonisk som er en uttrykksmåte som er kort, knapp og konsis. Denne uttrykksmåten kalles lakonisk fordi unge menn i oldtidens Sparta ble lært opp til å svare på denne måten. Å være spartansk veit vi jo hva er.

Vi holder i Stoupa, en liten kystby på Manihalvøya – etter ordet mani på gammelgresk som betyr rasende. Navnet kommer trolig at krigshandlingene historisk sett vært blodige her, så alle privathusene ble bygd med det karakteristiske tårnet på toppen, som små borger.

Nå er tilstanden fredelig –  ikke lenger manisk. Strendene langs Peleponnes er stort sett steinete, så det er ikke rom for masseturisme med store hotellkomplekser, turistsiloer. Friskt vann renner gjennom de porøse fjellene, og ferskvannskildene strømmer opp mange steder under havflata,  langs strendene.  Det gjør badevannet glassklart.

Våre små venner

Jeg har lenge innbilt meg at insektene ville overleve menneskene, men det kommer alarmerende rapporter om at våre små venner vil forsvinne om noen tiår om vi ikke endrer måten å produsere mat på. Ja, at sommerfugler er vakre og at biene er helt nødvendige for pollinering, er jo vi enige om. Og sorgen over å ikke se marihøner mer, er vel stor blant oss som har levd noen år og telte prikkene i vår barndom.

Men nå har jeg endra syn på det jeg oppfatta som de mer irriterende eksemplarer av våre medskapninger: En desperat flue i vinduskarmen, hva er mer befriende enn å slippe den ut gjennom et åpnet vinduet? Og edderkoppen (som for øvrig ikke er et insekt) går fri fra støvsugeren. Som Inger Hagerup skrev i diktet «Så rart»:

Men hvordan kan den gjemme på

så mange kilometer tråd

i slik en liten mage?

Og dens slektning, vevkjerringa, kula med de ufattelige lange beina, for en fantastisk skapning!  Og et skjeggkre gjør ikke en gang en flue fortred!

Men hva med hodelusa? Jeg husker ennå da ungene var små, og hele familien måtte gjennom kurer med sviende sjampo og lusekammer. Ungene fikk sjampo i øyene og nekta å vaske håret i månedsvis etterpå. Nei, hodelusa liker vi ikke. Ellers har vi ærefrykt for livet!

foto: Stein Johan Warland

Rapport fra en mislykka moltetur

Jeg var opp på fjellet ved Bortelid og leita etter blåbær og molte. Jeg fulgte stien innover heia, men den forsvant i gørrmyra slik slike fotefar oftest ender. Så var jeg overlatt til meg sjøl – og måtte passe meg både for bratte heng og synkehull. Verken molter eller blåbær var å oppdrive, men lyngen lyste rødt, og ingen vindmøller var å skue i horisonten. Det var svært så trivelig.

Men så dreiv regn og skodde innover og skygga både for utsyn og innsyn. Sola stakk fram igjen og fikk farta opp på mauren i tua. De kava med sitt slik vi kaver med vårt. Klangen fra bjellesauen og klukking fra bekken var eneste lydene da jeg fant fram nistepakka og kaffen. Utsikten ser du på bildet. 

I dag i frivillig isolasjon, høyt til fjells og fjernt fra sivilisasjonen; i morra til lavlandet og Arendal, til marked, støy og sirkus. Var det sivilisasjon du sa?

Krigssone 6. august

Jeg sto ved oppvaskbenken og tenkte at vaskekummen var Hormuzstredet. Melkekartongene var oljetankere og yoghurtbegrene var alle typer krigsfartøy. Hele flåten duppa opp og ned i vannet før reingjøring, opphugging og resirkulering.

Da stakk Jens hodet inn døra.

«Du er ikke velkommen», sa jeg, «før du har gjort opp for alle krigene du har starta og involvert deg med.»

«Men det skal jeg gjøre», sa Jens. Han tok et koppehåndkle og begynte å gnukke på et av krigsskipene. Fortsett å lese Krigssone 6. august

Den gamle gravplassen mot havet

Det ligg ein gamal gravplass ned mot havet. Rustne jernkrossar står på skakke i vinden i møte mellom jord, himmel og hav.

Ein skulle tru ein var på Vesterhavsøyane, men ein er ikkje det. Ein er på Varhaug på Jæren, på gamal grunn der kyrkjegarden ligg mellom gravhaugar frå heidensk jernalder.

Den første kyrkja her blei bygd allereie på 1200-talet, seier soga. I dag står det eit lite kapell att.

Vraket av det russiske skipet «Ingermanland» flaut inn til Varhaug i september 1842. 389 sjøfolk mista livet, og mange av dei kviler i jorda her.

Det er reist ein minnestein over desse sjøfolka og «sjøfolk som her fekk si grav». Men skrifta på steinen er i ferd med å bli viska bort av regn og vind.

Kven skal gjenopprette dei nesten utviska bokstavane slik at gløymska ikkje tek over?

Kyrjegarden er omkrinsa av steingjerde som også er som skrift frå fortida.

Dette er ein del av norsk soge og kulturarv som lett kan gli ut av minnet i ei tid som dyrkar det globale og spottar det nasjonale og lokale.

Kven er det då som skal ta vare på den nesten utviska skrifta slik at gløymska ikkje tek over?

foto: Øyvind 16/7 2019