Lenge låg landet i mørke. Det var ei skodde som spreidde seg frå havet og innover land og låg som eit vått klede som ville kvele alt levande. Folk luta seg saman og sprang så fort dei kunne mellom fjos og hus.
For farande folk var det mest uråd å take seg fram. Sjøfolka kikka mot ei råk i skydekke for å finne eit stjerneljos dei kunne navigere etter. Men kysten og livet var full av undervasskjer, og dei var sjeldan merka.
Og skodda ville ikkje sleppe taket, verken over havskap eller landskap. Nettene var lange. Når dagsljoset endelig braut igjennom, så skunda folk seg ut for å tømme nattpotta før dei hufsa seg inn til vassgrauten.