I januar 1981 var jeg i Bolivia. På den tida var det også militærstyre og unntakstilstand. Universitetene var stengt, og militære drepte nok en gang opprørske gruvearbeidere i Siglo XX; nær den historiske sølvbyen Potosi oppe i fjellene.
Bolivia er et lite latin-amerikansk land, likevel dobbelt så stor i omkrets som kolonimakta Spania som plyndra landet i 300 år fram til uavhengigheten i 1825.
Bolivia har ikke tilgang til havet, men militærdiktaturet hadde egen marineminister for de forberedte å ta tilbake den delen av naboen og kystnasjonen Chile som de hadde tapt i en krig hundre år før! Inntil det skjedde (og det skjedde aldri), skulle han være marineminister over Titicacasjøen som de delte med Peru.
Slik var den militaristisk tankegangen. Også i nabolandene Brasil, Chile, Argentina og Paraguay styrte det militære på den tida – med støtte av den nordamerikanske imperialisme.
Urfolket utgjør over halvparten av folket. «Indianer» var et skjellsord da jeg var der. De var lavest på rangstigen, de var jordas fordømte. «Bekjemp fattigdommen, drep en tigger!» hadde en mester i svart humor malt på en vegg i La Paz.
President og sosialisten Evo Morales gjenreise urfolkets status, bekjempa fattigdommen og skapte økonomisk framgang. Men i Latin-Amerika er det en overklasse som er uhyre voldelig og føler seg foruretta når noen prøver å stoppe deres utplyndring av natur og folk. De ser ut til å få sin hevn nå, etter militærkuppet mot Morales.
Det er grunnleggende strukturer i de latinamerikanske landene, historisk sett med basis i føydale forhold fra kolonitida. Bare et lite fåtall besitter de store eiendommene. Hvis ikke noe gjøres med dette, vil en blodig klassekamp bølge fram og tilbake i uoverskuelig framtid.
Morales prøvde å gjøre noe med dette ved å gjennomføre en jordreform der han sørga for at staten tok over jord som lå brakk og var kontrollert av de store jordeierne, og delte den deretter ut til jordløse bønder.
Det er dessverre en tradisjon i Latin-Amerika at progressive statsledere klamrer seg til makta. Etter hvert klarer de ikke å fornye politikken, og det skaper en misnøye som blir utnytta av den gamle overklassen for å ta makta tilbake. Skrekkeksemplet er president Daniel Ortega i Nicaragua som har utnevnt kona si, Rosari Murillo, som visepresident. Men Morales gjorde nok også en del fatale feil på slutten som gjorde det lettere for hans motstandere.
Jeg var utrolig fascinert av dette landet og har alltid hatt planer om å komme tilbake. Men det skjer nok ikke med det første. Nå ser det ut til at barbariet igjen tar over – og “indianer” kan nok en gang bli et skjellsord.
Se også:
Lurer på om Elliot Abrams er involvert i dette?
Møtte ham i 1982 i USA sitt UD som assistant secretary for human rights hvor han lyttet på når vi fortalte om israelske fangedrap, bruk av klasebomber mm i Lubanon. Det var først mange år etterpå at jeg skjønte at han hadde vært da og senere innvolvert i USA sine “skitne kriger” i Sør-Amerika og Midtøsten, dømr i Iran-Contras affæren og nå blitt Trumps mann for Venezuela…
Takk for respons, Steinar. Jeg kan ikke svare på dette nå. Men det er opplagt at USA har en finger med i spillet her – som de alltid har når det dreier seg om militærkupp i Latin – Amerika. Jeg er sikker på at det blir avslørt mer etter hvert. Skal følge med.
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Elliott_Abrams