Finanskrisa ti år etter

Foto: Montasje/Sara Marie Vollset (Nettavisen)

Den bankkrisa som brøt ut i 2007 var den største økonomiske krisa verden har opplevd siden børskrakket i New York i 1929. Som i 1929 spredde krisa seg til hele verden og ble spesielt alvorlig i Europa der den ble dypere og mer langvarig, spesielt i Eurosonen.  Ingenting av de grunnleggende forutsetningene for krisa er endret, tvert imot, og dermed kan vi vente nye kriser.

Den ble utløst av sammenbruddet i det amerikanske boligmarkedet som startet i september 2007. Finanskrisa hadde sitt utspring i dårlig sikrede boliglån i USA, og da låntagerne ikke klarte å betjene sine lån, førte sammenbrudd av boligmarkedet til kollaps for finansinstitusjonene. Da boligbobla sprakk, førte det til en vedvarende krise i verdensøkonomien som ruinerte land og kastet millioner ut i arbeidsledighet og fattigdom.

Krisa kom overraskende på nesten alle – i mediene, på universitetene, blant politikere, finansfolk og tilsynsmyndigheter.

For å redde bankene ble de hovedmottakere av gigantiske subsidier fra skattebetalerne, tilsvarende 13 norske oljefond. Dette var «verdens største bankran», men de ansvarlige slapp straff. Til tross for de enorme statlige overføringene til bankene, er verdensøkonomien ikke kommet seg etter krisa.

Profitten forut for krisa var skyhøy, fordi bankene hadde utviklet en rekke smarte mekanismer hvor de delte opp og solgte de råtne lånene på det internasjonale finansmarkedet.  Disse «strukturerte lånepakkene», såkalte Collateralized Debt Obligations (CDO-er), var som gift for økonomien. Det samme var alle hedgefondenes spekulasjoner før krisa.

Dette dreier seg om en systemkrise; en krise i den vestlige kapitalistiske økonomien. Mer presis vil det være å kalle krisa en vedvarende produksjonskrise. Den produktive kapitalen, altså den som investeres i produksjon, stagnerte i årene før 2007. Når de amerikanske bankene var desperate etter å låne ut penger, var det pga. kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital, som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjon og ikke-produktive sektor som boliglån. 

Finanskapital, som Marx kalte fiktiv kapital, har sitt opphav i produktiv kapital. Penger kan ikke bare yngle mer penger. Marx´ teori er at det er i produksjonsprosessen det skapes merverdi gjennom utbytting av levende arbeid. «Pengar er storkna mannesveitte», skrev Aasmund Olavsson Vinje.

Finansnæringen med bankene i spissen utgjør selve «blodomløpet» i et moderne kapitalistisk samfunn. Den henter sin profitt fra verdier skapt i andre næringer. Men samtidig den spiller en helt avgjørende rolle i samspillet mellom aktørene fordi den formidler lånekapital til enkeltpersoner, bedrifter og til stater.

Markedsliberalistene hevder at markedet løser problemene. De hadde kjempet igjennom en total deregulering av banksystemet i årene før finanskrisa. Men når det «frie» markedet truet hele det internasjonale finanssystemet, gikk statene inn for å redde «hjertet» i kapitalismen. 

Siden krisa har det vært ti år med angrep på arbeidsfolks rettigheter, lønn og pensjoner over hele verden. De sosiale forskjellene er blitt enorme: De åtte rikeste eier like mye som den fattigste halvdelen av menneskeheten, ifølge Oxfam. Alt dette gjør investeringer i produksjon mindre attraktiv fordi kjøpekrafta går ned.

Samtidig har finanskapitalen, med sitt nettverk av skatteparadis, vokst over alle grenser. Dagens Næringsliv skrev 21/4-17 om  hvordan 22 av verdens sentralbanker siden 2009 til sammen trykket 17.000 milliarder dollar for å få fart på økonomien. Siden 2009 er total gjeld i verden økt med over 50.000 milliarder dollar til 240.000 milliarder dollar (over 2.000.000.000.000.000 kroner), som er godt over tre ganger mer enn verdens samle bruttonasjonalprodukt.

I tillegg kommer verdens derivatmarked som er 20 – 25 ganger større enn verdens brutto nasjonalprodukt –  et korthus som raskt kan falle sammen og lamme hele det internasjonale bank- og finanssystemet.

Og advarslene om en ny krisa er mange, også fra systemets egne folk som for eksempel Tysklands avtroppende finansminister, Wolfgang Schäuble, som sist høst advarte mot nye bobler etter sentralbankenes ultra-lave renter og massive pengetrykking. I et intervju med Financial Times trakk han fram høy gjeld og for mye likviditet som to risikofaktorer.

De to statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy har nylig utgitt boka «Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme». Det er den mest oversiktlig framstillinga hittil på norsk om hvorledes den globaliserte finanskapitalen har vokst fram og tatt over dominansen i økonomien i verden i dag, og hvilke risikoer for nye kriser dette innebærer.

En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren». Skadevirkningene ved en kollaps blir så store at finanssektoren har en «dommedagsmakt» over politikerne. Dermed kan finansfyrstene uten risiko fortsette som før.

Kronikk i Fædrelandsvennen 29/12 2017

Se også:

Hva slags krise var egentlig finanskrisa?

Ustabilitetens politiske økonomi

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

2 kommentarer til «Finanskrisa ti år etter»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *