Hyllest til min blyant

Dette er min blyant. Den enkle gjenstanden overlever i konkurranse som skriveredskap med digitale skriveredskaper, fordi den har en bruksverdi for meg og – for mange med meg.

Men hvor kommer den fra?

Den består av tre deler: En del av tre, en del leire – og en del som ikke er bly, men mineralet grafitt. Så egentlig burde den hete grafittant.

Treet i blyanten kommer fra de dype skoger. Treet ble så saget ned av tømmerhuggere, brakt ut av skogen med store maskiner, plassert på tømmerbiler og kjørt til blyantfabrikken.

Grafitten brøt gruvearbeidere ut av skiferberget, brakt på lastebiler til blyantfabrikken der tre, grafitt og leire ble forent – og sendt i pakker til butikken.

Uten menneskelig arbeid ville dette treverket og denne grafitten være tilbake i naturen, som et tre i ville skogen og et mineral innelukka i skiferberget.

Bare i produksjon av denne blyanten har tusenvis, kanskje titusener, av mennesker vært inkludert. Ikke bare tømmerhoggerne og gruvearbeiderne eller arbeiderne på blyantfabrikken, men sjåførene og butikkmedarbeiderne – og de som har laget skogsmaskinene, tømmerbilene og maskinene på fabrikken.

Og slik er det med alle ting som omgir oss. Tenk deg at alt menneskelig arbeid rundt deg ble fjerna. Da ville klærne bli revet av kroppene våre. Bygningene ville falle sammen, og vi ville sitte nakne og forfrosne på bare bakken, gjerne i en vill skog.

Og slik er det med all sivilisasjon. Alt er bygd på grunnlag av menneskers bearbeiding av naturen, med sine hender og sine hoder.

Så tenk på dette når du går inn et praktfullt slott med krystallkroner og strålende ballsaler. Alt er basert på menneskelig svette, fra utslitte bygningsarbeidere og kunstnere og til tributt fra utpinte bondefamilier i omegnen.  Eller når du trer inn i katedralene, med sine glassmalerier og utsmykninger, med sine svimlende spir som reiser seg mot himmelen. Eller de dekorterte moskeene. Katedralene og moskeene er til for å hylle de gudene som skal ha skapt verden, men det veit vi: Gudene skapte ikke disse bygningene.

De skapte heller ikke denne blyanten. Nå ligger den der. Den er død. Det er bare når jeg griper den og fører blyantspissen mot papiret, at jeg kan skrive disse linjene.

Den legitime uroen

Svar til Bjørnar Moxnes, publisert i Klassekampen 26/1

Vår artikkel var en advarsel om at det er en tendens på «venstresida» til å bagatellisere og bortforklare hendelsene i Köln. Polemikken mot Moxnes var et eksempel av flere for å vise dette.

Vi synes han ikke var klar nok på dette punktet, et inntrykk han retter opp i svaret, blant annet ved at han er villig til å gå inn på den paternalistiske kulturen blant en del av flyktningene. Om Moxnes mener vi misforstår han eller om han misforstår oss, er et helt underordna spørsmål.

Problemet er at venstresida ikke har noen svar på den uroen mange mennesker, både fra arbeiderklassen og middelklassen, har overfor flyktningestrømmen. Den uroen forsterkes av økonomiske nedgangstider og velferdsstatens forvitring. Hendelsene i Køln og andre byer underbygger denne frykten for framtida.

Hvis ikke venstresida klarer å gi fornuftige svar på denne uroen mange hederlige og ærlige folk stiller, har vi gjort oss sjøl irrelevante. Vi står tilbake som en gjeng idealister, mens flere vil gå til ytre høyre.

Moxnes går ikke inn på problemstillinga om vi kan nå et metningspunkt. Poenget er jo at Tyskland og Sverige har nådd et slik punkt, for alle praktiske formål.

Mener Moxnes at Norge skal ha helt åpne grenser? Da må han si det så vi som Rødts talspersoner kan videreformidle det. Eller går han inn for noen begrensninger? I tilfelle hvilke begrensninger?

Øyvind Andresen og Halvor Fjermeros

 

Venstresidas unnfallenhet i Köln-affæren

Overgrepene i Köln nyttårsaften har resultert i hundrevis av anmeldelser for vold, tjuveri og sextrakassering mot kvinner, hvorav det siste utgjør rundt 40 % av tilfellene. Det har avdekket et bortforklaringssyndrom av dimensjoner blant folk som tilhører «den liberale venstresida».

Av Øyvind Andresen, leder i Vest-Agder Rødt og Halvor Fjermeros, bystyremedlem for Rødt i Kristiansand. Forkorta versjon publisert i Klassekampen 23/1

Reaksjonene har vært forutsigbare. Med en politisk korrekthet av verste sort har mange på venstresida tydd til alle slags strategier for å bortforklare hendelsene, for det meste med generaliseringer: Gjerningspersonene opphavsland- og region har blitt forsøkt uvesentliggjort, det har blitt påstått at dette ikke handler om etnisitet og religion, men om menns dominans over kvinner, og det har blitt satt spørsmålstegn ved med hvilken moralsk rett overgriperne kan anklages når hvite vestlige menn begår den samme type handlinger. Er det mulig å forestille seg en mer effektiv måte å rydde veien for innvandringsfiendtlige populister som utnytter vanlige folks bekymringer på? Fortsett å lese Venstresidas unnfallenhet i Köln-affæren

Det korporative Norge

Norge er en korporativ stat viss vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. «Den norske eller nordiske modellen» er det fremste uttrykket for denne typen korporativisme der representanter for staten, arbeidskjøpere og arbeidsselgere finner kompromisser som skal hindre sosial misnøye og åpen klassekamp. Denne korporativismen har legalitet i den norske folket fordi det til en viss grad garanterer for sosiale rettigheter og økonomisk trygghet. Dessuten er den norske  korporativismen ikke lik den autoritære som ble praktisert i Mussolinis Italia. Men samtidig er korporativismen sårbar i krisetider. Hvor lenge kan den vare i Norge? Fortsett å lese Det korporative Norge

Gaza uten drikkevann neste år

vann2_1214908732

FULLT AV BAKTERIER: Fattige palestinere som ikke har råd til å kjøpe drikkevann, må hente det i usikrede brønner der vannet er forurenset, noe som fører til en oppblomstring av infeksjonssykdommer.  Foto: Scanpix

Innen utgangen av 2016 vil ikke Gazas befolkning ha tilgang på drikkevann. Innen 15 måneder vil det bare være  støv og sandkorn i kranene. Grunnvannet tørker ut og blir mer og mer saltholdig. Fortsett å lese Gaza uten drikkevann neste år

Fred i Syria?

Det finnes ingen fred i Syria uten at jihadistene er fjernet!  Den islamske staten (IS) representerer det absolutte bruddet med enhver sivilisatorisk tenking og handling. De ønsker å drepe alle vantro, noe de praktiserer på den mest bestialske måte der de slipper til, ikke minst mot andre muslimer.

Al-Nusrafronten (som er al-Qaida i Syria) står for det samme som IS, men har en annen strategi. Det har da også samme opphav. Målet deres er også et kalifat, styrt etter sharia-lover. Syria-eksperten Charles Lister skriver i sin analyse (Vg 8/10) at Nusrafrontens tilsynelatende mer moderate holdning i Syria, ikke må føre til misforståelser: Fortsett å lese Fred i Syria?

Grenseloser?

Er det rett for privatpersoner å hjelpe flyktninger illegalt over grensa til Norge?  De blir ofte sammenlignet med grenselosene som hjalp motstandsfolk og jøder til å flykte fra morderiske nazibøller over til Sverige under annen verdskrig. Men denne sammenlikningen faller på sin egen urimelighet.

Det må være legalt for en nasjon å registrere alle mennesker som reiser ut og inn over grensene. At det finnes folk som privat smugler folk over grensa, vil selvsagt øke antallet uregistrert mennesker som i en sårbar situasjon nettopp kan bli utsatt for rå utnyttelse og overgrep fra kyniske mennesker. Her kan det også være snakk om enslige mindreårige.

Når disse selvutnevnte humanistene kjører flyktninger i dølgsmål over grensene til Norge, bidrar til å undergrave folkets oppslutning om en humanitær flyktningpolitikk. Et vilkår for en fungerende flyktningpolitikk, er at alt skjer i ordnede former.

Rødts syn på maoismen

Partisekretær i Rødt  Mari Eirfring  skriver i Klassekampen  19. september:

Dette handler om de mest grunnleggende prinsippene for vårt samfunnsprosjekt og vår strategi, nemlig et sosialistisk demokrati som forutsetter individenes frihet. Vi ønsker mest mulig demokratisering på alle samfunnsområder, og dette er ikke mulig uten ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og rettssikkerhet. Mao Zedongs tenkning og praksis står for det diametralt motsatte av dette.

Jeg støtter Rødts arbeid og strategi for et sosialistisk demokrati i Norge.  Men det å stille kampen for sosialismen i Norge opp mot Maos tenking og praksis på den måten Eirfring gjør, bærer helt galt av sted. Fortsett å lese Rødts syn på maoismen