Venstresida svikter frigjøringskampen i islam

Kronikk i Fædrelandsvennen 28/11. Skrevet sammen med Ingjerd Skagestad.

Dessverre har mange på den såkalte venstresida og i de anti-rasistiske miljøene, vært blinde for den frigjøringskampen som foregår i islam. Religionskritikk av islam er blitt regna for å være et uttrykk for «islamofobi» og rasisme.

For Marx var kritikken av religionen en forutsetning for all kritikk. Historiske sett har vitenskap og framgang vunnet fram i kritikk mot all dogmatisk religion. Slik har det vært innenfor kristendom og hinduisme – og slik har det vært innenfor islam.

Det er historieløst å klistre rasisme til kritikk av islam. Da Tyrkia ble grunnlagt etter første verdenskrigen, gjennomført president Kemal Atatürk en omfattende modernisering av samfunnet som innebar å skille stat og religion og sette klare grenser for imamenes makt. Hijab ble forbudt på offentlige områder. Var Atatürk, den moderne Tyrkias landsfar, rasist – mot tyrkerne?

President Gamal Abdel Nasser i Egypt tok på 1950 og 60-tallet et voldsomt oppgjør med fundamentalistene i Det muslimske brorskapet. Da Brorskapet foreslo påbud for bruk av hijab, ble de ledd ut i nasjonalforsamlinga.  Det ble ropt under latter og applaus: «Hvorfor bruker ikke brødrene hijab?». Var Nasser, den moderne arabiske nasjonalismens grunnlegger, rasist – mot araberne?

Når Arne Tumyr i SIAN skriver: «Islam er islam – her finnes ikke liberal islam eller konservativ islam», så er jo dette tull. Dette sitatet finner vi i Sylo Tarakus ferske bok «Frihetskamp i islam». Boka hans er prega av ønske om dialog som virkemiddel for å skal løse opp i motsetningene innad i det muslimske miljøet og mellom muslimer og andre. Fundamentalistene ønsker han å konfrontere.

Taraku er sekulær muslim med bakgrunn fra Kosovo og ønsker å vise mangfoldet i islam – og trekker fram en rekke norske muslimer som kjemper sin frigjøringskamp.

Det finnes salafistiske/islamistiske miljøer i Norge som er villig til å utføre massedrap mot «vantro» i Allahs navn. Over hundre norske islamister dro til Syria for å slutte seg til IS. Norske Facebook- grupper som støtta IS, hadde tusenvis av tilhengere. I dag står det salafistiske Islam Net sterkt blant mange unge muslimer.

Nesten alle dissidenter med muslimsk bakgrunn, har mottatt drapstrusler og/eller er blitt fysisk antasta av personer fra det salafistiske miljøet. Det gjelder blant annet Walid al-Kubaisi, Shabana Rehman, Amal Aden, Sara Azmeh Rasmusen, Kadra Yusuf, Linda Noor, Abid Raja, Trond Ali Linstad – og Taraku selv. Disse personene er ikke en enhetlig blokk, men er «avvikere» fra den rette tro.

Det alvorlige er at venstresida og det antirasistiske miljøet har svikta disse personene som i utgangspunktet står for de tradisjonelle verdiene som venstresida har kjempa for. Taraku gir et typisk eksempel da han en gang spurte en kurdisk kvinne hva som var hennes største sjokk da hun kom til Norge. «Mitt største sjokk var møte med norsk venstreside», svarte hun.

Poenget er at som regel tilhører progressive muslimer venstresida i sine hjemland. I Norge er det motsatt: der har frykten for å være «islamofobisk» og rasistisk, blokkert for religionskritikken av islams problematiske sider: den patriarkalske tradisjonen, dyrkelsen av jihad mot alle vantro, sharia-lovgivningen og hatet mot homofile. Og alle disse bakstreverske trekkene ved islam oppstod lenge før epoken med vestlig imperialisme i Midtøsten.

I realiteten har venstresida speilvendt Tumyrs utsagn om at det ikke finnes liberal og konservativ islam; alle angrep på islam er blitt sett på som angrep på en sårbar minoritet. Men dermed blir islamkritikken overlatt til ytre høyre, folk som Hege Storhaug, Sylvi Listhaug og Helge Lurås – og Arne Tumyr. Det er fatalt.

Det er dessuten helt feil å framstille de konservative kreftene i islam som en utsatt minoritet. De har en rekke rike land, mektige organisasjoner, religiøse samfunn og moskeer bak seg:

I 1990 vedtok 56 utenriksministre fra islamske land den såkalte Kairo-erklæringa. Det var i regi av «Organisasjonen for muslimsk samarbeid». Erklæringa slår fast at islamske verdier er overordna menneskerettighetene slik de blir definert av FN. Teksten slår utvetydig fast at sharia (altså Allahs lov) er overordna alt annet.

Videre arbeidet muslimske land for å få definert kritikk av religion som rasisme. Det var i forbindelse med FNs vedtak om rasisme i 2009. De nådde ikke fram med dette, men disse synspunktene finner gjenklang hos de konservative i moskeene, også i Norge.

Norge gir i år generøst 170 millioner kroner til norske moskeer, men over 70 prosent av dem har ikke en eneste kvinne i styret. Det er i flere moskeer forskjellige innganger for menn og kvinner og ellers sterk kjønnssegregering. Samtidig vet vi at hadde noen av de konservative i disse moskeene fått bestemme, hadde vi blitt fratatt mange av de rettighetene vi tar som en selvfølge i Norge. Er det «islamofobisk» å påpeke dette?

Det er tid for venstresida å ransake sin egen posisjon i forhold til dette spørsmålet.

Les også:

Trond Ali Linstad trua på livet av salafister

Walid al-Kubaisi: Brubyggjaren som venstresida mistydde

Ønsker krenkelser velkommen

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 68 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

3 kommentarer til «Venstresida svikter frigjøringskampen i islam»

  1. Interessant kronikk . Men når du kritiserer venstresida så synes jeg det er meget uklart hvem du mener. Hvis kritikken skal ha virkning må den være mer konkret.
    Men boka til Taraku er kanskje det. I alle tilfeller fikk jeg lyst til å lese boka etter din omtale.

  2. Tarakus bok er viktig og et must å lese i den videre debatten.
    Begrepet «venstresida» er svært problematisk. Men «i nøden» måtte vi bruke det i en kort avisartikkel, ellers ville ikke budskapet være forståelig.
    Jeg tenker primært på aktivister både i Rødt, SV, AUF, Grønn Ungdom, anti- rasistiske miljøet osv. som egentlig veit veldig lite om islam og dets historie. Poenget med artikkelen er blant annet å skape en ny kunnskapsbasert debatt omkring dette fenomenet. «Venstreside» er også brukt på samme måte i Tarakus bok.

    Begrepet som «islamofobi» sitter også veldig løst blant mange politikere og aktivister. Noen har fobi mot trange rom, åpne plasser, edderkopper og slanger. Å ha fobi er altså et medisinsk uttrykk og egner seg dårlig i en politisk debatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.