Vold og islam

Kronikk i Fædrelandsvennen 19/8 2022

Terrorangrepene mot homofile i Oslo 25. juni og mot forfatter Salman Rushdie 12. august gir en god grunn til å lese på nytt boka «Vold og islam», utgitt på norsk i 2016. Det er en bok som inneholder samtaler mellom den verdenskjente syriske poeten Adonis (født 1930) og den marokkansk kvinnelig psykoanalytikeren Houria Abdelouahed (født 1975).

Innledningsvis presiserer forfatterne at samtalene dreier seg om politisk islam som oppsto etter opprettelsen av det første kalifatet til våre dagers IS-kalifat. Det første kalifatet ble opprettet straks etter Mohammeds død i 623 av hans svigerfar Abu Bakr.

Adonis og Abdelouahed bruker begrepet «politiske islam» – og ikke «islamisme». De mener denne retningen, maktens islam, har vært den rådende opp gjennom historien og ført til fordømmelse og forfølgelse av alle andre forsøk på frigjørende tanker. Dermed er islam dømt til stagnasjon og gjentakelse fordi Muhammed var den siste profet, og før og etter han finnes ingen sannhet. De som stiller grunnleggende spørsmål, blir undertrykt med vold. Adonis sier: «Man kan trygt si at volden er iboende i islam».

Adonis og Abdelouahed tar utgangspunkt i den arabiske våren i 2011 som mislyktes fordi den ikke var sekulær. Folket ville velte den sittende makten, men hadde ikke noen ideer om hvilke endringer om skulle skje når det gjaldt spørsmål om kvinnenes frigjøring og individets frihet. En revolusjon i arabiske land er utenkelig hvis kvinnene fortsatt skal være fange av sharia, sier de. Den arabiske våren endte i at fundementalismen kom tilbake i allianse med vestlig land, noe som er et uttrykk for sivilisasjonssammenbrudd.

Adonis sammenfatter den politiske islam slik:

«1. Det er bare en Gud. Det er islams Gud. 2. Han er den som skaper og gir form. Han er altså den eneste Skaperen. 3. Det er bare en bok. Det er Koranen. 4. Det er bare ett univers; det er muslimenes. Det er ikke rom for andre trosretninger eller andre troende i det muslimske samfunnet. 5. Verden må islamiseres for det finnes bare en religion, og det er islam». (side 70).

Abdelouahed tillegger at det på arabisk ikke finnes begreper som kjønnsdiskriminering, kvinneforakt og mannsjåvinisme. Og heller ikke en juridisk term for voldtekt i ekteskapet.

Islam betyr underkastelse: menneskene skal underkaste seg Allah og hans profet, men for forfatterne betyr islam også kvinnens underkastelse under mannen. Adonis sier:

«Islam har tatt livet av kvinnen. Det fins ikke kvinner mer, bare et kjønn eller et spøkelse som kaller seg «kvinnen». Av henne har religionen gjort et instrument for mannens begjær og lyst. Og så har den brukt naturen til å befeste hans dominans og makt ytterligere.» (side 86).

Mange har hevdet at islams problem er at den ikke har gjennomgått en reformasjon. Kristendommen har i større grad tilpasset seg et moderne samfunn og samtidig mistet mye av sin makt. Det ser ikke ut til at Adonis har noe håp om noen reformer av islam. Adonis mener framveksten av Daesh (IS) betyr slutten på islam. Han sier:

«Det er tusenvis av mennesker som er rede til å sprenge seg i luften, for å havne i paradis. Dette fenomenet er enestående i sivilisasjonens historie».

Etter at boka kom ut, har Taliban igjen tatt over makten i Afghanistan. Det har vært en triumf for islamismen selv om Taliban er lokalt forankra og ikke har de globale ambisjonene som IS og al-Qaida har.

Mot slutten av boka tematisere forfatterene Vestens støtte til islamsk fundamentalisme. «Vesten er ikke lenger ute etter kultur, opplysning, fremskritt. Det er penger de er ute etter», sier Adonis.                                          

Forfatternes  kritikk av islam er så ramsalt at de i norsk offentlighet fort hadde blitt beskyldt for hatprat og islamofobi. Men likevel føyer det seg i rekken av intellektuelle med bakgrunn i land i Midtøsten som kritiserer forskjellige sider ved islam. Aktivister på «venstresida» burde studere disse bøkene og islams historie. For Marx var kritikken av religionen en forutsetning for all kritikk. Historiske sett har vitenskap og framgang vunnet fram i kritikk mot all dogmatisk religion. Slik har det vært innenfor kristendom og hinduisme – og slik har det vært innenfor islam.

Selvsagt er også «Islam og vold» en bok som må utsettes for kritikk. Men da må den leses først.

Les mer:

Venstresida svikter frigjøringskampen i islam

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 71 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Jeg sitter også i redaksjonen for nettmagasinet Argument Agder. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

2 kommentarer til «Vold og islam»

  1. «politisk islam» Bra artikkel men jeg burde nok lese inn meg bedre.

    Jeg funderer på hva som skjer nå når økonomien går i grøfta litt rundt om. Gigantiske ulikheter og befolkninger som møter en ny virkelighet. Religion kan jo vare bra eller dårlig i den settingen.

    «Vesten er ikke lenger ute etter kultur, opplysning, fremskritt. Det er penger de er ute etter», sier Adonis.» Ja kanskje det..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.