Den gamle mannen og sjøen. Bildet har jeg tatt av Arne 16. juni, få uker før han døde. Da var han på siste besøk i sitt barndomshjem og ser ut over Skagestadvannet.
Jeg kom inn i familien for nesten 40 år siden som en Askeladd. Da var alt opparbeidet: Huset på Solbakken i Søgne, kjøkkenhagen – og hytta på Okse stod nettopp ferdig.
Så jeg vant ikke bare odelsjenta, men halve kongeriket fulgte ned.
Og jeg fikk en svigerfar. Min gamle far sa det slik: – Du er heldig som har en svigerfar som deler dine interesser.
I utgangspunktet var Arne og jeg forskjellige – på mange måter. Han vokste opp på en tradisjonsrik gård på Sørlandet på 1930 – tallet, jeg i et radikalt arbeiderhjem i tjukkeste Groruddalen på 1950 – tallet.
Men la oss begynne med Arnes kjøkkenhage – og for meg ble jo det utgangspunktet for en forståelse for hvor rik jorda egentlig er: Tenk å få så mye ut av to mål! Det var alle typer bær, frukt, grønnsaker: salat, purre, poteter – og ikke minst grønnkål – som til å med vokste under snøen.
Det var det store grønnkålsjokket! Min introduksjonen til jordbrukets verden.
Men også bokhylla hans var bygd opp på den samme måten, systematisk: Det var historieverkene, og den klassiske litteraturen han satte pris på: Sagaene, folkediktinga, de store norske forfatternes samla verker: Ibsen, Garborg, Undset, Duun, Vesaas, men også mer moderne norske forfattere: Fosse, Hoem, Solstad. Og oversatt litteratur fra alle verdens kanter.
Han var en flittig gjest på biblioteket i Søgne. Sannsynligvis den som lånte flest bøker i perioder. Jeg har hans bibliotekkort. Det står igjen to bestillinger.
Det er bøker han aldri får lest.
Både bokhylla og kjøkkenhagen har det felles at det dreide seg om kultur, som jo er et annet ord for dyrking.
Et bilde på det er jo at han hver morgen måtte åpne dagen med et glass kulturmjølk. Han kunne ikke forstå at ikke alle mennesker drakk et glass kulturmjølk til frokost.
I vår familie kan vi vel si at det nå er bare lille Hedvig, Arnes oldebarn, som følger dette rådet. Hun drikker til gjengjeld kulturmjølk dag og natt. Så det er håp for framtida.
Han var en klassisk filolog selv om han gikk inn i skolen som realist. Han arbeidet på Vågsbygd videregående med samfunnsfag, norsk og historie i 25 år – rett før jeg begynte på samme skolen og arbeidet der i 18 år. Med de samme fagene! Men jeg kan ikke si at jeg fulgte svigerfars fotspor. Og definitivt ikke hans dansetrinn.
Men jeg arva i alle fall hans krittholder. (En krittholder er en syliderformet metallgjenstand der krittet dyttes inn for å unngå at læreren får krittstøv på fingre, klær, hår, skjegg osv.)
Men nå er krittholderne på skolemuseum – sammen med kritt, tavle og svamp. Den digitale revolusjonen i skolen hviska alt bort, også de klassiske filologene og de klassiske skoleidealene. Ja, til og med bøkene skal jo nå vekk!
Dette er en utvikling som var svært fremmed for Arne. Ja, det var veldig mye i samfunnsutviklingen som var fremmed for Arne. Noen sier at en naturlig utvikling for et menneske er å være radikal og revolusjonær i sin ungdom – og bli mer konservativ og moderat i sin alderdom. Men for Arne – og mange i hans generasjon – er det motsatt. Hvordan kunne dette ende? Hadde Arne blitt hundre år, hadde det kanskje blitt revolusjon på alderhjemmet! Men det hadde nok blitt en grønn revolusjon.
Han skreiv en rekke artikler i avisene hvor han politiske syn kom til uttrykk. Det var mot Vestens kriger. Det var til støtte for palestinerne. De siste artiklene skreiv han på datamaskinen han fikk til sin 80 – års dag. Han skulle kanskje ha skrevet mer, blant annet om litteratur. Jeg tror han kunne blitt en god litteraturanmelder.
For de fleste av oss, i alle fall mange av oss, ( kanskje stadig færre?) består livet av mange muligheter.
Åpne rom som vi velger å gå inn i.
Åpne rom som vi velger å stenge.
Og rom med dører som blir stengt for alltid.
For meg ble Arne en viktig samtalepartner. Jeg tenkte ofte: Hva mener Arne om dette? Noe jeg husker han var opptatt av var: Hvordan er utviklinga av forholdet mellom det militære og det sivile samfunnet i Thailand? Ja, hvordan er utviklinga av forholdet mellom det militære og det sivile samfunnet i Thailand? Det er jo et avgjørende spørsmål – for en som ikke setter grenser for sin nysgjerrighet og hva man skal bry seg om. Det er denne type nysgjerrighet som er er basis for en intellektuell holdning.
Nå er det ikke så mange tilbake å diskutere utviklingen av det militære og det sivile samfunnet i Thailand og andre hyperviktige spørsmål. Sånn sett representerte han en type mennesker som er i ferd med å bli et utdøende folkeslag. Er jeg redd for. Jeg håper jeg tar feil.
Han dyrka bøker, han dyrka jorda – og han dyrka musikk, mange sjangere – dog ikke metallmusikken som noen av hans barnebarn har fått seg til å like.
Noen av de fineste stundene vi hadde, var når Arne, Ingjerd og jeg satt på hytta og så utover havet – og vi spilte den moderne jazzmusikken som jeg hadde lasta ned. Og selv om han likte melodiøs musikk, så kunne denne musikken være ganske energisk. Og dette satte han pris på.
De siste dagene han lå på dødsleie, var jeg hjemme og hørte noe musikk som var ny for meg. Og jeg tenkte: Dette hadde Arne likt å høre. Du hadde virkelig likt å høre Terje Rypdals gitarsoloer.
Det er musikk han aldri får hørt.
For nå er alle dører stengt til Arne.
Vi kan ikke nå ham.
Vi kan ikke finne nøklene.
Vi veit bare at de ligger der ute,
nedgravd i en kjøkkenhage.
Holdt på minnestund i Søgne 29/7 - 2022
