De to statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy har i år utgitt boka «Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme». Det er den mest oversiktlig framstillinga hittil på norsk om hvorledes den globaliserte finanskapitalen har vokst fram og tatt over dominansen i økonomien i verden i dag, og hvilke risikoer for nye kriser dette innebærer.
Boka er en lærebok for studenter i samfunnsfag og historie og har dermed status som etterrettelig.
En gjennomgående tese i boka er at «finanssektoren kan tilintetgjøre samfunnet, men samfunnet kan ikke tilintetgjøre sektoren». Skadevirkningene ved en kollaps blir så store at finanssektoren har en «dommedagsmakt» over politikerne.
I siste kapittel summerer forfatterne opp erfaringene ti år etter finanskrisa der bare en person er straffedømt etter at krisa kasta millioner ut i elendighet og fattigdom verden over:
Forfatterne skriver (side 251/252):
Banksektoren har fremdeles enorm politisk makt og bruker betydelige midler for å oppnå innflytelse. I perioden 2012 – 2014 brukte finanssektoren i USA alene 800 millioner dollar på lobbyvirksomhet, i tillegg til direkte kampanjebidrag til politikere.
Bankmarkedet er i flere land mer konsentrert enn før krisen, ikke mindre. «To Big to Fail» er fremdeles et problem.
Litt spissformulert: Vi går fra boble til boble der prisveksten i markedet for eksisterende formuesobjekter blir selve driveren i økonomien, alt mens ulikheten mellom rik og fattig, mellom gammel (boligeier) og ung (boligeier), består eller blir større. Gjelden i systemet vokser, men det tilføres ikke tilsvarende mer penger til investeringer i realøkonomien. Gjeldsnivået har økt relativt til verdens BNP, men også i absolutte tall – med 57 000 milliarder dollar. Verdens samlede utestående gjeld, målt av IMF, var ved utgangen av 2016 rekordhøy, på hele 152 tusen milliarder, 225% av verdens BNP.
I andre sammenhenger blir dette tallet estimert til å være noe høyere, men er i samme størrelsesorden.
Finanskapitalens diktatur
Forfatterne baserer seg i stor grad på Keynes` økonomiske teorier og er tydeligvis tilhengere av en regulert kapitalismen før den nyliberale epoken fikk gjennombrudd fra 1980 tallet. Men selv om referansene til Marx stort sett mangler, er likevel boka svært viktig fordi den gir et vell av interessante opplysninger om finanssektoren.
Forfatterne bruker gjennomgående begrepet «finansialisert kapitalisme». For min del mener jeg «finanskapitalens diktatur» er en mer presis betegnelse på vår epoke. Jeg kan ikke se at det finnes noen vei tilbake til en mer regulert finanssektor under kapitalismen. Hjertaker og Tranøy viser også at de reformene som er prøvd innført for å regulere finanssektoren etter finanskrisa, er kosmetisk. I USA er dessuten president Trump i ferd med å fjerne Dodd-Frank reformene som ble vedtatt i 2010 for å få noe kontroll over spekulasjonsøkonomien.
Bare en samfunnsmessig eie og styring av bankvesenet kan være løsningen. Men da snakker vi ikke lenger om kapitalisme.
Jeg skal komme tilbake til boka i andre sammenhenger.
Se også:
– Det her er verdenshistoriens største finansielle eksperiment
Jeg har ikke fått lest boka, men det er løp og kjøp. Har en refleksjon likevel.
Finanskapitalen har gått glibalt nå i 100 år. Industrikapitalen har de siste 20 årene kommet etter på det digitale grunnlaget (den tredje teknologiske revolusjonen). Vi ser nå hvordan de digitale gigantene styrer våre liv. Kan det tenkes at maktforholdet mellom finanskapitalen og industrikapitalen er i ferd med å tippe over?
Gjeldsbobla som utviklet seg i skatteparadisene var årsaken til finanskrisen. IMF påpekte at de da ikke hadde verktøy til å se bobla i sin utvikling. Nå er nok det på plass i større grad, men likevel blåses gjelda opp, kanskje for å opprettholde kjøpekraften mens prisen på arbeidskaften reduseres.
Vi står foran en ny krise, og alle er nervøse.