Kategori: ideologi/politikk

I denne kategorien har jeg blant annnet samlet artikler som diskuterer spørsmål som har med sosialistisk strategi å gjøre. Jeg har også med flere artikler om religion, ikke minst hvordan «venstresiden» skal stille seg til islam.

Klassekampen i glasshus

Illustrasjon: T. Vestaas

Klassekampens leder 16/6 hyller endringene i den nye partiloven om at det skal være full åpenhet om finansiering av partiene. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har mottatt milliongavene fra «Aksjon for borgerlig valgseier» som har anonyme givere. Klassekampen har tidligere intervjuet  talspersonen for «Aksjon for borgerlig valgseier» Ole Gunnar Hauso som i en uttalelse i 2021 ikke kunne garantere at det ikke var narkopenger i fondet deres.

Å motta slike penger er på kant med hvitvaskingsloven. Og «Aksjon for borgerlig valgseier» har i år kjørt en massiv annonsekampanje i Klassekampen. «Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk», skriver Klassekampen. Men det gjelder altså ikke for mediene, ifølge Klassekampens doble bokholdning. Da er ikke pengene så skitne lenger. Vi veit fra før at avisa mottar 40 millioner årlig fra staten. Men kan vi nå få en oversikt over hvor mye Klassekampen har fått i annonseinnteker fra «Aksjon for borgerlig valgseier» så langt i år?  Å være åpne for donorene gjelder vel for dere også?

Les også:

Klassekampen på kant med hvitvaskingsloven

Hva Mímir og Marsdal ikke vil snakke om

Mímir Kristjánsson, Magnus Marsdal og Linn Herning går til angrep på feilaktige prioriteringer innenfor offentlig sektor. Men det ble bare en halvkveda vise.

13. februar lanserte tenketanken Manifest en podkast om offentlig sløsing. Det var en samtale mellom Magnus Marsdal, leder for Manifest, Linn Herning, historiker og leder av For Velferdsstaten og den allestedsnærværende Mímir, stortingsrepresentant for Rødt. Herning var invitert som gjest.

Hva de tre snakket om

Å gå løs med motorsag på offentlig sektor forener Trumpister i alle land og alle hus, om de er plassert i The White House, First House eller «Høyres House». Det skjer under dekke av å ta et oppgjør med misbruk av offentlig midler, prega av byråkrati og korrupsjon.

Utgangspunktet for samtalen er at Mímir mener at høyresida ikke må få monopol på å kritisere offentlig sløsing, og det har han selvsagt rett i. De tre samtalepartnerne hadde masse gode eksempler og poenger, og jeg skal nevne noen av dem: Fortsett å lese Hva Mímir og Marsdal ikke vil snakke om

Antikrigspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) stiller lister til stortingsvalget

Fred og Rettferdighet (FOR) er nå registrert som et politisk parti og kan stille lister til stortingsvalget i 2025. Dette vil gi alle antimilitarister en mulighet til å stemme i protest mot den uhemmede militære opprustninga i verden – og ikke minst i Norge.  FOR er mot stortingspartienes enstemmige støtte til våpen til Ukraina og til det såkalte Forsvarsforliket.

Alle partier har stemt for opprustning under NATOs kommando

Alle partier på Stortinget har stilt seg bak Langtidsplanen for forsvarssektoren i juni 2024 og har bundet seg til å bevillge 1635 milliarder av vårt felles budsjett til den norske militære opprustningen de neste 12 årene. Statsminister Jonas Gahr Støre legger stadig vekt på at det er enstemmighet om forsvarspolitikken. Høyres Ine Eriksen Søreide, leder av utenriks- og forsvarskomiteen, sa fra Stortingets talestol: «Alle partiene på Stortinget er enige om hvordan Forsvaret skal utvikles de neste tolv årene og videre.» Det kom ingen protester fra salen. Fortsett å lese Antikrigspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) stiller lister til stortingsvalget

Udemokratisk ny valglov

Stortingspartiene trekker stigen opp etter seg.

Ben Økland fra Lillesand NKP skriver i et innlegg i Fædrelandsvennen om den nye valgloven som i praksis hindrer hans parti i å stille lister til stortingsvalget i høst. NKP har stilt lister helt siden 1924, men nå er det sannsynligvis slutt.

Reglene er nå er slik:  Om ett parti fikk mindre enn 5000 stemmer ved siste stortingsvalg, må de samle ca. 40 000 signaturer (altså 1% av antall stemmeberettigede), og de får da bare stille til valg i det/de valgdistriktene der de kommer i mål med underskriftsinnsamlingen. Dette i praksis umulig for et lite parti å få til (selv om NKP prøver så godt de kan).

Dette rammer ikke bare NKP, men også et parti som Liberalistene som fikk 4520 stemmer ved stortingsvalget i 2021. På et ekstraordinært landsmøte i 2024 stemte partiets medlemmer for nedleggelse av partiet.

Mange partier har brukt lang tid på å bygge seg opp. Ved en rekke stortingsvalg fikk f.eks Miljøpartiet De Grønne lenge under 5000 stemmer før de fikk nasjonalt gjennombrudd i 2009. Likevel stemte de sammen med resten av partiene for disse reglene som tidligere hadde utslettet partiet.

Dermed har de etablerte partiene trukket stigen etter seg. At Rødt har klart å stoppe det gamle kommunistpartiet fra å stille lister, er neppe en «utvidelse av demokratiet» som partiet sier de ønsker i festtaler.

foto: Stortinget.no

Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet

Forsker, sosiolog og politiker Ottar Brox (1932 – 2024) var den som lanserte begrepet «populisme» først i Norge. Hans mest kjente bok var «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966 som er en kritikk av sentraliseringa i etterkrigstida som skjedde under ledelse av teknokratene i Arbeiderpartiet. Brox pekte på kombinasjonen av småskala fiske og jordbruk langs kysten som alternativ til urbanisering og sentralisering. I boka innførte han begrepet «populisme» i norsk offentlighet.

Brox var anti-utopisk. Han mente det var umulig å legge storstilte og detaljerte planer for utviklinga av samfunnet på samme måte som en organisasjon eller individuelle prosjekter. Det ville føre til utilsiktede konsekvenser, mente han. Han ønsket heller en negativ planlegging for å unngå samfunnsforhold vi ikke ønsker oss, for eksempel at noen sosiale grupper falt utenfor samfunnet.

Brox kritiserte sosialdemokratiet fra venstre, men altså ikke ut fra et marxistisk ståsted. Han var en periode stortingsrepresentant for SV. Men han var også kritisk til sitt eget parti. Han advarte blant annet mot storstilt arbeidsinnvandring som vil presse ned lønns- og arbeidsvilkår for hele arbeiderklassen. Dette standpunktet var ikke populært blant folk i den urbane middelklassen som svermet for «åpne grenser». På dette punktet har han uten tvil fått rett. Fortsett å lese Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet

Rødts våpenstøtte var en fatal feil

APPLAUS FOR VÅPEN: Nestlederne Silje K Kjosbakken og Marie Sneve Martinussen, partiformann Bjørnar Moxnes og partisekretær Benedikte Pryneid Hansen på Rødts landsmøte i april 2022.  Foto: Ihne Pedersen, Rødts nettside

I løpet av noen få måneder i 2023 gikk Rødt fra å si nei til ja til våpenstøtte til Ukraina. Etter min mening var det en strategisk feil med store konsekvenser. 

Einar E. Jacobsen, tidligere Rødt-medlem, stiller i Klassekampen 5/12 viktige spørsmål til Rødts ledelse under overskriften «Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?».

Så langt har det ikke kommet noe svar.

Fortsett å lese Rødts våpenstøtte var en fatal feil

Sovjet-Nytt og andre skadelige publikasjoner

Min far, bokbinder og kommunist Per Andresen, abonnerte i alle år på en avis som het Sovjet-Nytt. Den ble utgitt av pressavdelinga ved Den sovjetiske ambassaden i Oslo. Det var selvsagt et reint propagandaorgan som skjønnmalte alle sider ved det sovjetiske samfunnet.

Som gutt leste jeg det jeg kom over, også i Sovjet-Nytt. Jeg ble imponert over alle framgangene ved det sovjetiske samfunnet selv om jeg nok hadde en intuitiv følelse at glansbildet ikke stemte helt med virkeligheten.

Jeg kan ikke si at jeg fikk skader på min sjel av å lese sovjetblekka til min far selv om jeg var ung og uerfaren. Jeg leste jo også borgerlige aviser som sa det motsatte. Sovjet-Nytt foresatte å bli utgitt til 1990. Da hadde alle de progressive framgangene ført Sovjetunionen lukt inn i sammenbrudd og oppløsning.

I dag leser jeg nettstedet steigan.no, et prosjekt som jeg tidligere bidrog til helt fram til krigen i Ukraina. For meg likner hans nettsted nå et slags Sovjet-Nytt. Her står ikke et vondt ord om Putin.  Her er ingen støtte til den russiske krigsmotstanden. Det står ingenting negativt om Russlands allierte. Når fagforeningsledere i Belarus kastes i fengsel for arbeidet med oppbygging av uavhengige fagforeninger, hører vi ikke et pip fra steigan.no. Når folk på Cuba, i Nicaragua og Iran går til rettferdig opprør mot undertrykkelse, får vi straks høre at dette kan være fargerevolusjoner og at CIA trekker i trådene.

Jeg leser likevel steigan.no fordi det også er svært interessante artikler her, for eksempel om sider ved finanskapitalens diktatur, om WHO (Verdens Helseorganisasjon) som arbeider for å gjennomføre en overnasjonalt diktat ved neste pandemi (og den kommer!). Det er mange artikler her som jeg ikke finner andre steder.

Med andre ord: Jeg leser steigan.no som jeg leser andre medier. Jeg får neppe skader på min sjel av det. Det som er skadelig er et mediemonopol slik det er i Norge med noen få private eiere av de store mediehusene. Og her er ikke statskanalen NRK noen motpol mot ensrettingen. Fortsett å lese Sovjet-Nytt og andre skadelige publikasjoner

Ny støtte fra Løvlien Venners Fond til denne bloggen

foto: Emil Løvlien  ©Stortingsarkivet/Scanpix.

For tredje året på rad har jeg fått støtte  av Løvliens Venners Fond for utgifter i forbindelse med å drifte denne bloggen. Dette er noe jeg setter stor pris på. 

Søknaden kan du lese her:

Fortsett å lese Ny støtte fra Løvlien Venners Fond til denne bloggen

Hvorfor sprer Klassekampen løgner?

Russerne stod ikke bak valget av Donald Trump som president i 2016. De påvirket heller ikke Brexit samme året. Klassekampen velger likevel å resirkulere disse påstandene som er motbevist for mange år siden.

Kulturjournalist i Klassekampen Mariken Lauvstad skriver 25/2 en artikkel under overskriften «Autokratiets iscenesettelse» og handler om hvordan Putin manipulerer folket ved å opprettholde falske fortellinger om sin egen person og Russland som nasjon. Og en journalists oppgave er å skjære igjennom og avsløre propaganda.

Men da må man være konsekvent – og også avsløre alle typer løgner, også de som produseres i Vesten. Og det gjør ikke Lauvstad når hun mot slutten av artikkelen skriver:

«Det er krevende for Vesten å innrømme at det velsmurte propaganda-maskineriet i Kreml sannsynligvis har bidratt til svekkelsen av amerikansk demokrati (gjennom påvirkningskampanjen mot Hillary Clinton opp mot presidentvalget i 2016) og til Storbritannias politiske kaos (gjennom påvirkning opp mot Brexit-valget)»

Fortsett å lese Hvorfor sprer Klassekampen løgner?

Vold og islam

Kronikk i Fædrelandsvennen 19/8 2022

Terrorangrepene mot homofile i Oslo 25. juni og mot forfatter Salman Rushdie 12. august gir en god grunn til å lese på nytt boka «Vold og islam», utgitt på norsk i 2016. Det er en bok som inneholder samtaler mellom den verdenskjente syriske poeten Adonis (født 1930) og den marokkansk kvinnelig psykoanalytikeren Houria Abdelouahed (født 1975).

Innledningsvis presiserer forfatterne at samtalene dreier seg om politisk islam som oppsto etter opprettelsen av det første kalifatet til våre dagers IS-kalifat. Det første kalifatet ble opprettet straks etter Mohammeds død i 623 av hans svigerfar Abu Bakr.

Adonis og Abdelouahed bruker begrepet «politiske islam» – og ikke «islamisme». De mener denne retningen, maktens islam, har vært den rådende opp gjennom historien og ført til fordømmelse og forfølgelse av alle andre forsøk på frigjørende tanker. Dermed er islam dømt til stagnasjon og gjentakelse fordi Muhammed var den siste profet, og før og etter han finnes ingen sannhet. De som stiller grunnleggende spørsmål, blir undertrykt med vold. Adonis sier: «Man kan trygt si at volden er iboende i islam». Fortsett å lese Vold og islam