Demonstranter i USA dømt til fengsel i 556 år

15 demonstranter mot en ICE-interneringsleir 4. juli 2025 er dømt til harde fengselsstraffer etter amerikansk terrorlovgivning. Én person fikk 30 års fengsel for å ha flyttet en kasse med politisk litteratur uten engang å delta i demonstrasjonen. Et ektepar fikk 100 år til sammen blant annet for å være med i en bokklubb.

Foto av Elizabeth og Ines Soto som begge ble dømt til 50 års fengsel. De ble blant annet dømt for å drive Emma Goldman Book Club som de amerikanske myndighetene regner for å være en celle i det forbudte Antifa-nettverket. Paret har tre barn. Foto: Støttegruppa for de dømte.

Demonstrasjon ved Prairieland Detention Center

4. juli 2025 ble det arrangert en demonstrasjon ved Prairieland Detention Center, et «interneringssenter» for immigranter drevet av U.S. Immigration and Customs Enforcement (ICE), i Alvarado i Texas. Under demonstrasjonen ble det brukt fyrverkeri. Minst en demonstrant sprayet graffiti på ansattes biler og et vaktskur, skar opp dekkene på en regjeringsbil og ødela et overvåkningskamera. Det var også en skyteepisode der en politimann ble lettere skadet.

Protestene rettet seg mot de umenneskelige forholdene i «interneringssenteret», der blant annet den kjente Palestina-aktivisten Leqaa Kordia satt internert.

Fortsett å lese Demonstranter i USA dømt til fengsel i 556 år

KI-hallusinasjoner i offentlig forvaltning

Illustrasjon hentet fra Utdanningsnytt

Flere offentlige dokumenter er basert på kilder som ikke finnes. Det kan få alvorlige konsekvenser.

I 2024 lanserte regjeringen strategien Fremtidens digitale Norge. Ambisjonen er at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land. Hvorfor? Det får vi aldri et ordentlig svar på, utover det velbrukte mantraet om «effektivisering».

Målene er likevel krystallklare: 100 prosent av offentlige tjenester skal bruke kunstig intelligens innen 2030.

Spørsmålet er ikke lenger om KI tas i bruk i offentlig sektor, men hvordan – og med hvilke konsekvenser. 

Fortsett å lese KI-hallusinasjoner i offentlig forvaltning

Hva ville Reiulf Steen ha sagt?

Reidulf Steen skrev en biografi i 1988 om kona si, Inés Vargas, som var vise-justisminister i Salvador Allendes regjering fram til militærkuppet i 1973.

Når Arbeiderpartiet og LO hyller María Corina Machado som demokratiforkjemper, omfavner de en politisk tradisjon de en gang bekjempet. Det er ikke bare historieløst – det er et brudd som avslører hvor langt det norsk sosialdemokrati har beveget seg bort fra sine egne røtter.

«På vegne av den norske regjeringen gratulerte jeg María Corina Machado med Nobels fredspris. Nobelkomiteen legger vekt på hennes modige arbeid for demokratiske rettigheter i Venezuela», sier statsminister Jonas Gahr Støre.

LO har kalte Machado «en modig, prinsippfast og ledende spydspiss for demokrati og menneskerettigheter».

Det er sterke ord. Problemet er at de ikke stemmer med virkeligheten. Fortsett å lese Hva ville Reiulf Steen ha sagt?

Partiene får over en milliard i året i støtte

illustrasjonen ergenerert av KI

Den offentlige og private partistøtten utgjør nå over én milliard kroner i året – og beløpet øker for hvert valg. Spørsmålet er om det utgjør en trussel mot folkestyret at så store summer strømmer inn i partikassene. Før vi forsøker å antyde et svar, må vi kartlegge omfanget av og kildene til denne støtten:  Fortsett å lese Partiene får over en milliard i året i støtte

Rødt svarer ikke på henvendelser

Rødts stortingsgruppe 2025 - 2029. Foto: Rødt

Jeg er fast skribent i avisa Friheten. Jeg skreiv på en artikkel om det omdiskuterte EU-lånet som evt. skulle gis til Ukraina. Jeg ville høre mer om Rødts syn på dette. Tirsdag 11/11 sender jeg derfor følgende spørsmål til Rødts pressetjeneste:

«EU har lenge strevd for å finne en løsning for å gi nedfrosne russiske milliarder i et såkalt reparasjonslån til Ukraina. I alt dreier det seg om et rentefritt lån på 140 milliarder euro, om lag 1600 milliarder kroner.

Flere partier og enkeltpersoner har gått inn for at Norge skal stille som garantist for dette beløpet. Det er stor risiko knyttet til en slik kausjon. Muligheten for at Russland vil betale krigserstatning, er minimal.

Dessuten er dette i en juridisk gråsone. Det kan sette  reglene i det internasjonale finanssystemet i spill. Se f.eks Ulf Sverdrups betenkeligheter (Jeg viser til en artikkel av Sverderup som blant annet har stått i Dagens Næringsliv). Senterpartiet har gått i mot.

Stemmer det at Rødt støtter dette? Er det på noe nivå fattet et vedtak om det? Når ble eventuelt Rødts politikk å garantere for EUs utlån? Jeg har frist til fredag formiddag (14/11) for å levere artikkel om dette.»

Jeg får ikke noe svar innen fristen; noe jeg ikke hadde forventet. Det står oppført fem pressekontakter på Rødts hjemmeside. Det er 24 ansatte i Rødts stortingssekretariat, hvorav altså fem pressesekretærer. Alle er ansatt av Stortinget.

Ingen av disse har satt av tid til å svare på mitt høyst relevante spørsmål om Rødts forhold til det kontroversielle EU- lånet som har vært en av de mest omdiskuterte sakene den siste uka.

Jeg har nå, i mange år som skribent for diverse medier, sendt spørsmål til en rekke offentlige og private virksomheter. Jeg har så å si alltid fått svar i løpet av kort tid. Men det er to virksomheter som aldri har svart. Det er entreprenørfirmaet Bertelsen & Garpestad,  og det er partiet Rødt (som i ett tilfelle ga meg et midlertidig svar).

Jeg overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner om hvorfor det er slik.

———————————————————————————————

PS   Etter fristen fikk jeg følgende svar:

Hei, Her er det vi har uttalt tidligere om denne saken:

«Rødt mener Russland må betale krigsskadeerstatning for de enorme ødeleggelsene de har forårsaket i Ukraina, og vi er åpne for å undersøke mulighetene for at Norge bidrar til at Ukraina får et slags forskudd på slik erstatning ved å stille som garantist for en andel av lånet sammen med resten av Europa.»

Vennlig hilsen,

Liv Müller Smith-Sivertsen Pressesekretær for Rødt på Stortinget

Klassekampen i glasshus

Illustrasjon: T. Vestaas

Klassekampens leder 16/6 hyller endringene i den nye partiloven om at det skal være full åpenhet om finansiering av partiene. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har mottatt milliongavene fra «Aksjon for borgerlig valgseier» som har anonyme givere. Klassekampen har tidligere intervjuet  talspersonen for «Aksjon for borgerlig valgseier» Ole Gunnar Hauso som i en uttalelse i 2021 ikke kunne garantere at det ikke var narkopenger i fondet deres.

Å motta slike penger er på kant med hvitvaskingsloven. Og «Aksjon for borgerlig valgseier» har i år kjørt en massiv annonsekampanje i Klassekampen. «Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk», skriver Klassekampen. Men det gjelder altså ikke for mediene, ifølge Klassekampens doble bokholdning. Da er ikke pengene så skitne lenger. Vi veit fra før at avisa mottar 40 millioner årlig fra staten. Men kan vi nå få en oversikt over hvor mye Klassekampen har fått i annonseinnteker fra «Aksjon for borgerlig valgseier» så langt i år?  Å være åpne for donorene gjelder vel for dere også?

Les også:

Klassekampen på kant med hvitvaskingsloven

Hva Mímir og Marsdal ikke vil snakke om

Mímir Kristjánsson, Magnus Marsdal og Linn Herning går til angrep på feilaktige prioriteringer innenfor offentlig sektor. Men det ble bare en halvkveda vise.

13. februar lanserte tenketanken Manifest en podkast om offentlig sløsing. Det var en samtale mellom Magnus Marsdal, leder for Manifest, Linn Herning, historiker og leder av For Velferdsstaten og den allestedsnærværende Mímir, stortingsrepresentant for Rødt. Herning var invitert som gjest.

Hva de tre snakket om

Å gå løs med motorsag på offentlig sektor forener Trumpister i alle land og alle hus, om de er plassert i The White House, First House eller «Høyres House». Det skjer under dekke av å ta et oppgjør med misbruk av offentlig midler, prega av byråkrati og korrupsjon.

Utgangspunktet for samtalen er at Mímir mener at høyresida ikke må få monopol på å kritisere offentlig sløsing, og det har han selvsagt rett i. De tre samtalepartnerne hadde masse gode eksempler og poenger, og jeg skal nevne noen av dem: Fortsett å lese Hva Mímir og Marsdal ikke vil snakke om

Antikrigspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) stiller lister til stortingsvalget

Fred og Rettferdighet (FOR) er nå registrert som et politisk parti og kan stille lister til stortingsvalget i 2025. Dette vil gi alle antimilitarister en mulighet til å stemme i protest mot den uhemmede militære opprustninga i verden – og ikke minst i Norge.  FOR er mot stortingspartienes enstemmige støtte til våpen til Ukraina og til det såkalte Forsvarsforliket.

Alle partier har stemt for opprustning under NATOs kommando

Alle partier på Stortinget har stilt seg bak Langtidsplanen for forsvarssektoren i juni 2024 og har bundet seg til å bevillge 1635 milliarder av vårt felles budsjett til den norske militære opprustningen de neste 12 årene. Statsminister Jonas Gahr Støre legger stadig vekt på at det er enstemmighet om forsvarspolitikken. Høyres Ine Eriksen Søreide, leder av utenriks- og forsvarskomiteen, sa fra Stortingets talestol: «Alle partiene på Stortinget er enige om hvordan Forsvaret skal utvikles de neste tolv årene og videre.» Det kom ingen protester fra salen. Fortsett å lese Antikrigspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) stiller lister til stortingsvalget

Udemokratisk ny valglov

Stortingspartiene trekker stigen opp etter seg.

Ben Økland fra Lillesand NKP skriver i et innlegg i Fædrelandsvennen om den nye valgloven som i praksis hindrer hans parti i å stille lister til stortingsvalget i høst. NKP har stilt lister helt siden 1924, men nå er det sannsynligvis slutt.

Reglene er nå er slik:  Om ett parti fikk mindre enn 5000 stemmer ved siste stortingsvalg, må de samle ca. 40 000 signaturer (altså 1% av antall stemmeberettigede), og de får da bare stille til valg i det/de valgdistriktene der de kommer i mål med underskriftsinnsamlingen. Dette i praksis umulig for et lite parti å få til (selv om NKP prøver så godt de kan).

Dette rammer ikke bare NKP, men også et parti som Liberalistene som fikk 4520 stemmer ved stortingsvalget i 2021. På et ekstraordinært landsmøte i 2024 stemte partiets medlemmer for nedleggelse av partiet.

Mange partier har brukt lang tid på å bygge seg opp. Ved en rekke stortingsvalg fikk f.eks Miljøpartiet De Grønne lenge under 5000 stemmer før de fikk nasjonalt gjennombrudd i 2009. Likevel stemte de sammen med resten av partiene for disse reglene som tidligere hadde utslettet partiet.

Dermed har de etablerte partiene trukket stigen etter seg. At Rødt har klart å stoppe det gamle kommunistpartiet fra å stille lister, er neppe en «utvidelse av demokratiet» som partiet sier de ønsker i festtaler.

foto: Stortinget.no

Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet

Forsker, sosiolog og politiker Ottar Brox (1932 – 2024) var den som lanserte begrepet «populisme» først i Norge. Hans mest kjente bok var «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966 som er en kritikk av sentraliseringa i etterkrigstida som skjedde under ledelse av teknokratene i Arbeiderpartiet. Brox pekte på kombinasjonen av småskala fiske og jordbruk langs kysten som alternativ til urbanisering og sentralisering. I boka innførte han begrepet «populisme» i norsk offentlighet.

Brox var anti-utopisk. Han mente det var umulig å legge storstilte og detaljerte planer for utviklinga av samfunnet på samme måte som en organisasjon eller individuelle prosjekter. Det ville føre til utilsiktede konsekvenser, mente han. Han ønsket heller en negativ planlegging for å unngå samfunnsforhold vi ikke ønsker oss, for eksempel at noen sosiale grupper falt utenfor samfunnet.

Brox kritiserte sosialdemokratiet fra venstre, men altså ikke ut fra et marxistisk ståsted. Han var en periode stortingsrepresentant for SV. Men han var også kritisk til sitt eget parti. Han advarte blant annet mot storstilt arbeidsinnvandring som vil presse ned lønns- og arbeidsvilkår for hele arbeiderklassen. Dette standpunktet var ikke populært blant folk i den urbane middelklassen som svermet for «åpne grenser». På dette punktet har han uten tvil fått rett. Fortsett å lese Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet