I denne kategorien har jeg blant annnet samlet artikler som diskuterer spørsmål som har med sosialistisk strategi å gjøre. Jeg har også med flere artikler om religion, ikke minst hvordan «venstresiden» skal stille seg til islam.
Den offentlige og private partistøtten utgjør nå over én milliard kroner i året – og beløpet øker for hvert valg. Spørsmålet er om det utgjør en trussel mot folkestyret at så store summer strømmer inn i partikassene. Før vi forsøker å antyde et svar, må vi kartlegge omfanget av og kildene til denne støtten: Fortsett å lese Partiene får over en milliard i året i støtte
Rødts stortingsgruppe 2025 - 2029. Foto: Rødt
Jeg er fast skribent i avisa Friheten. Jeg skreiv på en artikkel om det omdiskuterte EU-lånet som evt. skulle gis til Ukraina. Jeg ville høre mer om Rødts syn på dette. Tirsdag 11/11 sender jeg derfor følgende spørsmål til Rødts pressetjeneste:
«EU har lenge strevd for å finne en løsning for å gi nedfrosne russiske milliarder i et såkalt reparasjonslån til Ukraina. I alt dreier det seg om et rentefritt lån på 140 milliarder euro, om lag 1600 milliarder kroner.
Flere partier og enkeltpersoner har gått inn for at Norge skal stille som garantist for dette beløpet. Det er stor risiko knyttet til en slik kausjon. Muligheten for at Russland vil betale krigserstatning, er minimal.
Dessuten er dette i en juridisk gråsone. Det kan sette reglene i det internasjonale finanssystemet i spill. Se f.eks Ulf Sverdrups betenkeligheter (Jeg viser til en artikkel av Sverderup som blant annet har stått i Dagens Næringsliv). Senterpartiet har gått i mot.
Stemmer det at Rødt støtter dette? Er det på noe nivå fattet et vedtak om det? Når ble eventuelt Rødts politikk å garantere for EUs utlån? Jeg har frist til fredag formiddag (14/11) for å levere artikkel om dette.»
Jeg får ikke noe svar innen fristen; noe jeg ikke hadde forventet. Det står oppført fem pressekontakter på Rødts hjemmeside. Det er 24 ansatte i Rødts stortingssekretariat, hvorav altså fem pressesekretærer. Alle er ansatt av Stortinget.
Ingen av disse har satt av tid til å svare på mitt høyst relevante spørsmål om Rødts forhold til det kontroversielle EU- lånet som har vært en av de mest omdiskuterte sakene den siste uka.
Jeg har nå, i mange år som skribent for diverse medier, sendt spørsmål til en rekke offentlige og private virksomheter. Jeg har så å si alltid fått svar i løpet av kort tid. Men det er to virksomheter som aldri har svart. Det er entreprenørfirmaet Bertelsen & Garpestad, og det er partiet Rødt (som i ett tilfelle ga meg et midlertidig svar).
Jeg overlater til leseren å trekke sine egne konklusjoner om hvorfor det er slik.
———————————————————————————————
PS Etter fristen fikk jeg følgende svar:
Hei, Her er det vi har uttalt tidligere om denne saken:
«Rødt mener Russland må betale krigsskadeerstatning for de enorme ødeleggelsene de har forårsaket i Ukraina, og vi er åpne for å undersøke mulighetene for at Norge bidrar til at Ukraina får et slags forskudd på slik erstatning ved å stille som garantist for en andel av lånet sammen med resten av Europa.»
Vennlig hilsen,
Liv Müller Smith-Sivertsen Pressesekretær for Rødt på Stortinget
Illustrasjon: T. Vestaas
Klassekampens leder 16/6 hyller endringene i den nye partiloven om at det skal være full åpenhet om finansiering av partiene. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som har mottatt milliongavene fra «Aksjon for borgerlig valgseier» som har anonyme givere. Klassekampen har tidligere intervjuet talspersonen for «Aksjon for borgerlig valgseier» Ole Gunnar Hauso som i en uttalelse i 2021 ikke kunne garantere at det ikke var narkopenger i fondet deres.
Å motta slike penger er på kant med hvitvaskingsloven. Og «Aksjon for borgerlig valgseier» har i år kjørt en massiv annonsekampanje i Klassekampen. «Anonyme pengegaver hører ikke hjemme i norsk politikk», skriver Klassekampen. Men det gjelder altså ikke for mediene, ifølge Klassekampens doble bokholdning. Da er ikke pengene så skitne lenger. Vi veit fra før at avisa mottar 40 millioner årlig fra staten. Men kan vi nå få en oversikt over hvor mye Klassekampen har fått i annonseinnteker fra «Aksjon for borgerlig valgseier» så langt i år? Å være åpne for donorene gjelder vel for dere også?
Les også:
Mímir Kristjánsson, Magnus Marsdal og Linn Herning går til angrep på feilaktige prioriteringer innenfor offentlig sektor. Men det ble bare en halvkveda vise.
13. februar lanserte tenketanken Manifest en podkast om offentlig sløsing. Det var en samtale mellom Magnus Marsdal, leder for Manifest, Linn Herning, historiker og leder av For Velferdsstaten og den allestedsnærværende Mímir, stortingsrepresentant for Rødt. Herning var invitert som gjest.
Å gå løs med motorsag på offentlig sektor forener Trumpister i alle land og alle hus, om de er plassert i The White House, First House eller «Høyres House». Det skjer under dekke av å ta et oppgjør med misbruk av offentlig midler, prega av byråkrati og korrupsjon.
Utgangspunktet for samtalen er at Mímir mener at høyresida ikke må få monopol på å kritisere offentlig sløsing, og det har han selvsagt rett i. De tre samtalepartnerne hadde masse gode eksempler og poenger, og jeg skal nevne noen av dem: Fortsett å lese Hva Mímir og Marsdal ikke vil snakke om
Fred og Rettferdighet (FOR) er nå registrert som et politisk parti og kan stille lister til stortingsvalget i 2025. Dette vil gi alle antimilitarister en mulighet til å stemme i protest mot den uhemmede militære opprustninga i verden – og ikke minst i Norge. FOR er mot stortingspartienes enstemmige støtte til våpen til Ukraina og til det såkalte Forsvarsforliket.
Alle partier på Stortinget har stilt seg bak Langtidsplanen for forsvarssektoren i juni 2024 og har bundet seg til å bevillge 1635 milliarder av vårt felles budsjett til den norske militære opprustningen de neste 12 årene. Statsminister Jonas Gahr Støre legger stadig vekt på at det er enstemmighet om forsvarspolitikken. Høyres Ine Eriksen Søreide, leder av utenriks- og forsvarskomiteen, sa fra Stortingets talestol: «Alle partiene på Stortinget er enige om hvordan Forsvaret skal utvikles de neste tolv årene og videre.» Det kom ingen protester fra salen. Fortsett å lese Antikrigspartiet Fred og Rettferdighet (FOR) stiller lister til stortingsvalget
Stortingspartiene trekker stigen opp etter seg.
Ben Økland fra Lillesand NKP skriver i et innlegg i Fædrelandsvennen om den nye valgloven som i praksis hindrer hans parti i å stille lister til stortingsvalget i høst. NKP har stilt lister helt siden 1924, men nå er det sannsynligvis slutt.
Reglene er nå er slik: Om ett parti fikk mindre enn 5000 stemmer ved siste stortingsvalg, må de samle ca. 40 000 signaturer (altså 1% av antall stemmeberettigede), og de får da bare stille til valg i det/de valgdistriktene der de kommer i mål med underskriftsinnsamlingen. Dette i praksis umulig for et lite parti å få til (selv om NKP prøver så godt de kan).
Dette rammer ikke bare NKP, men også et parti som Liberalistene som fikk 4520 stemmer ved stortingsvalget i 2021. På et ekstraordinært landsmøte i 2024 stemte partiets medlemmer for nedleggelse av partiet.
Mange partier har brukt lang tid på å bygge seg opp. Ved en rekke stortingsvalg fikk f.eks Miljøpartiet De Grønne lenge under 5000 stemmer før de fikk nasjonalt gjennombrudd i 2009. Likevel stemte de sammen med resten av partiene for disse reglene som tidligere hadde utslettet partiet.
Dermed har de etablerte partiene trukket stigen etter seg. At Rødt har klart å stoppe det gamle kommunistpartiet fra å stille lister, er neppe en «utvidelse av demokratiet» som partiet sier de ønsker i festtaler.
foto: Stortinget.no
Forsker, sosiolog og politiker Ottar Brox (1932 – 2024) var den som lanserte begrepet «populisme» først i Norge. Hans mest kjente bok var «Hva skjer i Nord-Norge?» fra 1966 som er en kritikk av sentraliseringa i etterkrigstida som skjedde under ledelse av teknokratene i Arbeiderpartiet. Brox pekte på kombinasjonen av småskala fiske og jordbruk langs kysten som alternativ til urbanisering og sentralisering. I boka innførte han begrepet «populisme» i norsk offentlighet.
Brox var anti-utopisk. Han mente det var umulig å legge storstilte og detaljerte planer for utviklinga av samfunnet på samme måte som en organisasjon eller individuelle prosjekter. Det ville føre til utilsiktede konsekvenser, mente han. Han ønsket heller en negativ planlegging for å unngå samfunnsforhold vi ikke ønsker oss, for eksempel at noen sosiale grupper falt utenfor samfunnet.
Brox kritiserte sosialdemokratiet fra venstre, men altså ikke ut fra et marxistisk ståsted. Han var en periode stortingsrepresentant for SV. Men han var også kritisk til sitt eget parti. Han advarte blant annet mot storstilt arbeidsinnvandring som vil presse ned lønns- og arbeidsvilkår for hele arbeiderklassen. Dette standpunktet var ikke populært blant folk i den urbane middelklassen som svermet for «åpne grenser». På dette punktet har han uten tvil fått rett. Fortsett å lese Om høyre-populismens suksess og venstre-populismens flyktighet
APPLAUS FOR VÅPEN: Nestlederne Silje K Kjosbakken og Marie Sneve Martinussen, partiformann Bjørnar Moxnes og partisekretær Benedikte Pryneid Hansen på Rødts landsmøte i april 2022. Foto: Ihne Pedersen, Rødts nettside
I løpet av noen få måneder i 2023 gikk Rødt fra å si nei til ja til våpenstøtte til Ukraina. Etter min mening var det en strategisk feil med store konsekvenser.
Einar E. Jacobsen, tidligere Rødt-medlem, stiller i Klassekampen 5/12 viktige spørsmål til Rødts ledelse under overskriften «Vil Rødt-toppene revurdere våpenstøtta?».
Så langt har det ikke kommet noe svar.
Min far, bokbinder og kommunist Per Andresen, abonnerte i alle år på en avis som het Sovjet-Nytt. Den ble utgitt av pressavdelinga ved Den sovjetiske ambassaden i Oslo. Det var selvsagt et reint propagandaorgan som skjønnmalte alle sider ved det sovjetiske samfunnet.
Som gutt leste jeg det jeg kom over, også i Sovjet-Nytt. Jeg ble imponert over alle framgangene ved det sovjetiske samfunnet selv om jeg nok hadde en intuitiv følelse at glansbildet ikke stemte helt med virkeligheten.
Jeg kan ikke si at jeg fikk skader på min sjel av å lese sovjetblekka til min far selv om jeg var ung og uerfaren. Jeg leste jo også borgerlige aviser som sa det motsatte. Sovjet-Nytt foresatte å bli utgitt til 1990. Da hadde alle de progressive framgangene ført Sovjetunionen lukt inn i sammenbrudd og oppløsning.
I dag leser jeg nettstedet steigan.no, et prosjekt som jeg tidligere bidrog til helt fram til krigen i Ukraina. For meg likner hans nettsted nå et slags Sovjet-Nytt. Her står ikke et vondt ord om Putin. Her er ingen støtte til den russiske krigsmotstanden. Det står ingenting negativt om Russlands allierte. Når fagforeningsledere i Belarus kastes i fengsel for arbeidet med oppbygging av uavhengige fagforeninger, hører vi ikke et pip fra steigan.no. Når folk på Cuba, i Nicaragua og Iran går til rettferdig opprør mot undertrykkelse, får vi straks høre at dette kan være fargerevolusjoner og at CIA trekker i trådene.
Jeg leser likevel steigan.no fordi det også er svært interessante artikler her, for eksempel om sider ved finanskapitalens diktatur, om WHO (Verdens Helseorganisasjon) som arbeider for å gjennomføre en overnasjonalt diktat ved neste pandemi (og den kommer!). Det er mange artikler her som jeg ikke finner andre steder.
Med andre ord: Jeg leser steigan.no som jeg leser andre medier. Jeg får neppe skader på min sjel av det. Det som er skadelig er et mediemonopol slik det er i Norge med noen få private eiere av de store mediehusene. Og her er ikke statskanalen NRK noen motpol mot ensrettingen. Fortsett å lese Sovjet-Nytt og andre skadelige publikasjoner
foto: Emil Løvlien ©Stortingsarkivet/Scanpix.
For tredje året på rad har jeg fått støtte av Løvliens Venners Fond for utgifter i forbindelse med å drifte denne bloggen. Dette er noe jeg setter stor pris på.
Søknaden kan du lese her:
Fortsett å lese Ny støtte fra Løvlien Venners Fond til denne bloggen
