Ronny Kjelsberg skriver over en dobbeltside i Klassekampen 10/11, dagen etter det amerikanske presidentvalget, en betraktning om hvorfor Trump ble valgt under tittelen «Lærdommen fra Trump». I denne artikkelen unngår han å bruke begreper som klassekamp og imperialisme, han skriver heller ikke om Wall Street og multinasjonale selskapers dominans i amerikansk politikk. Han velger å trekke linjer mellom Trump og den italienske fascisten Mussolini.
Jeg tar dette fram fordi jeg mener Kjelsbergs tenking er typisk for det jeg vil kalle «Venstrepopulismen», eller «Popvenstre» , en politisk retning som nasjonalt og internasjonalt har fått stor oppslutning det siste tiåret. Selv om denne retningen er sammensatt, er det likevel noen kjennetegn ved retningen som det er verd å ta med seg.
Kjelsberg er medlem av partiet Rødt og var i forrige periode fylkestingsrepresentant for partiet i Sør-Trønderlag. Han har vært talsmann for en fornyelse av tanker om sosialismen, oppsummert i den lille boka Sosialisme på norsk, utgitt i 2014.
«Venstrepopulismen» uttalte mål er å fornye politikken til de tradisjonelle marxistiske partiene. Hensikten er å få med seg folket (populus på latin) slik at de ikke blir offer for «høyrepopulismen».
Popvenstre har sterk sympati med partier som regjeringspartiet Syriza i Hellas og Podemos i Spania, partier som har oppnådd stor oppslutning i valg. Popvenstre har også sterk sympati med erklærte sosialdemokrater som Jeremy Corbyn og Bernie Sanders. Dette er ukorrupte og sympatiske politikere som begge har utløst en radikal bevegelse, ikke minst blant unge aktivister i sine hjemland.
Problemet med disse partiene og enkeltpersonene er at de mangler en strategi for å stoppe kapitalismen.
Popvenstre avgrenser seg sterkt mot alle typer kommunisme som er assosiert med erfaringer fra Sovjetunionen, Kina under Mao og Cuba under Castro (aktuelt nå!) uten at jeg ser at det er noen stor vilje til å gå i dybden i disse store historiske spørsmålene.
Det er så. En politisk bevegelse er ikke noe historisk seminar og utfordringene menneskeheten står foran, gjør at vi har dårlig tid. Dette er ikke mitt viktigst ankepunkt mot Popvenstre. Min viktigste kritikk er at de forkaster begreper som gjør verden forståelig og strategiske politiske handlinger mulige.
Venstrepopulistene er spesielt opptatt av å nå ut til folket med sin kommunikasjon. I en polemikk, blant annet mot meg, i Klassekampen 22/9 2011, skriver Kjelsberg:
Dersom det er de marxistiske termene Andresen etterlyser, tror jeg derimot at han er på villspor. Ytre venstres unike evne til å høres ut som vi kommer rett ut av en studiesirkel i 1975 er nok i større grad en del av årsaken til at Rødt ikke er større enn vi er enn en del av løsninga. En viktig oppgave for Rødt i tida som kommer må være å formulere kritikken av kapitalismen, og å peke mot løsninger, i en språkdrakt og virkelighet som folk kjenner seg igjen.
Jeg svarte:
Det er umulig å være uenig i den siste setninga, men jeg mener Kjelsberg gjør en feil når bruken av de marxistiske begrepene utelukkende gjøres til et spørsmål om kommunikasjon. Dette er å begynne i feil ende, først må vi diskutere marxismens relevans, deretter kan vi diskutere retorikken.
Politisk analyse er et fag, og som i andre fag bruker man begreper. Jeg mener de sentrale begrepene i marxismen som klassekamp, statens klassekarakter, herskende klasse og imperialisme fremdeles er fruktbare begreper som gjør at man kan begripe hvordan verden er skrudd sammen. Marxismen er et teoretisk verktøy for politisk tenking og handling. Vi må ikke ødelegge dette verktøyet selv om mange ikke forstår begrepene.
Er dette alltid så vanskelig? Jeg kan ikke finne noe bedre begrep enn klassekamp på den kampen folket Europa kjemper mot nedskjæringer, arbeidsledighet og sosial elendighet. Og hva med det arabiske opprøret? Her er også klassekamp en avgjørende drivkraft. Et barn kan forstå dette.
Men det er knapt noen som i norsk offentlighet bruker begrepet klassekamp om det som skjer i opprøret rundt Middelhavet. Heller ikke Rødt.
Jeg har finlest de siste numrene av gratisavisa Rødt-Nytt. Avisa bruker praktisk talt ikke ord som klasser, klassekamp og imperialisme. Heller ikke ord som kapitalisme, sosialisme, utbytting, nyliberalisme og finanskapital blir brukt. Rødt-Nytts språk er konsesunsspråket. Dessverre er ikke dette noe isolert fenomen i Rødt, men ganske typisk for mange av partiets talspersoner.
Konklusjon:
Fem år etter denne diskusjonen mener jeg fremdeles at svakheten til Popvenstre er at de mangler begreper for å gripe en verden i endring. Begreper som «venstreside» og «høyreside» er også nå helt uten mening. Det dreier seg ikke om «venstre» eller «høyre», kampen står mellom globalistene og anti-globistene.
Den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) utga for tiår siden sine to bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser (1998) og Flytende modernitet (2000).
Jeg mener Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd.
Bauman pekte på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.
Det er de som ikke fikk del i globaliseringa velsignelser, som nå gjør opprør. Det får forskjellig politiske uttrykk, bestemt av nasjonale og historiske forhold. Å bare stemple dette som reaksjonært, fascistisk eller høyreekstremt, er lite fruktbart.
Hvis Popvenstre har aversjon mot å lese Marx og Lenin, så kunne de begynne å lese Bauman.
Kilder:
http://venstresida.net/?q=node/3826
http://venstresida.net/?q=node/2630
Etterord: Klassekampen videreformidler grove anklager mot min blogg.
Etter en lengre tur i utlandet ser til min forferdelse at Klassekampen 28. desember 2016 trykker en artikkel der mitt navn blir knyttet direkte til fascisme og nazisme. Det er i kronikken «Venstresida og den nye fascismen» av Ronny Kjelsberg, en mann som ledet Rødts prinsipprogramkomité fram til vedtak på landmøtet.
Kjelsbergs artikkel ble først publisert på nettstedet Radikal Portal, og det framgår av hans blogg at han fikk en henvendelse fra Klassekampen om å lage en kortversjon av dette innlegget.
Uten reservasjoner blir mitt politiske ståsted assosiert med «brunskjorter», «historisk fascisme», «nynazisme» og «anti-semittismen». Det er tydeligvis en reaksjon på artikkelen over «Popvenstre med pustevansker» som bare er publisert på min blogg og videreformidlet på Pål Steigans blogg.
Alle fornuftige mennesker vil forstå at det ikke er mulig for meg å delta i en videre diskusjon med utgangspunkt Kjelsbergs «premisser».
Kjelsberg har dessuten klippekort til Klassekampens spalter, mens Klassekampen gang på gang refuserer mine innlegg uten begrunnelse.
Veldig viktig og tankevekkende artikkel om hvordan vi skal forstå vår virkelighet og verden. Vi skal vinne oppslutning på politikken ikke på taktikken Da må vi være klare i våre analyser og så må vi være dyktige i hvilke språkdrakt vi går ut med vår politikk. Men bruk av de begreper du framhever er helt nødvendig for å forstå verden, noe som er helt nødvendig hvis vi vil forandre den. Og det er jo det vi vil.
Hei og takk for ei klargjørende publisering.
Jeg støtter fullt ut din analyse av det du kaller «Popvenstre».
Takker for interessant innlegg, Øyvind.
Sjøl har jeg ikke lest noen av artiklene som du viser til av Ronny Kjelsberg, men tar likevel opp tråden siden du generaliserer venstrepopulismen, så derfor går jeg rett på essensen i teksten din hvor du skriver at din viktigste kritikk er at «popvenstre» forkaster begreper som gjør verden forståelig og strategiske politiske handlinger mulige.
Jeg er nok en av dem som i løpet av de siste 20 årene har ment at kommunister og sosialister generelt, og partiet Rødt spesielt (som jeg fortsatt er medlem av) har hatt godt av å formulere seg både på en måte som gjør at folk skjønner hva vi snakker om, og om tema som direkte berører folks hverdag. Sånn sett må jeg vel anse meg sjøl som en representant for «popvenstre», selv om jeg misliker merkelappen da virkeligheten er litt mer sammensatt enn dette, og jeg har venstrebeinet i den andre båsen, hva nå enn vi velger å kalle den. Jeg er med andre ord uenig i din påstand om at «popvenstre» forkaster disse begrepene. De er med oss.
Selv sier du i teksten din at det er umulig å være uenig i at en viktig oppgave for Rødt i tida som kommer må være å formulere kritikken av kapitalismen, og å peke mot løsninger, i en språkdrakt og virkelighet som folk kjenner seg igjen. Her er vi helt på linje.
Det burde ikke være noen motsetning mellom popularisering av solidarisk og sosialistisk tankegods, og samtidig bruke marxismen for å forstå hvordan verden henger sammen. Man kan gjøre begge deler, og etter min mening aller helst begge deler. Temaet er for omfattende for å utrede i detalj her, men dette handler mye om å i første omgang skape organisatorisk oppslutning og entusiasme om en politikk, eller om et parti om du vil, for deretter å skolere nye sosialister, kommunister og medlemmer i politisk teori, analyse og til slutt kommunikasjon av budskapet. Min erfaring er at Rødt nyter godt av både av venstrepopulisme og kjennskapen til marxistiske begreper og analyse.
Med fare for å virke for optimistisk i disse brytningstider; det står ikke så ille til med Rødt heller med tanke på viljen til å benytte marxistiske begreper med referanse til ordene du etterlyste i din tekst. Etter et raskt søk i Rødt sine prinsipp- og arbeidsprogram finner jeg 43 treff på kapitalisme, 3 treff på klassekamp, 28 treff på sosialisme, 10 treff på utbytting, 1 treff på liberalisme, 4 treff på finanskapital og 11 treff på imperialisme, uten at dette sier noe om kvaliteten på teksten for øvrig selvfølgelig.
Det som også er interessant i disse tider er at utviklinga i verden er lettere å forklare enn før ved å bruke begreper fra marxistisk teori, fordi de har blitt lettere å sette inn i en sammenheng blant annet gjennom krigen i Syria (imperialisme) som har kommet nærmere gjennom flyktningestrømmen, og Trump-seieren i USA (klassekamp) som ingen, selv om mange prøver, kan overse.
Jeg er optimistisk på sosialismens vegne i disse dager, fordi venstresida har med seg både venstrepopulistene og de sosialistiske og marxistiske teoriene på laget, som utgjør verktøyet for å forklare sammenhenger i dagens verdensbilde hvor blant annet mainstream media og perplekse politikere svikter totalt. Selv vi venstrepopulister roter rundt i verktøykassa nå, og vi finner verktøyet frem, og bruker dem der hvor de gjør nytte for seg.
Takk for langt og interessant svar, Asgeir.
Venstrepopulismen er et sammensatt internasjonalt fenomen som jeg skriver om i innlegget mitt.
Syriza og Podemos er de fremste partiene som mange har sett opp til fordi de har fått med seg millioner av velgere. Syrizas kapitulasjon må være et sjokk for de som sympatiserte med dette partiet. Jeg må innrømme at jeg også gjorde det lenge, men man må jo bare erkjenne at de har tapt. Det nytter ikke som Kjelsberg, å skylde på at sosialdemokratiet i EU svikta partiet.
Et kjennetegn ved venstrepopulismen er det manglende avklarende forholdet til sosialdemokratiet. Dette mener jeg også gjelder Rødt der AP egentlig framstilles som en venn, en del av «venstresida». Illusjonen er at sosialdemokratiet en gang skal vende tilbake til sine røtter slik Kjelsberg skriver i sitt innlegg:
«Sosialdemokratene må på sin side ikke glemme den gamle lærdommen fra Chr. Hornsrud: «Husk, fienden er alltid til høyre.»
Et annet kjennetegn ved venstrepopulismen er deres vakling over det nasjonale spørsmålet.
Her er vi heldigere stilt i Norge fordi progressive mennesker har stått i spissen for kampen mot EU/EØS. Men internasjonalt finnes masse mennesker som vil endre EU-systemet innenifra til tross erfaringer som råkjøret vi har sett mot den greske befolkninga.
Men i Syria-spørsmålet mener jeg Rødt har en uklar linje. Assad er intet ideal, men han er tross alt den legale representanten for Syria. Og hva hadde vært alternativet? Å overlate landet til jihadistene?
Det går an å diskutere om Rødt kan kalles et venstrepopulistisk parti, men det er klart en strategi for en del toneangivende medlemmer.
Henger partiet egentlig sammen? Er det noen samla visjon, en gjennomført anti-kapitalistisk politikk der enkeltsaker prioriteres ut fra en overordna strategi?
Jeg har erfaring blant annet som studieleder i Rødt Kristiansand i en tiårsperiode og som leder for fylkespartiet i tre år før jeg meldte meg ut tidligere i år fordi jeg mista trua på prosjektet.
Det var svært tungt å få til noen systematiske studier. De ble nedprioritert fordi mer dagsaktuell politikk ble sett på som viktigere. Det er kanskje andre erfaringer andre steder
Rødt har masse bra folk som gjør en skikkelig politisk arbeid lokalt, til beste for folk flest, men som helhet spriker partiet i alle retninger. Kampen mot privatisering av velferdsgodene har vært en bra sak for Rødt.
Problemet med Rødt er likevel, så langt jeg kan bedømme, at det har mista momentum. Særlig synes jeg det gjelder politikken overfor ungdom. Her blir jo de store prinsipielle spørsmålene, det som kan trekke til seg tenkende ungdom, drukna i enkeltsaker. Etter mitt syn har populismen avslørt sitt blindspor i Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom.
Jeg har skrevet om Rødt i disse blogginnleggene:
http://andresensblogg.no/rodts-syn-pa-maoismen/
http://andresensblogg.no/oppgjoret-med-godhetsregimet/
http://andresensblogg.no/fra-godhetstyranniets-ekkokammer/
Øyvind