Svar til Bjørnar Moxnes, publisert i Klassekampen 26/1

Vår artikkel var en advarsel om at det er en tendens på «venstresida» til å bagatellisere og bortforklare hendelsene i Köln. Polemikken mot Moxnes var et eksempel av flere for å vise dette.

Vi synes han ikke var klar nok på dette punktet, et inntrykk han retter opp i svaret, blant annet ved at han er villig til å gå inn på den paternalistiske kulturen blant en del av flyktningene. Om Moxnes mener vi misforstår han eller om han misforstår oss, er et helt underordna spørsmål.

Problemet er at venstresida ikke har noen svar på den uroen mange mennesker, både fra arbeiderklassen og middelklassen, har overfor flyktningestrømmen. Den uroen forsterkes av økonomiske nedgangstider og velferdsstatens forvitring. Hendelsene i Køln og andre byer underbygger denne frykten for framtida.

Hvis ikke venstresida klarer å gi fornuftige svar på denne uroen mange hederlige og ærlige folk stiller, har vi gjort oss sjøl irrelevante. Vi står tilbake som en gjeng idealister, mens flere vil gå til ytre høyre.

Moxnes går ikke inn på problemstillinga om vi kan nå et metningspunkt. Poenget er jo at Tyskland og Sverige har nådd et slik punkt, for alle praktiske formål.

Mener Moxnes at Norge skal ha helt åpne grenser? Da må han si det så vi som Rødts talspersoner kan videreformidle det. Eller går han inn for noen begrensninger? I tilfelle hvilke begrensninger?

Øyvind Andresen og Halvor Fjermeros

 

Overgrepene i Köln nyttårsaften har resultert i hundrevis av anmeldelser for vold, tjuveri og sextrakassering mot kvinner, hvorav det siste utgjør rundt 40 % av tilfellene. Det har avdekket et bortforklaringssyndrom av dimensjoner blant folk som tilhører «den liberale venstresida».

Av Øyvind Andresen, leder i Vest-Agder Rødt og Halvor Fjermeros, bystyremedlem for Rødt i Kristiansand. Forkorta versjon publisert i Klassekampen 23/1

Reaksjonene har vært forutsigbare. Med en politisk korrekthet av verste sort har mange på venstresida tydd til alle slags strategier for å bortforklare hendelsene, for det meste med generaliseringer: Gjerningspersonene opphavsland- og region har blitt forsøkt uvesentliggjort, det har blitt påstått at dette ikke handler om etnisitet og religion, men om menns dominans over kvinner, og det har blitt satt spørsmålstegn ved med hvilken moralsk rett overgriperne kan anklages når hvite vestlige menn begår den samme type handlinger. Er det mulig å forestille seg en mer effektiv måte å rydde veien for innvandringsfiendtlige populister som utnytter vanlige folks bekymringer på? Fortsett å lese Venstresidas unnfallenhet i Köln-affæren

Norge er en korporativ stat viss vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. «Den norske eller nordiske modellen» er det fremste uttrykket for denne typen korporativisme der representanter for staten, arbeidskjøpere og arbeidsselgere finner kompromisser som skal hindre sosial misnøye og åpen klassekamp. Denne korporativismen har legalitet i den norske folket fordi det til en viss grad garanterer for sosiale rettigheter og økonomisk trygghet. Dessuten er den norske  korporativismen ikke lik den autoritære som ble praktisert i Mussolinis Italia. Men samtidig er korporativismen sårbar i krisetider. Hvor lenge kan den vare i Norge? Fortsett å lese Det korporative Norge

Er det rett for privatpersoner å hjelpe flyktninger illegalt over grensa til Norge?  De blir ofte sammenlignet med grenselosene som hjalp motstandsfolk og jøder til å flykte fra morderiske nazibøller over til Sverige under annen verdskrig. Men denne sammenlikningen faller på sin egen urimelighet.

Det må være legalt for en nasjon å registrere alle mennesker som reiser ut og inn over grensene. At det finnes folk som privat smugler folk over grensa, vil selvsagt øke antallet uregistrert mennesker som i en sårbar situasjon nettopp kan bli utsatt for rå utnyttelse og overgrep fra kyniske mennesker. Her kan det også være snakk om enslige mindreårige.

Når disse selvutnevnte humanistene kjører flyktninger i dølgsmål over grensene til Norge, bidrar til å undergrave folkets oppslutning om en humanitær flyktningpolitikk. Et vilkår for en fungerende flyktningpolitikk, er at alt skjer i ordnede former.

Partisekretær i Rødt  Mari Eirfring  skriver i Klassekampen  19. september:

Dette handler om de mest grunnleggende prinsippene for vårt samfunnsprosjekt og vår strategi, nemlig et sosialistisk demokrati som forutsetter individenes frihet. Vi ønsker mest mulig demokratisering på alle samfunnsområder, og dette er ikke mulig uten ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og rettssikkerhet. Mao Zedongs tenkning og praksis står for det diametralt motsatte av dette.

Jeg støtter Rødts arbeid og strategi for et sosialistisk demokrati i Norge.  Men det å stille kampen for sosialismen i Norge opp mot Maos tenking og praksis på den måten Eirfring gjør, bærer helt galt av sted. Fortsett å lese Rødts syn på maoismen