Er Dag Solstad en postmoderne forfatter?

Det finnes en tendens til å omtale Dag Solstad som en postmoderne forfatter. Et eksempel er fra læreboka Intertekst, norskverk for Vg3, utgitt 2015 på Fagbokforlaget. Der står det på side 233:

Forfatteren  Solstad regnes både som  modernist, senmodernist, sosialrealist og postmodernist og er kjent for sin svært eksperimentelle form.

I gjennomgangen av hans forfatterskap er en av mine konklusjoner:

Å tolke Solstad ut fra en postmodernistisk vinkel, desavuerer og umyndiggjør Solstad som en politisk forfatter.

Å samtidig framstille han som “svært eksperimentell” burde vel også bidra til å blokkere enhver elevs interesse fra å åpne en bok av Solstad.

Gjennomgangen av hans forfatterskap kan du lese her: 

 

Fem faser i  forfatterskapet

Da Dag Solstad  i 2002 gav ut sin andre sjølbiografiske roman, 16.07.41, uttykte han at denne romanen innleda den femte fasen i sitt forfatterskap. La oss for oversiktens skyld vise hvilke faser dette dreier seg om:

Første fase innledes med debutsamlingen Spiraler i 1965 og avsluttes med Solstads første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970. Denne romanen handler om hvordan forfatteren Arild Asnes (les: Dag Solstad) innser det umulige i det å være en uavhengig opposisjonell intellektuell i et kapitalistisk samfunn og ender med at han tilslutter seg m-l-bevegelsen.

Andre fase fra 1974 til 1980 er Solstads sosialrealistiske fase der han skreiv 25. september-plassen og krigstriologien. Denne fasen er også uttrykk for et avgrensa litterært prosjekt der Solstad ønska å skrive romaner for arbeiderklassen med en uttykt målsetning om at disse romanene skulle være et bidrag til i kampen for et sosialistisk Norge. Romanene i denne perioden var også et forsøk på å tolke norgeshistorien i fra 1930 til begynnelsen av 1970-tallet.

Tredje fase er 1980-tallet med blant annet Gymnaslærer Pedersen og Roman 1987. Disse to romanene kan på et plan leses som en sorgreaksjon over at det var umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og som et forsøk på å forklare hvorfor. I 1984 utgav Solstad sin mest undervurderte roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige som er et svivende oppgjør med det moderne sosialdemokratiet. Jeg mener Solstads tre 1980-talls-romaner også kan betraktes som en triologi, en tolkning av utviklinga i Norge på 1970- og 1980-tallet.

I 1990 kom romanen Medaljens forside, som er en bedriftshistorie om Aker-konsernet, skrevet på bestilling i forbindelse med konsernets 150 års jubileum. Denne boka er enestående i Solstads produksjon, i tid faller den mellom tredje og fjerde fase.

Fjerde fase er Solstads fire 90-talls romaner Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt og T. Singer. Mens 1980-tallets hovedpersoner alle har bakgrunn som politiske aktivister, Pedersen og Fjord i AKP og A.G. Larsen i Forsøk … i Arbeiderpartiet, er alle 1990-talls “heltene” derimot borgerlige og upolitiske individer. De har en ting felles – og det er interessen for litteratur.

Solstads roman, 17. Roman (2009) er en oppfølger til Ellevte roman, bok atten fra 1992.  Her møter vi igjen Bjørn Hansen, kemneren fra Kongsberg, som har store problemer med å innordne seg som familiefar og samfunnsborger. Vi følger hans vei mot forsoning med sønnen og hans familie. Selv om denne romanen kom ut seint i forfatterskapet, er det naturlig å plassere den i fjerde fase fordi den er en oppfølger.

Femte fase innledes altså med romanen som er oppkalt etter datoen da Solstad blei født i Sandefjord. Jeg har ikke tenkt å si så mye om denne romanen bortsett fra at den forsøker å forklare de personlige bevegrunnene til at Solstad blei forfatter i motsetning til hans første sjølbiografi, Arild Asnes, 1970, som forsøkte å klarlegge de politiske bevegrunnene i Solstads liv. Et avsnitt som kommer til å bli sitert i framtidig litteraturhistorier fra 16.07.41 er følgende:

Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.

I mesteparten av denne romanen følger vi Solstad på hans vandringer i Berlin der han har vært bosatt de to siste åra. Mens kommunismen var høyst nærværende i hans første sjølbiografi, er den nærmest tabubelagt i hans andre sjølbiografi. Et eksempel på dette er hvordan han i en på bisetning forbigår Tysklands store kommunistiske dramatiker Bertolt Brecht :”Da jeg var ute på gata, Ganymed ligger for øvrig ved siden av Berliner Ensembel, og plassen med bysten av Bertold Brecht, bare for å ha det nevnt, satte jeg kursen” … osv. Mer om Brecht får vi ikke høre. Verket kommenterer ikke politiske spørsmål bortsett fra Solstad åpenbare sympati og identifikasjon med borgerne ifra gamle DDR.

16.07.41 kan også leses som en roman som direkte alluderer på tidligere verk i norsk litteraturhistorie som blant annet Knut Hamsuns Sult og På gjengrodde stier slik Olav Hamran skriver i Dag og tid 7. desember i 2002.

I 2006 kom romanen , Armand V. Denne romanen kan også plasseres i den femte fasen. Dag Solstad har karakterisert  romanene 16.07.41 (2002) og Armand V (2006) som unntak i sitt forfatterskap, skrevet på overtid etter at hans egentlige forfatterskap var over.

Fellestrekk ved Solstads romaner

Siste delen av Arild Asnes, 1970 heter “I Historien” (med stor H) og et kjennetegn ved samtlige av Solstads romaner fra 1970 er en nøyaktig plassering i tid kombinert med konkret plassering av sted. Stedet er som regel i en østlandsby, gjerne i innlandet, i de fleste tilfeller er denne byen Oslo – som jo mentalt sett er en innlandsby.

For Solstad finnes det intet liv utenfor historien. Et motiv som går igjen hos Solstad er personlighetens forgjengelighet i møte med historien. Som Fjord uttrykker det i Roman 1987: “… sjølve den tid vi lever i preger oss sterkere enn våre individuelle liv, stilling, bakgrunn og oppfatning.”

I 1984 uttalte Solstad til Vinduet: “Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet.” Dette er like gyldig i dag. Solstads forfatterskap inneholder er en utprøving og analyse av forskjellige intellektuelle posisjoner i det norske samfunnet fra slutten av 1960-årene til i dag.

Alle hovedpersonene i Solstads romaner (med unntak av de fire sosialrealistiske kollektivromanene) er dobbeltgjengere, født omkring 1940 med oppvekst i en liten by på Østlandet (antakelig Sandefjord), fra små kår, har fått sin utdannelse på 1960-tallet – og har en type intellektuelle yrker, oftest i det offentlige. (T. Singer er litt yngre.)

Alle er de isolerte, ensomme, spaltede mennesker på leiting etter mening og helhet i tilværelsen – og de uttrykker en sorg over et felleskap som har gått tapt eller som det ikke er mulig å opprette eller opprettholde.

Solstad er ingen postmoderne forfatter

Det må føre galt av sted å tolke Solstad inn i en postmoderne ramme som for eksempel svenske Anne Heith gjør i den første doktoravhandling om Solstads forfatterskap som er skrevet. Den heter Kontrapunktik og ble avlagt i 1997.

I en rekke avhandlinger prøver litteraturvitere å leite etter flere og motstridende stemmer i Solstads forfatterskap. Ofte er disse inspirert av den russiske litteraturteoretikeren Bakthin som utformet teorien om polyfone stemmer i litterære verk. Særlig på 1980-tallet gikk det inflasjon i Bakthin og knapt en litterær analyse fra akademisk hold unngikk å henvise til han.

Jeg mener derimot at Solstad er påfallende monoton, i denne sammenhengen er dette positivt ment. Otto Hageberg skreiv i 1977: “Nesten meir enn hos nokon annan forfattar eg kjenner, varierer han visse grunnsituasjoner, grunnmønster og grunntema på ny og på ny.” Disse ordene er gyldige i dag, 30 år og 12 romaner etter.

Å tolke Solstad ut fra en postmodernistisk vinkel, desavuerer og umyndiggjør Solstad som en politisk forfatter.

Solstad er ingen kulturradikaler

Solstad analyserer og studerer intellektuelle holdninger og posisjoner under gitte historiske og samfunnsmessige betingelser – og han avslører hvor hjelpeløst menneskene er hvis de prøver å bryte seg ut av tidsfengslet. Det er lite fruktbart å anvende psykoanalysen på Solstads romanfigurer. Solstad står fjernt fra 1930-tallets kulturradikalisme, deres livsstilsradikalisme og dyrking av Freud og Reich. Solstad har for eksempel vært lite opptatt av menneskets barndom. Solstad står også fjernt fra kulturradikalernes angrep på kristendom og religion. Dette vil jeg kommenterer seinere i artikkelen.

Solstad på 90-tallet: Mellom det eksistensielle og det historiske

Jeg vil påstå at Dag Solstad fire 90-talls-romaner er skrevet i spennet mellom det eksistensielle og det historiske. Alle de fire hovedpersonene, kemner Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten, lektor Elias Rukla i Genanse og verdighet, professor Pål Andersen og bibliotekar T. Singer, stilles overfor fundamentale eksistensielle valg i sine liv. Deres valg er uttrykk for en overlevelsesstrategi i et samfunn der de ikke finner seg til rette eller passer inn. Mens Asnes, Pedersen og Fjord ville forandre Historien aktivt, er 90-talls-heltene ofre for den historiske utviklingen.

I 90-talls-romanene er den kommunistiske utopien helt fraværende. Det som er igjen av Solstads marxisme er at han helt konsekvent plasserer menneskene i en historisk og samfunnsmessige sammenheng. De historiske betingelsene framstilles som en trussel mot individets bevissthet og vilje. Samtidig kommer det en religiøs dimensjon inn i forfatterskapet.

La oss se nærmere på disse fire romanene:

Ellevte roman, bok atten (1992) forteller om hvordan Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, ender med å spille lam i en alder av ca. 50 år ved å bestikke to leger. Dette er en roman om fortapelse. Det er også om en roman om et mislykket møte mellom far og sønn som ender med at faren ikke nekter å anerkjenne sin sønn fordi han er, i farens perspektiv, er et usympatisk menneske som alle skyr. Om denne boka sier Solstad i et intervju: “Begrepet nåde står veldig sentralt i denne boka. Fordi det er en nådeløs roman.” Videre sier han: “Med Ellevte roman, bok atten innrømmer jeg at jeg lever i en kristen kultur og det er jeg egentlig glad for.” (Kilde: Landro: Jeg er ikke ironisk.)

Genenanse og verdighet (1994) er en mer politisk roman som forteller om hvordan norsklektor Elias Rukla møter veggen i sitt forsøk på å formidle kulturarven til elevene på en videregående skole i Oslo. Etter nok en mislykket time, skal Rukla hjem. Han går ut i skolegården, det regner og han får ikke opp sin sammenleggbare paraply. I frustrasjon smadrer han paraplyen mens han roper obskøne ord til ei skolejente. Hans lærergjerning er over for alltid.

Ruklas skjebne som lærer er uttrykk for at en ny tid er inntrådt i Norge: Det er ikke mulig å formidle kulturarven til den oppvoksende generasjon slik det ble gjort tidligere. For Solstad innebærer dette en krise for det norske samfunnet. Det er de kommersielle kreftene som nå styrer folks liv og som gjør alle til passive konsumenter uten åndelige verdier.

Hovedpersonens navn, Elias Rukla, betegner motsetningen høy/lav. Profeten Elia for til himmelen i en ildvogn, mens Rukla er en kloakkbekk som rant gjennom Sandefjord i Solstads barndom.

Mens Genanse og verdighet uttykker at det er umulig å formidle kulturarven videre, går Solstad et skritt videre i Professor Andersens natt fra 1996 og antyder at sivilisasjonen er opphevd. For hva er det Andersen gjør? Til tross for sin klassiske dannelse får han seg ikke til å anmelde et mord han er vitne til. Dette gjør han med åpne øyne, og han veit at en sivilisasjon er avhengig av at alle anmelder mord: Selv en far må også anmelde sin sønn hvis han er vitne til at sønnen utfører et mord. Ateisten Andersens konklusjon er: “Ingen kan ha sin egen Gud. Selv ikke den gudløse.”

Bibliotekar T. Singer (1999) er en person som velger å trekke seg vekk fra alle samfunnsmessige og (nesten) alle sosiale forpliktelser. Han er uinteressert i politikk, men han prøver seg i ti år som forfatter. Forfatterskapet hans blir til slutt to setninger: “En vakker dag sto han øye til øye med et minneverdig syn. Sola renner over Byglandsfjord.” Lenger kommer han ikke som forfatter, og heller ikke som ektemann og forsterfar lykkes han. Han tar etter hvert et oppgjør med sin eneste venn – og forskanser seg til slutt med arkivarbeid i kjelleren på Deichmanske bibliotek.

Singer har egentlig ikke kraft til å være hovedperson i en roman, men han har evnen til å skamme seg, noe som gjør han til en Solstad-helt.

I et intervju i Klassekampen 24. mai 2002 utdyper Solstad sitt syn på T. Singer:

T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare. (…) I Norge er vi i ferd med å utvikle en mennesketype som ikke eier skamfølelse. Jeg oppdaget det for første gang da Reisesjekken ble sendt på tv. Jeg fikk sjokk. Selv bestemødrene ønsket sine barnebarn lykke til på dette … bordellet. Og hva med Skavlan – tror du de skammer seg, de som sitter som gjester i tv-programmene til Fredrik Skavlan? Nei. De skvaldrer uten skam. Og det er derfor Norge ikke lenger er en sivilisasjon, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, mener Solstad.

Generelt kan vi si at Solstads 90-talls-romaner uttrykker en sorg over at de klassiske borgerlige verdiene og dydene også har gått tapt.

Forsvar for kristne verdier

Solstads forfatterskap på 1990-tallet kan også leses som et forsvar for tradisjonelle kristne verdier. Legg merke til hvordan han ordlegger seg i sitatet overfor: “T. Singer er et Guds barn som jeg vil forsvare.”

De kristne allusjonene er gjennomløpende i hele Solstads forfatterskap. Vi husker den berømte scenen der gymnaslærer Pedersen sykler på vannet på veg til AKPs sommerleir på Håøya. Det er likevel en klar dreining i 1990-talls romanene mot metafysiske problemstillinger.

Solstad er blitt angrepet for dette, blant annet av litteraturviter Eivind Tjønneland som anklager Solstad, sammen med en rekke yngre norske forfatter, på å være “på lemenmarsj mot Gud”. (Se Morgenbladet 19. mai 2000). Torunn Borge har gitt et interessant tilsvar til Tjønneland i pamfletten Gudeskrekk (Pax 2000). Her argumenter hun med at det er et politisk blindspor å gjenoppta den kulturradikale kritikken av kristendommen. Her er hun på linje med Solstad.

Solstad som ironisk og politisk forfatter

Er Solstad fremdeles en politisk forfatter? Jeg mener at han er det og at dette kommer fram ved å studere Solstads ironi. Nå er det slik at Solstad insisterer på at han ikke er ironisk, og at han nærmest er troskyldig. I samband med Solstads 60-årsdag i 2001 publiserte Jan H Landro en intervjusamling med Solstad med den tvetydige tittelen Jeg er ikke ironisk.

Det er umulig å lese Solstad uten å se at han bruker ironi som virkemiddel. Jeg oppfatter heller hans insitering på at han ikke er ironisk som en avgrensning mot den såkalte ironiske generasjon, den gruppa med forfattere og komikere som vokste fram på 80-tallet som retter ironien mot alt og alle og dermed blir holdningsløs. Solstads politiske holdning kommer derimot fram fordi hans ironi har en retning.

Ironien retter seg sjelden mot “dobbeltgjengerne”, romanenes hovedpersoner. Disse personene er Solstads helter fordi de ikke klarer å tilpasse seg en gal verden. Ironien retter seg konsekvent mot de som fullt og helt identifiserer seg med tidsånden slik Fjord etter hvert gjør. Jeg skal gi to eksempler fra 90-talls-romanene:

Elias Rukla får en god venn i sin studietid, Johan Corneliussen. Corneliussen er en begava fyr som står foran en strålende karriere som filosof. Han blir i pakt med de politiske konjunkturene, marxist på begynnelsen av 1970-tallet og skriver sin magistergradsavhandling om forholdet mellom Kant og Marx. Han stifter familie, men brått bryter han over tvert og flykter fra kone og barn til USA:

Slik sett ble ikke Elias Rukla overrasket, da han fem måneder etter at Johan Corneliussen kom hjem fra den internasjonale filosofi-kongressen i Mexico ble oppringt av ham fra Fornebu flyplass rett utafor Oslo og Johan fortalte at han var på vei til New York, for godt. Han fortalte at han skulle gå i kapitalismens tjeneste (en sarkasme, ironi kanskje). Det forbauset han ikke. For Elias tvilte ikke på at Johan Corneliussen var marxist, og hva skulle han gjøre med det faktum? Han satt jo på en enestående innsikt, marxismen, som gav han en overlegen evne til å tolke folkets drømmer, når de engang var der de nå en gang er, altså her, i dette samfunnet. Bare ved å gå i kapitalismens tjeneste kunne han få virkeliggjort disse evnene sine, fordi kapitalismen jo er et eneste som kan nyttiggjøre seg disse drømmene og ikke minst ta i bruk drømmetyderne. Marxismen som sådan, har en moralisme i seg, av oppdragende karakter, som kommer i strid med å kunne ta i bruk denne evnen, Johan Corneliussen fortalte at han hadde fått en drømmejobb i New York. I et stor konsulentbyrå som hadde spesialisert seg på evaluering av kommersielle ideer, konsepter og begreper, og som hadde de store filmselskapene, reklamebyråene, bokforlagene og plateprodusentene som kunder. Han kom til å bli rik, sa han, på en merkelig naiv måte, og idet han sa det så unte Elias Rukla Johan Corneliussen av hele sitt hjerte å bli rik, enda han også kjente seg merkverdig skuffet, ja snytt, over at Johan skulle bli borte for godt.

Leseren får bedømme sjøl om dette er ironi eller bare en beskrivelse av et fenomen, nemlig at så mange av 70-talls-marxistene har gått i kapitalismens tjeneste. I det hele tatt er Solstad uhyre skarpsindig når det gjelder å beskrive (eller bedre: ironisere over) fenomener i middelklassen. Neste eksempel har jeg henta fra juleselskapet som professor Andersen deltar i sammen med sine venner fra samme generasjon og samfunnssjikt som han sjøl kommer fra. Det er kostelig lesning:

Hva er det med dem som gjorde at de uttrykte en helt bestemt og tidsmessig lett gjenkjennelig enhet? Hva var med andre ord deres særpreg? Deres individuelle utvikling og deres individuelle liv hadde på mange måter vært lik den man tidligere hadde kunne finne i tilsvarende sjikt som det de tilhørte. Vellykketheten hadde gjort dem tilpasset. God mat, godt drikke, romslige boforhold hytte og landsted, bil og båt unnlater ikke å sette sitt preg på de privilegerte som nyter godt av slike goder, radikal eller ikke radikal. Men hvis denne generasjonen, eller retter sagt, dette lille mindretallet innafor sin egen aldergruppe, som selvbevisst hadde ment å ha rett, og sannsynligvis med rette, til å opphøye sine egne særpreg til selve generasjonens særpreg, hadde noe særpreg, en liten, men viktig detalj som skilte dem ut fra 50-årige professorer, overleger, feterte skuespillere, byråsjefer, sjefspsykologer md radikal ungdomstid anno 1950, 1970, eller for den sak skyld det man kan forutse i 2020, så må det ha ligget i det at de nektet å være samfunnsstøtter. De hadde en stek motvilje imot å se seg selv som samfunnsstøtter.

Ironi eller ikke, dette er tatt helt på kornet.

En oppsummering og en konklusjon

Dag Solstads 90-talls-romaner representerer en fjerde fase i forfatterskapet hans og utgjør en helhet. Kontinuiteten gjennom hele forfatterskapet fra 1965 til i dag er mye mer påfallende enn bruddene.

Solstads 1980-talls-romaner uttrykker sorg over at det er umulig å gjennomføre en sosialistisk revolusjon i Norge – og prøver å forklare hvorfor. Solstads 1990-talls-romaner er et resignert forsvar for de tradisjonelle borgerlige verdiene og idealene som blir tilintetgjort av en aggressiv kapitalisme. Solstads romaner kan også leses som et forsvar av tradisjonelle kristne verdier.

Det betyr selvsagt ikke at Solstad er noen kristen forfatter. Det betyr heller at Solstads siste bøker kan leses som en protest mot at et nytt dominerende evangelium har overtatt kristendommens plass. Dette nye evangeliet er det nyliberalistiske evangeliet med en rekke dogmer, oppsummert i en av denne religionene ypperenteprestinner Margareth Thatchers kjente trossetning: “Det finnes ikke noe samfunn, bare individer.” Norge er ikke lenger et kristen samfunn slik det står i Grunnloven, religionen i Norge er nå en nyliberal lære der frelsen vinnes ved å berike seg.

Opp mot dette må vi vurdere Solstads posisjon: Sjøl om Solstad personlig måtte benekte Guds eksistens, er det bedre at nordmenn flest tror på kristendommen enn nyliberalismen. For i vår verden er Guds død identisk med sivilisasjonens død.

Etterskrift 1:

Noen vil bemerke at jeg ikke har kommentert hans siste roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896  (2013).  Denne romanen må vel uansett klassifiseres i den femte fasen i forfatterskapet hans.

Etterskrift 2: En fotnote til Dag Solstads roman Armand V

Armand V består bare av fotnotene til “en uutgravd roman”, altså en roman som aldri er skrevet, men bare eksisterer som en tenkt tekst “der oppe”. Men selv om denne sjangeren er helt spesiell og umulig å kopiere, trenger man bare lese noen fotnoter for å skjønne at dette er en typisk Solstad-roman.

I Solstads forfatterskap går det dårlig med de personene som ikke har det nødvendige doble blikket på sitt rollespill. I romanen om gymnaslærer Pedersen overlever for eksempel Pedersen fordi han holder en viss distanse til sin rolle som revolusjonær, han lar seg ikke fullstendig oppsluke. Den autentiske Nina Skåtøy, derimot, identifiserer seg fullstendig med sin rolle og løper lina så langt ut at det ikke er noen veg tilbake. Hun går derfor under når de revolusjonære idealene kolliderer med den norske hverdagen.

Hovedpersonen i denne romanen, Armand V, blir ambassadør, ikke minst fordi han er fascinert av spillet i diplomatiet. Han utøver sin praksis med glans slik at han til slutt blir norsk ambassadør i London. Han er lojal til fingerspissene til tross for at han er grunnleggende uenig med norsk utenrikspolitikk; han er blant annet motstander av norsk medlemskap i Nato og EU. Det er bare en gang han går ut av sitt gode skinn, det er i scenen der sønnen hans sier han vurderer å verve seg som soldat. Faren uttrykker høylytt sin motstand mot dette, noe som får sønnen til å handle motsatt av farens vilje. Dette får katastrofale følger etter en militæroperasjon i et fremmed land, sannsynligvis Afghanistan.

Solstads nye roman fikk meg til å trekke en annen bok ut av hylla. Det dreier seg om den svenske forfatteren Jan Myrdals En illojal europeeres bekjennelser, som kom på norsk i 1970. Myrdal tar her et oppgjør med de intellektuelle, som han mener massivt støtter opp under de med makt. “Vi har omhyggelig analysert alle kriger, men vi har ikke stoppet dem.” “Vi har beskrevet torturen (…), men vi stanset den ikke.” “Nå kan vi enda en gang analysere verdenssituasjonen og beskrive krigene og forklare hvordan de fleste er fattige og sultne. Mer gjør vi ikke. Vi er ikke det bevisstes bærere. Vi er bevissthetens luddere.”

Armand V er en lojal europeer. Han er et bevisst menneske med stor innsikt i de historiske og samfunnsmessige prosessene. Kan vi, med Myrdal, kalle ham en “bevissthetens ludder”?

Redaktøren av Morgenbladet, Alf van der Hagen, har antydet at vår utenriksminister hadde mange felles trekk med Armand og fikk Gahr Støre til å anmelde Solstads roman i sin avis. Gahr Støre prøver i anmeldelsen på alle mulige måter å avgrense seg i forhold til Armand. Gahr Støre er blant annet ikke EU- og Nato-motstander. Det Gahr Støre her sier, er at det ikke er noen motsetning mellom hans overbevisning og han yrkesutøvelse. Han er altså en autentisk person, i motsetning til den inautentiske Armand.

Samtidig sier utenriksministeren at han er en stor beundrer av Solstads forfatterskap. Kan han si noe annet? Har ikke Solstad en så høy status at vi må forvente av en minister av Støres type at han har den tilstrekkelige kulturelle kapitalen, slik at han må si det?

Det er likevel et paradoks. Hos Støre er det tydeligvis harmoni mellom den indre stemmen og den ytre praksisen. Jeg har iallfall lært av Solstad at det er i den indre splittelsen og tvilen at frigjøringen ligger gjemt. Eller med andre ord: Det bør ta nattesøvnen fra en utenriksminister å ta inn over seg skjebnen til Armands sønn.

Samtidig vil det være et mareritt for Solstad å bli kanonisert i levende live. Han siste roman gjør dette vanskeligere.

 

Se også her.

.