Et supplement til Nina Witoszeks og Eva Jolys bok «Det blåøyde riket».
Jeg har vært en av kildene til to av kapitlene til boka «Det blåøyde riket» av Witoszek og Joly som kom ut denne uka på Cappelen Damm. Jeg får også en takk i forordet :«Vi takker også våre øvrige, innsiktsfulle lesere: Øyvind Andresen (se Andresens blogg), Erik Henningsen, Atle Midttun, Ingvill Christina Goveia og Hilde Henriksen Waage, som har gitt oss konstruktive kommentarer og forhindret mulige tabber». Jeg har skrevet et supplement til bokas kapittel 2:
Kapittel 2 i boka har overskriften «Oljefondet og Peer Gynt-syndromet» som i stor grad handler om prosessen omkring Nicolai Tangens ansettelse som oljefondsjef.
Boka framstiller dette som et drama: Forfatterne starter slik: «Dramaet utfolder seg i fire akter. Første akt: Våren 2021 blir Tangen overraskende lagt til på listen over kandidater til jobben som sjef for oljefondet.».
Forspill:
Men drama har et forspill og et etterspill som også sier noe om det blåøyde Norge:
I 2015 ble det kjent at finansmannen Nicolai Tangen hadde donert en kunstgave til sin fødeby Kristiansand. Han og hans venn, daværende ordfører Arvid Grundekjøn (H), hadde sett seg ut en gammel nedlagt kornsilo på Odderøya nær sentrum som et mulig sted å vise kunsten. Tangen hadde bygd seg opp en stor formue som stifter og leder av hedgefondet AKO Capital i London.
Gaven ble tatt imot med åpne armer uten noen prinsipiell debatt i kommunestyret. Tangen donerte også andre gaver til forskjellige formål. Året etter ble for eksempel et kjent at han hadde gitt 6,4 millioner til den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen.
Jeg synes dette skurret. Jeg visste at hedgefond hadde dårlig rykte som spekulasjonsfond og ble kalt gribbefond. Jeg visste også at så og si alle hedgefond opererte i skatteparadis. Jeg gikk inn på det amerikanske finanstilsynets sider og fant ut at AKO Capital var oppført med flere hedgefond i postboks 309, Ugland House, Grand Cayman, Cayman Islands. Tangen var oppført som styremedlem, men det var også Henrik Syse, hans venn og etiske alibi.
Ugland House var det Obama tidligere hadde kalt «skammens hus». Ugland House inneholder minst 18 000 selskaper og postboks 309 brukes av et advokatfirmaet (Maples Group) som loser sine rike kunder inn i denne veldige trange postboksen.
Jeg skreiv derfor en kronikk i Fædrelandsvennen 30 april 2016 under tittelen «Strømmestiftelsen får penger fra skatteparadis».
I et tilsvar, trykt samme dagen, svarte Tangen og Syse med beskyldninger mot meg om «insinuasjoner» og «feilaktige påstander» uten at dette var dokumentert med konkrete eksempler. Det er slik man møter en varsler. Men de innrømmet altså at AKO brukte det de kalte «offshore – jurisdiksjoner» for å unngå dobbelt- og trippelbeskatning. Det var første gang bruken av skatteparadis kom fram selv om de påstår at de opererte i «full åpenhet».
Jeg stussa på Syses rolle her. Han hadde vært leder for Oljefondets etiske råd, satt da i Nobelkomiteen, holdt andakter i NRK, var søndagsskolelærer og hadde i 2013 skrevet boka «Måtehold i grådigheten tid». Det var søndagsskolelærerens vei til Skatteparadis.
Hvordan kunne han være etiske alibi til Tangen og samtidig ha forretningsmessige forbindelser til samme mann? Seinere har det kommet fram at han tjente en million kr. på sin styreverv i AKO.
Tilbake til 2016: Jeg tenkte: Nå er løpet kjørt for Tangen og Co. Hele det offisielle Norge er mot skatteparadis, kommunen kan ikke ta i mot gaver som er betalt med skitne penger. Den gangen var det jeg som var blåøyd.
For det var ingen som brydde seg. Det vil si Halvor Fjermeros fra Rødt tok det opp i en interpellasjon i bystyret. Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge skreiv et innlegg i juni 2016 under overskriften: «Nei til gaver fra skatteparadis». Det var veldig viktig for meg.
Det ble mye bråk om kunstsiloen for mange reagerte på at prosjektet så ut til å bli et offentlig pengesluk. Men i det dominerende politiske miljøet i Kristiansand var det akseptert at AKO brukte skatteparadis fordi ingen brydde seg. Hvorfor? Er det på grunn av blåøydhet?
Kristiansand er en provins. Så gikk det mange år, og året ble 2021. Da kunngjør Øystein Olsen at Nicolai Tangen var innstilt som leder for oljefondet.
Da kommer alt opp på ny med Tangens bindinger til skatteparadis, som var minst fire, og dragkampen med representantskapet i Norges Bank osv. Alt dette skriver Eva og Nina utmerket om i boka si.
Men dramaet har også et etterspill:
Jeg mener at med ansettelsen av Tangen som oljefondsjef innleder det et paradigmeskiftet. Det er blåøyd å ikke se at det er flytta noen grensesteiner. Tangens kompetanse var jo fordi han var en vellykket finansspekulant. Å bruke skatteparadis er nå normalisert. Finansspekulasjoner er nå akseptert.
Jeg vil gi et konkret eksempel: Nicolai Tangen hadde hanket inn den amerikanske investorlegenden Stanley Druckenmiller som siste gjest på programmet til Oljefondets årlige investeringskonferanse «Geopolitiske spenninger» rett før påske.
Druckenmiller hadde med hedgefondet sitt en gjennomsnittlig årlig avkastning på 30 prosent over en periode på nesten tre tiår. Han deltok på videolink fra USA:
«Det er så heftig at du bare skjønner det ikke. Han har ikke hatt ett nedeår. Det er helt «unreal» hvor dyktig han er», sier en oppildnet Tangen til DN. «Han er sannsynligvis verdens beste investor noensinne.»
Men hva er det Tangens favorittinvestor egentlig foretrekker? Valutaspekulasjoner. Druckenmiller samarbeidet blant annet med en annen finansakrobat, George Soros, om å spekulerer mot det engelske pundet i 1992. De tjente en milliard dollar på en dag på dette, Dette er altså Tangens helter, folk som klarte å senke Bank of England på en dag. Det kostet engelske skattebetalere tre milliarder pund.
For Tangen var dette møtet tydeligvis en åpenbaring. Paulus fikk sin åpenbaring på veien til Damaskus; Tangen fikk sin åpenbaring via videolink fra Wall Street.
Søgne 23/5 – 2023 Øyvind Andresen
Illustrasjonen over er laget av T. Vestaas
Les også:
