Investeringer i kunst kan sammenliknes med investeringer i aksjer, eiendommer, valuta, derivater og obligasjoner. Kunstgjenstandene er objekter for spekulasjon – og kan gi selgeren skyhøy gevinst ved videresalg.
Det internasjonale kunstmarkedet har vokst enormt de tre siste tiårene. Hel- og halvkriminelle oligarker og skattesnytende milliardærer fyller lagrene og hjemmene sine med noen av kunstens viktigste verker og bidrar til hvitvasking av sine formuer. Dette er også en verden med falske kopier og tjuvegods. Ingen har oversikt over dette markedet.
Kunstverkene blir omsatt til svimlende summer. Foreløpig rekord ble nådd i 2017 da Leonardo da Vincis maleri av Kristus, «Salvator Mundi», ble solgt til salafistene i Det saudiske kongehuset for 450 millioner dollar på en auksjon i New York. Det var kronprins Mohammed bin Salman som visstnok på vegne av kulturdepartementet i De forente arabiske emirater, hadde anskaffa bildet.
Tittelen betyr «Verdens frelser». I Saudi-Arabia er kristendommen forbudt. Maleriet skulle utstilles i museet Louvre Abu Dhabi, men det skjedde ikke. Det gikk også rykter om at det er falskt.
Ingen har visst hvor det ble av, men nå avslører Artworld-skribenten Kenny Schachter at maleriet trolig pryder en vegg på Mohammad Bin Salmans luksusyacht «Serene».
Den forrige eieren av kunstverket, den russiske forretningsmannen Dmitrij Rybolovlev, tjente godt på salget etter å ha kjøpt maleriet i 2013 for 127 millioner dollar. Det betyr at han på fire år tjente 332 millioner dollar på maleriet.
Kunstnerne bak verkene har ofte levd i ytterste fattigdom. Skoleeksemplet er Vincent van Gogh. Hans malerier er også blant de dyreste i verden, mens han solgte bare et maleri i løpet av livet sitt.
Det er begrensa mengde av de gamle mesterverkene, og derfor er investeringer i samtidskunst nådd store høyder. Det er kunstens portvoktere, kuratorer og kritikere, som avgjør kunstens kvalitet, mens auksjonariene er kunstens eiendomsmeglere.
Mens en forfatter får royalty etter størrelsen på opplaget, tjener en billedkunstnerne derimot som regel bare penger ved førstesalget. Det betyr at mange billedkunstnere i dag kan leve kummerlig selv om kunsten deres blir omsatt til millioner.
Folk med penger har alltid investert i kunst og finansiert kunstnere. Mest berømt er bankierene i Medici-familien med utgangspunkt Firenze under renessansen, investerte stort i kunst og arkitektur. Det nye nå er det enorme omfanget av kunsthandelen knytta til framveksten av den internasjonale finanskapitalens spekulative og snyltende dominans.
Tja hva skal en si til enda et skriveri om billed- kunsten og uten å ha fokus på kunstneren , kunstnerne som gruppe og særlig de av kunstnerne som skaper originaler.
Billedkunstnerne er ofte skremmende aktuelle med sin visuelle originale kunstform og ikke som forfatterne som ofte knytter seg til romaner – den ofte samme formen , og som nærmest er helt avhengige av et system av bokhandlere, biblioteker, for kopier.
Selvsagt når ikke billed-kunstnerne opp til forfatterne i et system som nettopp vektlegger kopier og salg av kopier.
Dermed frarøves folk det spennende store feltet med billedkunst og mangfoldet av originale ideer. Og det feltet som og er knyttet til vår dominante visuelle sans.
Under kapitalismen vil kunsten være knyttet til den kunsten som kan skjules i en bokhylle og ikke til et tydelig bilde rett på veggen og ofte i det «sosiale» rommet i huset.
Likeledes har de fleste kommuner et utsalg av kopikunst gjennom bøker , bokhandlere og biblioteker.
Hollenderen Gogh viste hvor vanskelig det nettopp er, med den utfordrende billedkunsten, som også ! krever å være i familienes «offentlige» rom. Det er derfor typisk for den undertrykte arbeiderklassen å være «redd» for den visuelle kunsten og dens krav om og å være synlig i familienes offentlige rom.
Det er derfor helt naturlig, at billedkunstnerne lever av svært lite, arbeider ut fra minimal støtte , uten en fast innkjøpsordning og en formidling ala forfatterne og lett bukker under for systemets drepende krav om lydighet.
Derfor helt naturlig at van Gogh bukket under når broren ikke lenger kunne subsidiere ham.
I sin tid klarte de «radikale» i Norge , å etablere et -flere forlag for forfattere og skrivere, et plateselskap for kopier , men klarte ikke å etablere noe for den farlige visuelle billedkunsten .
Roger
Veldig godt observert, Øyvind Andersen. Følger deg langt på vei i resonnementene dine. «Det nye nå», skriver du, «er det enorme omfanget av kunsthandelen knytta til framveksten av den internasjonale finanskapitalens spekulative og snyltende dominans.» Veldig treffende formulert. Vil bare tilføye at finanskapitalens inntrenging i kunsten (slik den også har gjort i andre «ideelle» sektorer som f.eks. idretten, humanitær bistand, nyhetsformidling og offentlig velferd aksjoner) synes å ha gått hånd i hånd med den postmodernistiske tankeretninga som systematisk har undergravd alle normer for etikk og estetikk. I første rekke gjennom sin ekstreme relativisme. Er du interessert, finner du mer om det i et essay jeg skrev for ei stund sia
Ja, takker for kommentar. Jeg er helt enig med deg – og mener det er viktig å avdekke mer av hvordan finanskapitalens dikterer utviklinga i verden. på område etter område:
Her er Iversens essay om konseptkunst som er svært interessant:
https://janrivers.blogspot.com/2017/10/konseptkunstens-selvmord.html
Øyvind