Også publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 19. mai 2020
Det er først når spørsmålet om Tangens kreative skatteplanlegging flyttes opp fra et lokalt plan i Kristiansand og kommer opp på et nasjonalt nivå, at kritikken mot skatteparadisene har tatt av i mediene og i organisasjonene. Det viser hvor provinsielt det politiske miljøet i Kristiansand er.
En håndfull personer i Kristiansand har nemlig i fire år kritisert hedgefondforvalter Nicolai Tangens bruk av skatteparadis uten å få noe gjennomslag. Vi har ment at byen ikke skal ta imot «en kunstgave» fra en person som bruker aggressive finansielle instrumenter for å slippe skatt. Vi har gang på gang pekt på at skatteparadisene har en ødeleggende virkning for den globale økonomien, og at «de tar maten ut av munnen på sultne barn».
Nå har Tangen fått jobben som leder av Oljefondet, og kritikken mot hans skjulte selskapsstrukturer i en rekke skatteparadis flommer over i mediene. Ikke minst kom representantskapet i Norges Bank enstemmig med en uvanlig hard kritikk, ikke bare mot mot selve ansettelsesprosessen, men også mot Tangen himself siden han ikke bryter båndene til AKO – systemet slik han har lovet.
Da Tangen i 2015 offentliggjorde at han ville donere sin kunstsamling til Sørlandets Kunstmuseum, sto alle dører åpne. Det var en nesten samstemt hyllest til byens store velgjører fra akademia, kunstorganisasjonene, museumsfolk og politikere fra SV til Frp. Særlig i Kristiansand Arbeiderparti spratt sjampanjekorkene. Ordførerkandidat for partiet ved valget i 2015, Mette Gundersen, sa i forbindelse med Tangens donasjonen av kunst til kommunen «Det er ikke til å tro. Jeg måtte rett og slett gi den mannen en klem.» (Fvn 25/4 – 15). Denne ukritiske omfavnelsen av mangemilliardæren har vært typisk for Kristiansand Aps politikk fram til i dag.
Samtidig var det liten forståelse i kommunen for at Tangens penger var skitne. Da Halvor Fjermeros fra Rødt tok opp spørsmålet om Tangens bruk av skatteparadis i en interpellasjon i bystyret 11/5 2016, fikk han følgende svar fra ordfører Harald Furre: «Det er ikke ulovlig å registrere selskaper i såkalte skatteparadis, dette gjør blant annet også Redd Barna.» Han sikta tydeligvis til Redd Barnas kontor i Geneve i Sveits!
Furres utsagn illustrerer den fullstendige kunnskapsløsheten og likegyldighet overfor skatteparadisenes destruktive virksomhet som dessverre har dominert det politiske miljøet i Kristiansand. Partiene lokalt har brutt med den politiske enigheten i Norge om at skatteparadis er et onde. Særlig Ap lokalt har kommet i klemma nå som ledende folk i partiet og LO uttaler seg i kritiske ordlag, både mot Tangen og Norges Bank. (Fylkeslagene i Agder har vært delt i sitt syn).
Den store regionalavisa Fædrelandsvennen har redaksjonelt fullt ut støtta Tangen selv om kritiske røster i stor grad er sluppet fram i leserbrev og kronikker. Men kritikken er ikke blitt fulgt opp av undersøkende journalistikk.
«Venstresida» har også totalt svikta sin oppgave og har støtta Tangens Kunstsiloprosjekt med få unntak. Motstanden mot Kunstsiloprosjektet ble effektivt ført videre av høyresida, primært fra Vidar Kleppe i Demokratene. Han har protestert heftig mot at «bystyret er i lomma på mangemilliardæren Tangen», og hans argumentasjon har dreid seg om sløsing av offentlige midler og Tangens nettverksbygging, ikke finansfyrstens spekulative økonomiske disposisjoner. Demokratene håva inn stemmer i kommunevalget på denne saken, og venstresida mista en gyllen anledning til å komme på offensiven.
Tangens venner har også blåst av de som har ment at «kunstgaven» var en del av Tangens skatteplanlegging. Da er det interessant å lese hva Tangens juridiske rådgivere i firmaet Taylor Wessling skriver i et brev datert 20/2 2020 til Tangen som er offentliggjort av Norges Bank (her i VGs oversettelse):
«Du har i hovedsak gitt slike gaver til AKO Foundation (…) Disse gavene har gjort det mulig for deg å få betydelige lettelser fra inntektsskatt i Storbritannia, som du ellers ville ha lidd under i forbindelse med din fortjeneste.»
Et argument har vært at Tangen ikke har gjort noe ulovlig, men da glemmer man at hele systemet er rigga for de rike, som kan betale en skokk med høytlønte advokater og konsulenter som leiter etter ethvert hull i lovverket for å slippe unna skatt. Men skatt er grunnlag for enhver sivilisasjon. Vi andre derimot godtar derfor “å lide” videre under skattepresset.
Les også:
Prisen for å være Tangens moralske alibi er på en million kroner
Det er jo mye bra i det som skrives. En kunne forsåvidt nøye seg med en enkel honnør for undersøkende og avslørende skribentvirksomhet. Men jeg ser en del problemer: Grenseoppgangen mot Tangen kan lett munne ut i en ren moralistisk eksersis, en evig “går ditten an og og går datten an”- diskusjon med illusjonen om noe helt “uhildet”.
Vi arbeidere er vant til en ren nyttevurdering fra de på den andre siden av bordet. Vi er på en måte instrumentalisert. Jeg tror vi må møte N. Tangen på samme måten, med samme problemstilling, med samme synsvinkel:
Er N. Tangen – og slike som ham- til nytte eller til unytte for det store folkeflertall i Norge?
Kan han gjøre tjenester til nytte for samfunnet – eller blir det på en måte som har en for stor vekt i den andre vektskålen; d.v.s. at han først og fremst undergraver folkets interesser, undergraver det fiskale systemet?
Er det mulig å finne måter å for samfunnet å nyttiggjøre hans innsikt uten at han dominerer for mye?
Hvilken strategi bør det pekes på for å sikre best mulig demokratisk kontroll med finansmarkedet globalt?
Blir det mulig å endre på noe av dette uten å benytte folk på innsiden av dette systemet?
Innenfor kritikken av fenomenet Tangen fins både en høyreside og en venstreside. Jeg forestiller meg at det er slik:
Høyresiden vil ha tilbake en opprinnelig førmonopolitisk kapitalisme. Det offentliges rolle i denne sammenheng er å være en slags uhildet kontrollør, omtrent som politiet kontrollerer trafikken.
Venstresiden må peile seg inn på en endring av maktstrukturer der offentlig makt er redskap for demokratisk makt som i stor grad inngår i eierstrukturen.
Mens høyresiden har en ganske salgbar myte, har venstresiden et mer komplisert mål. Men hvis ikke venstresiden kan kommunisere endringsmodeller, gjøre dem begripbare for større folkegrupper, da må venstresiden bli tapere.
Boka til han islenderen fra Stavanger om “Tranmæls metode” er veldig viktig, selv om jeg ikke liker Tranmæl på noen måte.