Norge er en korporativ stat viss vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. «Den norske eller nordiske modellen» er det fremste uttrykket for denne typen korporativisme der representanter for staten, arbeidskjøpere og arbeidsselgere finner kompromisser som skal hindre sosial misnøye og åpen klassekamp. Denne korporativismen har legalitet i den norske folket fordi det til en viss grad garanterer for sosiale rettigheter og økonomisk trygghet. Dessuten er den norske korporativismen ikke lik den autoritære som ble praktisert i Mussolinis Italia. Men samtidig er korporativismen sårbar i krisetider. Hvor lenge kan den vare i Norge?
Korporativismen i Norge er prega av at den politiske eliten er ganske liten. Personlige bånd knytter organisasjonene sammen. Det nære forholdet mellom ledelsen i LO og Arbeiderpartiet er selvsagt et eksempel på korporativisme på norsk. Men også Utdanningsforbundets ledelse lever i symbiose med den ledende politiske eliten. Utdanningsforbundets korporativisme ble avslørt i fjor vår da et enstemmig sentralstyre anbefale et forslag som ville ta knekken på lærerprofesjonaliteten – og som heldigvis ble forkasta av lærerne.
Partiene i Norge blir i all hovedsak finansiert av det offentlige, med 450 millioner i 2014 og er en del av det korporative systemet. Mediene er også i stor grad avhengig av offentlig støtte.
Det er også bygd opp et enorm korporativt system i Norge med tette bånd mellom Utenriksdepartementet, NORAD, minst 150 frivillige hjelpeorganisasjoner, forskere og mediefolk som har egeninteresse av opprettholde systemet slik det er i dag. Dette systemet øker stadig sin maktbasis i Norge. De seks største hjelpeorganisasjonene har 8oo ansatte i 2014 og forvaltet 3, 7 milliarder kroner.
Av de 3,7 milliardene som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge hadde ved utgangen av 2012, var rundt en milliard kroner kontanter. Resten – 2,7 milliarder – var plassert i aksjefond og forskjellige rentepapirer. Disse organisasjonene er nærmest fullfinansiert av staten over bistandsbudsjettet.
Det korporative Norge er årsaken til at det er så stor politisk konsensus, og at de politiske motsetningene egentlig er minimale. Den fatale norske bombinga av Libya i 2011 hadde nesten full oppslutning – ikke minst fra stortingspartiene, kirka og bistandsorganisasjonene.
En kritisk politikk i Norge må bygge og utvikles ut fra en posisjon som er uavhengig av dette mektige korporative systemet.
Kilder:
http://e24.no/naeringsliv/noedhjelperne/800-ansatte-styrer-seks-organisasjoner/23245727
For a kunne utove makt er den norske regjeringen avhengig av at stortingsflertallet ikke uttrykker mistillit gjennom et mistillitsvotum . Det vil si at folkesuvereniteten har fatt storre innflytelse pa bekostning av maktfordelingsprinsippet, slik det originalt ble formulert. Vi kaller dette parlamentarisme , og Norges s?rskilte form kalles i statsvitenskapelig litteratur for negativ parlamentarisme .