Herøya 1948: Klassekamp og kald krig

Foto: Eidanger Salpeterfabrikk  (Anders Beer Wilde,  Norsk Folkemuseum)

Streiken høsten 1948 blant skiftarbeiderne ved Eidanger Salpeterfabrikk på Hydros anlegg på Herøya i Eidanger kommune (i dag i Porsgrunn), var en av de bitreste i hele etterkrigstida. Den er et godt utgangspunkt for å diskutere arbeiderklassens vilkår i Norge i tiårene under statsminister Einar Gerhardsen, i sosialdemokratiets gullalder 1945 til 1965.

Bakgrunn var følgende:  De helkontinuerlige skiftarbeiderne i Norge hadde etter krigen 48 timers arbeidsuke. Det betydde at de bare hadde fri  hver sjuende søndag. Det var stor misnøye med dette, ikke minst på Herøya.

Alle arbeiderne på fabrikken støtta kravet om 42 timers arbeidsuke for rundskiftarbeidere. Det gjaldt kommunister så vel som sosialdemokrater. Det var kommunistene som leda den mektige Herøya Arbeiderforening (HAF) etter krigen. Formannen fra 1946 het Edvard Støland, medlem av NKP.

Arbeiderne pressa på – og på et nesten enstemmig medlemsmøte 4. juni 1948 vedtok foreningen å innføre sin egen skiftplan på samme måte som arbeiderklassen i Norge «tok» 8-timers dagen i 1919. Foreningen meldte fra til bedriften at den ville innføre sin egen skiftplan i løpet av september.

Bedriften trua arbeiderne med oppsigelse om de iverksatte skiftplanen, og Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund trua med å ekskludere HAF. Tross disse advarslene ble den nye skiftplanen satt ut i livet, med full oppslutning. Bedriften gikk da til lock-out. Styret foreslo streik. Den ble vedtatt med 831 mot 525 stemmer.  Arbeidsretten dømt streiken ulovlig, men dommen ble avvist av arbeiderne.

Anti-kommunismen knakk streiken

Etter flere ukers streik, fra 24. september til 6. november, måtte foreningen gjøre retrett til tross for omfattende støtte fra andre arbeidere i Norge. Det var en massiv anti-kommunistisk agitasjon fra ledende politikere og medier som til slutt førte til nederlaget.

Streiken ble en av de tøffeste og viktigste i etterkrigstida. Den starta bare noen måneder etter at  Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøytale der han åpna for heksejakt, mistenkeliggjøring og ulovlig overvåking av kommunistene. Under tre år etter at han hadde sittet sammen med kommunistene i samlingsregjeringa i 1945, sa han nå:

Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.

Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO mente aksjonen var iscenesatt fra Moskva og var en del av et landsforrædersk spill. Gerhardsen holdt et foredrag på Riis gymnas på Vestkanten i Oslo 8. oktober og sa da (ifølge referat fra VG, gjengitt av Inger Hagerup):

 1. Vi kan ikke legge vanlig målestokk på kommunistene når det gjelder menneskelig hederlighet.

2. Herøya-konflikten er en politisk aksjon. «Vi kan ikke bevise dette», sa statsministeren, «men personlig er jeg ikke i tvil om at Herøya-aksjonen er et ledd i en internasjonal politisk aksjon.

Men streiken  var ingen kommunistisk konspirasjon. Den eksisterende skiftplan var svært forhatt blant arbeiderne. I realiteten var det arbeiderne som pressa ledelsen i HAF om aksjoner for å få 42 timers uke. Ledelsen i NKP sentralt nølte også overfor arbeidernes aksjonsvilje.

«Cella på Herøya»

Arbeidsgiverforening (NAF) krevde at styret i Herøya Arbeiderforening måtte suspenderes fra tillitsverva. Etter streiken stilte de til valg på ny og ble gjenvalgt, og Kjemisk svarte med å ekskludere dem fra forbundet. Eksklusjonen ble først oppheva på vilkår at ingen av styremedlemmene stilte til gjenvalg, og de mista seinere retten til å ha tillitsverv i tre år framover. Etter at suspensjonene var oppheva, stilte Edvard Støland som kandidat I HAF på årsmøtet i 1953 og ble valgt som leder for en ny periode.

Arbeiderpartiet bygde opp et nettverk av angivere, ikke minst på flere arbeidsplasser, som rapporterte direkte til sikkerhetspolitiet om «mistenkelige» personer. Det var partisekretær Haakon Lie og forsvarsminister Jens Christian Hauge som var de ledende antikommunistene i Ap. (Kilde: Lund-kommisjonen 1994 – 1995).

Haakon Lie ga i 1952 ut boka «Cella på Herøya» som  inneholder referatene fra møtene i Herøya kjemiske lag av Norges Kommunistiske Parti fra 1945 til 1950 med Lies kommentarer der han ville vise hvordan  Herøya Arbeiderforening hadde samarbeida nært med partiet, særlig under den store streiken i 1948. Politiets overvåkingstjeneste sende boka ut til alle politimestrene i landet, sammen med andre bøker om arbeidsmetodene til kommunistene. Og som det står i bind 2 om Hydros historie «Nasjonal kontroll og industriell fornyelse»: «Overvåkingstjenesten hadde selvfølgelig fulgt med i streiken.»

Hydro dreiv selv systematisk overvåking i samarbeid med overvåkningspolitiet, for å hindre kommunister i å få arbeid på bedriften.  Dette kommer også fram i Lundkommisjonens rapport.

Selv om streiken var et nederlag, ble kravene etter hvert innfridd. I 1950 ble arbeidstida for rundskiftarbeidere satt ned til 45 1/3 time. I 1957 ble det opprinnelige kravet innfridd.

Det korporative Norge

Den pågående krisa i Arbeiderpartiet har utløst en debatt om hvordan vi skal tolke Gerhardsen-epoken.  Mímir Kristjánsson, har skrevet boka «Hva ville Gerhardsen gjort?» der Kristjánsson mener at Ap må finne tilbake til arven etter Gerhardsen. Men hvor progressiv var denne perioden? Herøya-aksjonen viser blant annet at hvor trange rammer det var for lokal faglig kamp i denne epoken.

Samtidig skjedde det gradvis en oppbygging av et mye større sjikt med tillitsvalgte som ble fritatt for manuelt arbeid. Disse var ofte lojale mot Ap/LO-ledelsen – og mot bedriften. Kommunister ble også systematisk hindra i å få verv i LO.

Herøya Arbeiderforening hadde i 1948 ca. 2000 medlemmer. Edvard Støland fortalte at han hadde alle fagforeningssakene i et garderobeskap. Selv om det ble bygd mange flere fabrikker på Herøya i tiårene etter krigen og HAF vokste, er det likevel verd å merke seg at antallet heltidsansatte tillitsmenn på Herøya i 1970 var ti.

Denne veksten i fagforeningsbyråkratiet sentralt og lokalt er typisk for denne perioden og betydde utvikling av et korporativt system hvis vi definerer korporativisme som et samfunn der topplederne i de viktigste organisasjonene forhandler seg fram til tilsynelatende balanserte løsninger som skal hindre sosial uro. Alt skulle kontrolleres ovenfra. Alle initiativ og aksjoner lokalt var uønska, ulovlig og/eller uttrykk for kommunistisk undergraving.

Å halshogge kapitalismens skygge

Den svenske forfatteren og kommunisten Jan Myrdal viser i en skriftställning fra 1981 til en ytring av lederen  av det svenske kommunistpartiet Sven Linderot:

Jag minns när SKPs ordförande Sven Linderot sade att socialdemokratin tänkte halshugga kapitalismens skugga. Det bör ha varit 1944 eller 1945 i någon riksdagsdebatt.

Under Gerhardsen-epoken var det nettopp dette som skjedde: Arbeidsfolk fikk det gradvis bedre, levestandarden ble heva og velferdssamfunnet ble bygd ut. Arbeiderklassen ble disiplinert og gikk ikke til opprør, og kapitalismen levde videre.

I dag ser vi hvordan en nådeløs kapitalisme blomstrer som aldri før. Sosialdemokratiet eier i dag verken kraft eller vilje til en gang å halshogge kapitalismens skygge slik Gerhardsen gjorde.

Kilder:

Ole Johnny Olsen: Makt og motstand – en studie av bedriftsorganisasjon og fagorganisasjon ved Eidanger Salpeterfabrikk 1945 – 1970. Universitetet i Bergen 1984

Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble oppnevnt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere («Lund-rapporten»)

Finn Erhard Johannessen, Asle Rønning og Pål Thonstad Sandvik. Bok 2 om Hydros historie. Nasjonal kontroll og industriell fornyelse  (Hydro 1945-1977.)

Jan Myrdal: Det dånar i fornuftets krater Skriftställning 12:  Dussinet fullt. (1981)

Se også:

Einar Gerhardsen var ingen helt

Det korporative Norge

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

5 kommentarer til «Herøya 1948: Klassekamp og kald krig»

  1. Dette var det store «slaget» som stod mellom den organiserte arbeiderbevegelsen ledet av kommunister i allianse med sosialdemokrater og «det nye Gerhardsen – Norge».
    Mange av mine arbeidskamerater hadde – ennå flere år etter streiken i 48 sterke meninger. Mange hadde bitre minner. Edvard Støland som jeg traff ved et par anledninger (han var pensjonist) var en populær mann. Jeg ble som kommunist – umiddebart adoptert inn i «du er en av oss» av disse. De tok seg av meg, gav meg rår og vink.

    Sviket mot herøya arbeiderne er et sår som verker ennå i dag.

    1. Takk for flott kommentar, Bjarne. Det viser hvor viktig det er å trekke fram denne streiken nå, nøyaktig 70 år etter at arbeiderne bestemte seg for å sette igang aksjonen. Det må ha vært tøffe tider for Edvard Støland og hans kamerater i NKP. Året etter skjer den ulykksalige og uforsonlige splittelsen i NKP – og Støland og mange av kommunistene i Telemark blir ekskludert fra partiet. Likevel lot han seg ikke knekke og kom tilbake som formann i HAF. Så vidt jeg har lest, blir han også medlem av NKP igjen.

      Men som du sier: Det var det store slaget om arbeiderklassen. Det ble nesten total seier for Arbeiderpartiet, Haakon Lie og antikommunistene. NKP ble knust. Først på 70-tallet møtte LO/Arbeiderparti-ledelsen en organisert motstand på arbeidsplassene. Det var det nye kommunistpartiet AKP som gikk i spissen for dette, ikke minst i Telemark. Du og jeg var en del av dette, og det skal vi være jævlig stolte av. (Jeg bruker ikke bannord til daglig). AKPs faglige arbeid led av mange feil («barnesjukdommer»), men dette organiserte arbeidet var likevel av fundamental betydning for utviklinga av fagopposisjon i LO seinere. Et høydepunkt var når LO sa nei til medlemskap i EU før forrige folkeavstemning.

      Tradisjonen fra Herøya-streiken lever videre! La oss snakke mer om det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.