Hyllest til min blyant

Dette er min blyant. Den enkle gjenstanden overlever i konkurranse som skriveredskap med digitale skriveredskaper, fordi den har en bruksverdi for meg og – for mange med meg.

Men hvor kommer den fra?

Den består av tre deler: En del av tre, en del leire – og en del som ikke er bly, men mineralet grafitt. Så egentlig burde den hete grafittant.

Treet i blyanten kommer fra de dype skoger. Treet ble så saget ned av tømmerhuggere, brakt ut av skogen med store maskiner, plassert på tømmerbiler og kjørt til blyantfabrikken.

Grafitten brøt gruvearbeidere ut av skiferberget, brakt på lastebiler til blyantfabrikken der tre, grafitt og leire ble forent – og sendt i pakker til butikken.

Uten menneskelig arbeid ville dette treverket og denne grafitten være tilbake i naturen, som et tre i ville skogen og et mineral innelukka i skiferberget.

Bare i produksjon av denne blyanten har tusenvis, kanskje titusener, av mennesker vært inkludert. Ikke bare tømmerhoggerne og gruvearbeiderne eller arbeiderne på blyantfabrikken, men sjåførene og butikkmedarbeiderne – og de som har laget skogsmaskinene, tømmerbilene og maskinene på fabrikken.

Og slik er det med alle ting som omgir oss. Tenk deg at alt menneskelig arbeid rundt deg ble fjerna. Da ville klærne bli revet av kroppene våre. Bygningene ville falle sammen, og vi ville sitte nakne og forfrosne på bare bakken, gjerne i en vill skog.

Og slik er det med all sivilisasjon. Alt er bygd på grunnlag av menneskers bearbeiding av naturen, med sine hender og sine hoder.

Så tenk på dette når du går inn et praktfullt slott med krystallkroner og strålende ballsaler. Alt er basert på menneskelig svette, fra utslitte bygningsarbeidere og kunstnere og til tributt fra utpinte bondefamilier i omegnen.  Eller når du trer inn i katedralene, med sine glassmalerier og utsmykninger, med sine svimlende spir som reiser seg mot himmelen. Eller de dekorterte moskeene. Katedralene og moskeene er til for å hylle de gudene som skal ha skapt verden, men det veit vi: Gudene skapte ikke disse bygningene.

De skapte heller ikke denne blyanten. Nå ligger den der. Den er død. Det er bare når jeg griper den og fører blyantspissen mot papiret, at jeg kan skrive disse linjene.

«Demokrati» er et gresk ord

Perikles taler foran Akropolis

Statsmannen Perikles taler foran Akropolis. Han innledet den greske antikke storhetstida på 400.tallet fvt. med de første  demokratiske institusjonene.

«Det en krig mot det greske folket», sa vår vertinne Katarina på leilighetskomplekset i Stoupa på Peloponnes der vår familie har leid seg inn hver sommer siden 2005. Og hun fortsatte: «Vi betaler og vi betaler, men vi aner ikke hvor pengene blir av».

Og hun er representativ for de grekerne vi treffer i hotellresepsjoner og  på restauranter.  Kelneren på vårt stamsted sier at de rike sitter og suger vanlige folks blod med sugerør.

Den politiske og økonomiske eliten i Europa og Hellas gjennomfører nå ett rått spill for å få grekerne til å stemme JA   til ytterligere nedskjæringer i folkeavstemninga til søndag.  Kanskje de lykkes med å presse grekerne til å stemme JA ved true med at det blir ytterligere kaos viss grekerne ryker ut av EU/Eurosonen. Grekerne skal kues.

Viss det blir NEI (OXI), vil det være den største symbolske seieren over nyliberalismen på flere år.

Her er en stemningsrapport fra Hellas: Fortsett å lese «Demokrati» er et gresk ord