Hatets kunst

Dette ble først publisert i Argument Agder. Artikkelen er undertegnet flere personer bosatt i Kristiansand. Bildene under er Galleri Arteriets hjemmeside.

Utstillingen Angel of Death vises på den private kunstdrevne galleriet Arteriet på Lumber fra 5. juni til 21. juni. Kunstneren er «Sturmgeist», alias Cornelius von Jakhelln. Melissa Lesamana holdt åpningstalen.

Jakhelln skriver selv på sin Facebook-side i forbindelse med utstillinga:

«På denne fredagen, 5 juni, åpner jeg min første soloutstilling «Angel of Death» på Arteriet -kun noen hundre meter fra hvor barndomshjemmet mitt lå, hvor jeg begynte å skrive & leke & male. Tittelen på maleriet i overskriften er » Auschwitz-Birkenau «, opprettet i Berlin, etter et besøk i dødsleiren med samme navn i 2013. Utstillingen inneholder 25 + » propagandaplakater», dedikert til det nåværende politiske klimaet for trakassering og desinformasjon i byen min fødsel, der jeg nå bor – Kristiansand. «Death Angel of Death» er en hyllest til atmosfærene som jeg bodde i & med som tenåring underlagt mobbing – og hvor ekstrem metall var et potent medium som tilbød både flukt, trøst og konfrontasjon. Kampen er langt fra over.»

Jakhelln har også skrevet en lengre presentasjon på engelsk, lagt ut på Arteriets hjemmesider, der han identifiserer sine motstandere: forretningsmannen Einar Øgrey Brandsdal, facebooksida Sørlandsnyhetene og partiet Demokratene. Mobbingen Jakhelln sikter til, skjedde på Fiskå ungdomskole i Vågsbygd der Øgrey Bransdal  skal ha vært involvert. Dette er 20 år etterpå blitt tematisert i en artikkel i Fædrelandsvennen.

Cornelius von Jakhelln gir gjennom sin utstilling først og fremst innsikt i kunsten å hate. For det som presenteres som kunst gjennom hans bilder er systematisk hat, fornedring og hets, presentert under vignetten «kunst». Nå er det ikke første gang Jakhelln har skremt omgivelsene med sine ytringer. Få dager etter Utøya-terroren forklarte han i en kronikk i Morgenbladet med tittelen «Terrorviruset» sin forståelse av bakgrunnen for Breiviks terrorhandlinger. Han skrev bl.a. den gang: «Jeg følte meg forbigått, oversett og krenket. Raseriet var totalt.» Det er tydelig at Jakhelln raseri ikke har avtatt med tiden.

Hatefulle ytringer er ulovlig i Norge, og rammes av Straffelovens § 185 for den som «forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler».

I form og innhold spiller utstillingens bilder på nazistiske symboler og retorikk. Bak dekke av å være et kunstneriske uttrykk, fremmer «Sturmgeist» et budskap som kan tolkes som direkte trusler om død og undergang mot Brandsdal og hans familie.

Jakhellns utstilling må oppfattes som et innspill i den politiske debatt. Undertegnede tar avstand fra urettmessige og anonyme personangrep som Sørlandsnyhetene publiserte i forbindelse med valgkampen i Kristiansand 2019.  Vi mener selvsagt også at all skolemobbing er uakseptabel.

Men det er helt ut av proporsjoner å knytte Sørlandsnyhetene, Einar Øgrey Brandsdal og Demokratene opp mot de verste forbrytelser i menneskehetens historie. Det er ikke minst en hån mot alle nazismens ofre.

Jakhelln bruk av virkemidler overgår alt som til nå er blitt presentert i den opphetede debatten omkring etableringa av Kunstsiloen og valget 2019. Det er et bunnmål. Vi forventer nå at alle besinner seg og tar avstand fra Jakhellns hatretorikk og brunskvetting av sine motstandere.

Galleri Arteriet får støtte fra Kulturrådet via Art Concil Norway. For 2020 var beløpet på 200 000 kroner. 

Undertegnet:

Øyvind Andresen

Ingjerd Skagestad

Bernt H. Utne

Terje Dragseth

Tone Avenstroup

Per M. Mathisen

PS: 

For å få et inntrykk av truslene mot Brandsdal i bildene på utstillinga, siterer jeg fra noen av tekstene:  

Vi skylder deg ikke noe annet enn utfrysning (markert med en rekke hakekors).

Du skal ikke bli vakker bare sykt tynn  (sikter til Brandsdals butikk «Blivakker).

Takk for sår som aldri gror  (markert med pistol og sverd)

På fransk: Faen ta dine venner/ Faen ta ditt hjerte/Faen ta ditt liv  Du slipper aldri unna

Auswitch the meaning of pain. The way I want you to die

Tod mit uns     Death is a gift from God

Jesus er ikke en frelser men en hevnes engel som korsfester deg over å en høyde over byen

Kill: Du skal aldri plage noen mer

Drown Yourself

May I never see your hideous face again

Norske eliter

Vi kan identifisere to dominerende eliter i Norge; den ene er det oljeindustrielle komplekset, den andre det humanitær-politiske komplekset. De to elitene preges av stor grad av elitesirkulasjon, det vil si at det er de samme personene som bytter roller og stillinger innenfor hver enkelt av de to miljøene. Det finnes eksempler på at personer sirkulerer på tvers av de to elitene, men det er unntak. Hvert av de to kompleksene er analysert grundig hver for seg, men hva er forholdet mellom de to? Fortsett å lese Norske eliter

Hvorfor jeg i år velger å gå på skolens julegudstjeneste….

Jeg er blitt invitert til juleavslutning på Vågsbygd videregående skole. I år har jeg også valgt å gå på julegudstjeneste i Vågsbygd kirke. For meg er det en politisk markering, rett nok ikke av det militante slaget.  Dette gjør jeg til tross for at jeg slutta å tro på Gud da jeg var ti år, misliker engler (de liker heller ikke meg) og tolker «Deilig er jorden» som en ironisk tekst.

Jeg er så inderlig lei av alle liberalistene og kulturradikalerne som vil avskaffe julegudstjenestene. Sist uke gikk blant annet Unge Venstre inn for det. Det er ikke obligatorisk for noen elever å gå på julegudstjeneste. Men viktigere er at jeg oppfatter angrepene på julegudstjeneste som en del av et politisk prosjekt som vil fjerne det noen foraktelig ser på som «norsk kultur», «norsk tradisjon» og «norske verdier».

Jeg er derimot for å prioritere bibelhistorie i norsk barneskole på lik linje med vekt på norske folkeeventyr. Dette er svært viktig i et flerkulturelt samfunnet at vi har noen felles myter og referanserammer; det limet som holder oss sammen.

Lars Saabye Christensen skriver i sin flotte, nye roman «Byens spor 3: Skyggeboken»:

«Norsk kultur omtales som «såkalt». Den finnes ikke lenger. Den skal oppløses i det globale brygget, slik saften tynnes ut i glasset en skjødesløs sommerdag på svabergene og til slutt er fargeløst og gjennomsiktig.»

Det er med disse ordene i bevisstheten jeg går til julegudstjeneste 20. desember.  God jul, med og uten engler!

Tegning er av Theodor Kittelsen : "Kirke i snø"  1907

Venstresida svikter frigjøringskampen i islam

Kronikk i Fædrelandsvennen 28/11. Skrevet sammen med Ingjerd Skagestad.

Dessverre har mange på den såkalte venstresida og i de anti-rasistiske miljøene, vært blinde for den frigjøringskampen som foregår i islam. Religionskritikk av islam er blitt regna for å være et uttrykk for «islamofobi» og rasisme.

For Marx var kritikken av religionen en forutsetning for all kritikk. Historiske sett har vitenskap og framgang vunnet fram i kritikk mot all dogmatisk religion. Slik har det vært innenfor kristendom og hinduisme – og slik har det vært innenfor islam.

Det er historieløst å klistre rasisme til kritikk av islam. Da Tyrkia ble grunnlagt etter første verdenskrigen, gjennomført president Kemal Atatürk en omfattende modernisering av samfunnet som innebar å skille stat og religion og sette klare grenser for imamenes makt. Hijab ble forbudt på offentlige områder. Var Atatürk, den moderne Tyrkias landsfar, rasist – mot tyrkerne? Fortsett å lese Venstresida svikter frigjøringskampen i islam

Trond Ali Linstad trua på livet av salafister

foto:  Linstad på stand, trua som «fiende av islam»; en «vantro» og en «jøde-elsker» – som man kan be Allah om å «knekke ryggen» på. Fra Friheten

Det finnes salafistiske/islamistiske miljøer i Norge som er villig til å utføre massedrap mot «vantro» i Allahs navn. Glem ikke at over hundre norske islamister dro til Syria for å slutte seg til IS. Men noen ble igjen.

En som har fått merke salafistenes trusler her hjemme, er den norske legen og muslimen Trond Ali Linstad. Han skriver på sin nettside:

Jeg er muslim, og norsk. Jeg har reist i mange land i verden, har arbeidet som lege i palestinske flyktningeleirer og vært fastlege i Oslo. Jeg tenker selv.

Fortsett å lese Trond Ali Linstad trua på livet av salafister

Fransk klassereise

Didier Eribon  Foto Patrice NORMAND/Opale / Agence Opale

Den franske professoren i sosiologi og filosofi Didier Eribon (1953 – ) skreiv i 2009 essayet Retour à Reims der han forteller om sin reise tilbake til sitt hjembyen Reims i Nordøst-Frankrike. Her vokste han opp i et arbeiderhjem som han brøyt med 30 år tidligere. Han tar opp kontakten med mora si etter at faren er død. Samtalene med mora får han til å gjenfortelle sin egen og familiens historie og analysere sider ved det franske klassesamfunnet. I 2018 ble essayet oversatt til norsk av Thomas Lundbo under tittelen «Hjem til Reims».

Dideir Eribons historie har mange fellestrekk med den langt yngre Édouard Louis (1992 – ) som i 2014 utgav den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Også Louis vokste opp som homofil gutt i et arbeidermiljø i Nord Frankrike som han brøyt med. Begge hadde et svært anstrengt forhold til fedrene sine. Louis vendte også etter en stund hjem og skreiv det skarpe essayet «Hvem drepte faren min?» som nettopp kom på norsk. (Faren hans er ikke fysisk død). Fortsett å lese Fransk klassereise

Joker

Filmen «Joker» har stor politisk sprengkraft. Den ytre handlinga er lagt til Gotham City i 1981, en by prega av søppelstreik, kriminalitet og store sosiale forskjeller. Men egentlig er det en dystopi; den handler mye mer om hvordan et kommende opprør kan ende.

Det er narren som skal fortelle oss sannheten. Joker er Chaplin anno 2019, i raseriets tidsalder. Hans hysteriske latter er en slående kommentar til vår tid.

Verden møter klovnen med klasseforakt, vold og grusomhet. Sosialkontoret blir lagt ned pga. nedskjæringer.  Sosialarbeideren, som også er hans samtalepartner, sier: «De skiter i sånne som deg, ja, for den sakens skyld skiter de også i sånne som meg».

Joker er ikke ond, men han blir ond. «Livet har igjen mening – døden har ingen mening», ifølge dagboka hans.

Han mister alt: arbeid, sosialstøtte, kjærlighet. tilhørighet; til slutt mister han grepet. Han ender opp med å skyte tre finansfolk som banker han opp på t-banen – og blir en helt for alle de som hater de rike.

Og opprøret vil komme. (Det er forsåvidt i gang allerede). De superrike i verden vil ha oss alle andre til å bli deres tjenere og slaver. «Vi er alle klovner!» står det på plakater til demonstrantene. «Drep de rike!» Og det er der vi ender hvis opprøret blir blindt. Da blir vi alle jokere, som kort nr. 53 i kortstokken.

foto: Warner bros.

Har Arbeiderpartiet fått banesår?

Arbeiderpartiet har gjort sitt dårligste kommunevalg noensinne. Betyr valgnederlaget at partiet er dømt til nederlag på sikt  – og at de nærmeste åra blir en lang lidelseshistorie? Det ser ut til at partiet ikke er i stand til å analysere krisa – eller sette ned en havarikommisjon for å komme opp av den vonde sirkelen. Problemene er så dyptpløyende at de ikke vil løses ved å bytte ut personer i ledelsen.

Aps grunnfjell er i ferd med å forvitre. Mange tidligere velgere oppfatter at partiet har forlatt sine «kjerneverdier». Hvorfor mangler partiet evne til selvransakelse?

Ap har siden Gro Harlem Brundtlands tid stått for en nyliberal politikk – og i praksis har de stått sammen med Høyre, Venstre og Frp om reformene som mange nå er opprørt over, innafor helsevesen, utdanning, politi, regioner, jernbane, forsvar, Nav osv. Partiet har aldri avgrensa seg mot EU-tilpassing gjennom EØS-avtalen. Det er liten vilje i partiets ledelse til å ta et avgjørende oppgjør med denne politikken.

Aps lanserte «Gratis skolemat» som sin viktigste valgkampsak, den er vel og bra, men var ingen sak som traff «planken» når folk er opptatt av sentralisering, byråkratisering, miljø og sosiale forskjeller. (Bompenger blir også oppfatta av mange som sosialt urettferdig).

Den kaotiske Solberg-regjeringa har nå styrt i 6 år – og det fremste opposisjonspartiet klarer å gå tilbake over åtte prosent. Det er godt gjort (selv om dette var et lokalvalg).

Aps problem er altså at de ikke har svar på det folk oppfatter som brennende spørsmål. De har mista momentum i en tid da mange oppfatter at klimakrisa truer – og klasseforskjellene vokser.

Les også:

Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer?

Det er ingen sak å få partiet lite

Blendverk

foto: Innfelt: Gudmund Hernes (Wikipedia). Bakgrunn: Shutterstock

Professor ved BI og tidligere minister Gudmund Hernes (Ap) skriver en kronikk i Klassekampen 7. august under tittelen «Et yoghurtbeger i Paris» der han retter et angrep mot Erna Solberg fordi hun ikke styrer markedet og innfører forbud mot drikkevann og yoghurt i plastemballasje. Han (mis)bruker til og med Marx som vitne for å innføre en «markedsstyrt kapitalisme» – som om ikke dette toget har gått for lengst.

Og hvem bærer ansvaret for at dette toget har gått? Hernes var i Arbeiderpartiets harde kjerne av nyliberalister fra 1980- tallet, sammen med Gro Harlem Brundtland og etter hvert etterfulgt av Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg. 

Det var denne gjengen som slapp nyliberalismen løs i Norge.  Har han noen gang tatt et oppgjør med dette?  Har han noen gang kritisert den globaliserte kapitalismen vekstideologi?

Fortsett å lese Blendverk

Å være revolusjonær

Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Gnist nr. 2/2012 og lagt ut på bloggen min. Etter hvert har det nådd stadig flere lesere. Her følger en oppdatert versjon.

En samtale

Du spør meg om det å være revolusjonær er det samme som å være kommunist? En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen. [1]

Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning.  Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv og ville dele alt likt.  Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.  Fortsett å lese Å være revolusjonær