Fransk klassereise – del 1

Didier Eribon  Foto Patrice NORMAND/Opale / Agence Opale

Den franske professoren i sosiologi og filosofi Didier Eribon (1953 – ) skreiv i 2009 essayet Retour à Reims der han forteller om sin reise tilbake til sitt hjembyen Reims i Nordøst-Frankrike. Her vokste han opp i et arbeiderhjem som han brøyt med 30 år tidligere. Han tar opp kontakten med mora si etter at faren er død. Samtalene med mora får han til å gjenfortelle sin egen og familiens historie og analysere sider ved det franske klassesamfunnet. I 2018 ble essayet oversatt til norsk av Thomas Lundbo under tittelen «Hjem til Reims».

Dideir Eribons historie har mange fellestrekk med den langt yngre Édouard Louis (1992 – ) som i 2014 utgav den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Også Louis vokste opp som homofil gutt i et arbeidermiljø i Nord Frankrike som han brøyt med. Begge hadde et svært anstrengt forhold til fedrene sine. Louis vendte også etter en stund hjem og skreiv det skarpe essayet «Hvem drepte faren min?» som nettopp kom på norsk. (Faren hans er ikke fysisk død).

Jeg mener disse bøkene gir en unik tinnsikt i de sosiale og ideologiske forholdene i den franske arbeiderklassen i etterkrigstida og fram til dag – og gir en dypere forståelse for et fenomen som opprøret til De gule vestene. Men bøkene er også interessante hvis vi skal sammenlikne av de historiske forutsetningene for utviklinga i norsk (og nordisk) arbeiderklasse med den franske. Kjartan Fløgstad har skrevet godt om dette i essayet «Kunsten å reisa att og fram» i Le Monde diplomatiques mainummer.

Eribons erfaringer 

Eribons homofili blir ikke akseptert i hans hjemmiljø. Han flytter – og flykter – til et akademisk miljø i Paris som tolererer hans seksuelle legning, men som ikke har åpen aksept for hans sosiale bakgrunn som han gjør alt for å skjule – ikke minst ved å endre dialekten og uttrykkene han har lært i hjemmemiljøet.

Eribon blir etter hvert professor i sosiologi og viktig intellektuell i Frankrike. Mora blir utslitt av hardt fysisk arbeid, som blant annet har finansiert sønnen utdanning. Eribon skriver i et slags selvoppgjør etter at han har tatt kontakt med mora etter farens død:

Det virket som hun hadde et intens ønske om å ta den tapte tiden tilbake, om å viske ut sorgen over de samtalene hun aldri hadde fått av meg.

…..

Det oppstod et nytt bånd mellom oss. Noe ble reparert i meg. Jeg skjønte hvor tungt hun hadde tatt det at jeg holdt avstand. Jeg innså at det hadde vært vondt for henne.

Det er som Kjartan Fløgstad påpeker: Du må være fransk intellektuell når du må bruke tjue år på å forstå at en mor blir lei seg når sønnen avviser henne fordi han skammer seg over at hun ikke er fin nok. Og dessuten bruke Freuds, Lacans og Bourdieus teorier for å forstå sin egen melankoli etter oppbruddet fra hjembyen.

Likevel mener jeg Fløgstad er for kritisk mot Eribon slik han i sin tid var for kritisk mot Louis´subjektive fortelling «Farvel til Eddy Bellegueule». Eribons historie forteller ikke minst om hvilke enorme forskjeller det er mellom klassene i Frankrike som lever i helt adskilte verdener. Og hva betyr dette altså om vi sammenlikner historien til norsk og fransk arbeiderklasse?  Fortsettelse følger…….

 

Se også:

Eksempel fra Nord-Frankrike på globaliseringas pris

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 68 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.