Innlegg stod på trykk i Fædrelandsvennen 10/7. Artikkelen er en sterkt bearbeidet og oppdatert versjon av en artikkel som ble publisert i nettmagasinet Argument Agder. Illustrasjon: T. Vestaas.
Nicolai Tangen representerer den søkkrike internasjonale finanseliten. I Norge er han den viktigste markedføreren for bruk av skatteparadis og andre spekulative finansielle virkemidler.
Som sjef for Oljefondet innleder han et paradigmeskifte i norsk politikk: Aksepten av den rovgriske kapitalismen som ikke lar seg stoppe av noen grenser, verken nasjonale eller moralske.
Tangen flytter gradvis fram sine posisjoner i det norske samfunnet gjennom kalkulerte manipulasjoner. Han har blant annet fått Norges Bank til å anerkjenne bruk av verdens verste skatteparadis Cayman Island som har spesialisert seg på investeringer fra hedgefond (gribbefond).
Likevel er det ikke endelig avgjort om han får jobben. Representantskapet i Norges Bank, bankens kontrollorgan, har valgt å sende saken over til Stortinget. Det skal avholdes en høring i Stortinget 10. august.
Det er oppbyggingen av den såkalte brannmuren, som skal bygges mellom Tangen som oljefondssjef og hans selskaper, som er den mest sentrale utfordringa. Et enstemmig representantskap krever at risiko for interessekonflikter mellom Nicolai Tangens selskap Ako og hans rolle som leder av oljefondet skal elimineres.
Leder Julie Brodtkorb i representantskapet påpeker til Dagens Næringsliv at avtalen som ble offentliggjort tirsdag 1. juli ikke oppfyller kravet om å fjerne all risiko.
Tangen har i flere måneder påstått at han vil bryte alle bånd til Ako Capital når han blir oljefondsjef. Men dette er ikke sant. Brannmuren er full av hull. Dette er påpekt i en rekke artikler i DN (6/6 og 10/6)
I tillegg til at selvangivelsen til Tangen vil røpe innsyn i framtidige investeringer, kan Tangen også følge med de såkalte 13-F-rapporten som Ako må levere til Det amerikanske finanstilsynet hvert kvartal, skriver Haldor Hoddevik, arbeidende styreformann i Rann Rådgiving og Richard Priestley, professor ved Handelhøyskolen BI i et innlegg i DN 10/6.
«Den (altså 13-F-rapporten) gir en oppdatert og detaljert beskrivelse av de deler av Akos portefølje som er underlagt amerikansk regulering, og den er fritt tilgjengelig på internett. Rapporten kreves fra institusjonelle investorer med mer enn 100 millioner dollar under forvaltning. Den brukes aktivt av investorer som et verktøy for å følge proffene. For Ako dekker oversikten nesten 30 prosent av totale aktiva».
Med andre ord: I følge DN kan Tangen legge føringer for investeringene før han blir oljefondsjef og kan følge med hva som skjer etter at han får jobben, helt i mot intensjonene i ansettelsesavtalen. Og hva skjer når han fratrer som oljefondsjef ? Det er veit vi ikke. Det er, som Eva Joly sa i et intervju med TV2, svært sjeldent at milliardærer gir fra seg milliardene sine!
Den framsynte kapitalisten i dag driver merkevarebygging av sin egen person og opptrer som en velgjører gjennom veldedige stiftelser («foundationes»). Merkevaren i dette tilfellet heter «Nicolai Tangen»: en jovial og hyggelig sørlending med bløde konsonanter, som liker å gå på ski og spise pizza og misliker at kona maser på han at han må kaste søpla. Men først og fremst er han et godt menneske som har funnet en mening i livet og stifta «Ako Foundation» I et intervju med Dagens Næringsliv 28/5 sier han:
«Vi har bygget opp et fondsselskap som produserer fortjeneste som går til veldedige formål. Det synes jeg er helt fantastisk. Det er kjempeviktig for meg. Jeg tenker på hva Ako Foundation gjør for vanskeligstilte kvinner i India og Afrika både gjennom Strømmestiftelsen og institusjoner som vi støtter. Det er jo det som gir livet mening, sier Tangen.»
I et debattprogram med Fredrik Solvang sa Tangen at han ville hjelpe «vanskeligstilte piger fra India». Og det virker nesten som han oppriktig mener det, og ikke innser det meningsløse i at han samtidig forsvarer skatteparadis som salter ned enorme summer som kunne ha utrydda fattigdommen globalt mange ganger.
Tangen har utnytta sine sterke finansielle muskler kombinert med dyktig nettverksbygging til å få kontroll over deler av kunstfeltet og økonomien. Han har et kraftfelt rundt seg, og hans tilhengere uttrykker seg på samme måte som Tangen. Ett av mange eksempler: Sentralbanksjef Øystein Olsen etterplaprer de samme ordene om skatteparadis som Tangen har sagt og skrevet i fire år.
Det er uhyggelig å se hvor langt Tangen har kommet, til tross for kraftig kritikk fra Norges Banks representantskap, lederskribenter, politikere, jurister og ikke minst – fra folk flest. Men er siste ordet sagt? Det blir jo færre og færre som tror han kan representere norske interesser.
Står det så dårlig til med demokratiet i dette landet at det er umulig å få stoppet denne mannen? Representantskapet har gjort en god jobb, men nå må Stortinget vise om de kan ytre motstand mot Tangen. Eller skal vi la den internasjonale finanskapitalen ta fullstendig over styringa av dette landet?
Les også:
Å bygge en kunstsilo med legoklosser
Det provinsielle politiske livet i Kristiansand
Statens Petroleumsfond eller oljefondet,(kjært barn har mange navn) har en verdi på 10,000 milliarder kr, og vil mest sannsynlig legge på seg betydelig i årene som kommer. Intensjon ved fondet er prisverdig i det den skal sikre pensjoner blant annet i årene etter oljealderen. Verdien idag er så stor at den har fått øyne opp hos verdens finanselite. Et paradoks kan være at den samme eliten som Tangen tilhører bruker han også til å få en vis kontroll over disse midlene. Det være seg hvor pengene investeres og eller ikke kommer i veien for Tangens venner i verdens finanselite? Uansett så betyr det null og nix hva jeg mener, men skulle jeg driste meg til å gi tangen et råd så burde han trekke seg selv fra stillingen. Han vil for alltid, om han tar jobben likevel ha misstenksomhetens slør hengende over seg.
Om en trekker sammen får en:
«Nicolai Tangen representerer den søkkrike internasjonale finanseliten. I Norge er han den viktigste markedføreren for bruk av skatteparadis og andre spekulative finansielle virkemidler.
Som sjef for Oljefondet innleder han et paradigmeskifte i norsk politikk: Aksepten av den rovgriske kapitalismen som ikke lar seg stoppe av noen grenser, verken nasjonale eller moralske.
Han har blant annet fått Norges Bank til å anerkjenne bruk av verdens verste skatteparadis Cayman Island som har spesialisert seg på investeringer fra hedgefond (gribbefond).»
Vi er i realiteten nesten ingen som krever at denne karen skal trekke seg og det er nesten ingen utenom Øyvind , som skriver om han slik at vi virkelig FORSTÅR hva som holder på å skje.
Avisen Klassekampen og andre aviser , burde derfor ha hatt bare ! denne artikkelen som førsteside for å få startet en diskusjon.
Roger
Hei Roger. Jeg takker for inspirerende tilbakemelding. Når det gjelder politisk redaksjonell linje, har jeg ikke store forventninger til Klassekampen. Avisa har noen gode ledere og en del gode og opplysende artikler, særlig av innsendere. Men det er ingen marxistisk avis. Jeg har mer sans for Friheten. Den har sine mangler, også pga. begrensa ressurser, men prøver å leve opp til sin marxistisk arv. Til gjengjeld er den altfor lite kritisk til utviklingen i Kina og Russland osv. Men den tar mine artikler i mot med åpne armer.