Var Norge en slavenasjon?

Modell av slaveskipet "Fredensborg" som kom i drift og forliste utenfor Tromøya i 1768. foto: Norsk Maritimt Museum. Artikkelen ble først pulsert i Argument Agder

Var Norge var en aktiv deltager i slavehandelen over Atlanterhavet på 1600 og 1700-tallet? Må Norge unnskylde sin rolle i denne handelen? Disse spørsmålene er blitt reist på ny i kjølvannet av de siste anti-rasistiske demonstrasjonene etter drapet på George Floyd i USA, og den løpende debatten om såkalt «avkolonisering» av høyere utdanning.

I boka «Norge – et lite stykke verdenshistorie» (2005) av Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud blir Norge introdusert som «slavenasjon» i kapittel 12. Romanforfatter Fartein Horgar skriver en kronikk i Stavanger Aftenblad 8/3 – 2017 under tittelen: «Norges grusomme kolonihistorie». La oss undersøke nærmere på om det er fruktbart å bruke disse betegnelsene på norsk forhistorie:

Lydrike under Danmark 1537 – 1814

Svartedauden på midten av 1300 – tallet svekka Norges politiske og økonomiske forutsetning for å oppretteholdes som en selvstendig stat. I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Fra 1397 til 1523 var også Sverige med i denne unionen («Kalmarunionen»).

Norge var den svake parten i disse unionene; kongene var danske og holdt til i København. Fram til 1537 fantes likevel et norsk riksråd bestående av ledende menn innafor kirke og adel. Disse hadde en formell rett til å velge ny konge når den gamle døde. Så til en viss grad kan vi si at de representerte norsk suverenitet.

Norge var et katolsk land, og erkebiskop Olav Engelbrektsson i Nidaros var leder av det norske riksrådet da det danske riksrådet valgte Kristian 3 som konge i 1536 (etter en borgerkrig). Kristian 3 ville innføre Luthers lære i Danmark og Norge og forby den katolske kirka. Olav Engelbrektsson og det norske riksrådet gikk til opprør, og det endte med Kristian 3. utforma en ny håndfestning (en grunnlov eller konstitusjon) med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffer han det norske riksrådet, og Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne.

Norge oppheves altså som selvstendig stat i 1536 – 1537. Kirka blir lagt under den danske kronen, med våpenmakt, og alt kirkegodset blir stateiendom. Kirka eide på det tidspunktet halvparten av norsk jord. Utsmykningene fra kirkene ble plyndra og sendt til København.

Norge ble inndelt i len som tok for seg nesten alle offentlige oppgaver, og kongens lensherrer var etter 1537 så og si bare dansker. Kongen utnevnte stattholdere, danske adelsmenn, som øverst politiske myndighet i Norge. Språket ble dansk. Norge ble hardt skattlagt, ikke minst fordi den danske kongen var involvert i en rekke katastrofale og dyre kriger. Utnytting av norske ressurser peker i retning av at Norge var nærmest en koloni under Danmark.

Forestillingen om et eget norsk rike levde likevel videre, og noen særnorske institusjoner levde videre innenfor lovverk og rettsvesen. Norge var et lydrike under Danmark. All politisk makt lå i Danmark.

I 1660 innførte konge Fredrik 3 eneveldet, og dette sentraliserte den politiske makta i dobbeltmonarkiet Danmark – Norge ytterligere. Med kongeloven fra 1665 fikk Danmark-Norge trolig den mest vidtgående og konsekvente enevoldsforfatning i Europa. All utenrikspolitikk i hele unionstida lå selvsagt under den danske tronen. Lensherrene ble etter hvert erstatta med embetsmenn der danskene hadde de øverste stillingene. Eneveldet i Danmark varte fram til 1848.

Den dansk – norske slavehandelen

Dobbelt-monarkiet deltok i den transatlantiske slavehandelen som en del av trekanthandelen på 1600 og 1700 – tallet. Det Vestindiske- Guineiske Kompagni etablerte slavefortet Christianborg på Gullkysten og tok etter hvert over de tre karibiske øyene St. Thomas (1672), St. Jan (1718) og St. Coix (1733). Disse tre øyene utgjorde dansk Vest- India helt fram til 1917. Det ble også oppretta en koloni i India.

Kompaniet handla med gull, sukker og slaver og dreiv slaveplantasjer med hard hand på øyene. Dansk – norske skip frakta opp mot 100 000 afrikanere over Atlanterhavet under umenneskelige forhold. I 1792 vedtok myndighetene i København at slavene skulle frigjøres innen ti år, men dette skjedde først i 1848. Noen nordmenn tjente stort på slavehandelen. Mest kjent er kjøpmannen Jørgen Thor Møhlen fra Bergen. Flere av slaveskipene hadde norsk ledelse og norsk mannskap. Sjøhelten Peter Wessel Tordenskjold seilte sine første år på slavetransport.

Var Norge som stat ansvarlig for slavetransporten?

Under dansketida bestod den norske befolkninga stort sett av bønder som var fattige og hardt skattlagte. Fra 1500 – tallet skjedde en kraftig folkevekst og økonomisk utvikling i Norge. Det var kraftig vekst i fiske, bergverk, trelasthandel og skipsfart som la det økonomiske fundamentet for at Norge kunne stå på egne bein i årene etter 1814. Men lite av denne veksten hadde rot i slavehandelen.

Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan jeg ikke se at Norge som nasjon kan holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges grusomme kolonifortid» er misvisende og historisk feil.

Kilder:

Aschehougs Norgeshistorie bind 5, 6 og 7

Jon Birkenes: Norsk historie før 1850 (Gyldendal 1995)

Ståle Dyrvik: Portal. Eldre norgeshistorie (Samlaget 2003)

Se også:

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 68 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

3 kommentarer til «Var Norge en slavenasjon?»

  1. Bravo, Øyvind! Godt å bli oppdatert, og godt å ha vektige argumenter i sommersamtalene(-diskusjonene) her på øya👩‍👩‍👧‍👦👨‍👨‍👧👨‍👨‍👧‍👧👩‍👦

  2. Bra med fakta om disse betente emnene! Mulig at det har blitt underslått historisk hvor underlagt vi egentlig var i den dansk- norske perioden. Det er jo ikke de hundreåra som blir vektlagt i historie timene. Det går liksom fra vikingtida og rett over til 1814! Generelt lite kunnskap om norsk historie I de 800åra fram til 1814.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.