Å skape merkevaren «Nicolai Tangen»

Foto: Ingunn Marie Ruud, KPK

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner, er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en ide om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar; noe som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CRS (corporate social responsibility).

I april 2015 offentligjorde hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangen at han ville donere en stor kunstgave til Kristiansand by. En forutsetning var at kunsten skulle utstilles i en ombygd kornsilo fra 1935, plassert på havna i hans hjemby. I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk.

Men for å lykkes, var det viktig å smøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp merkevaren «Nicolai Tangen».

Etter at han stifta hedgefondet Ako Capital i 2005, har han innkassert 6 milliarder kroner. Tangen måtte unngå merkelappen «grisk kapitalist».

Tangen gjorde et strategisk trekk ved inngangen til hele prosessen ved at han i april 2016 gikk ut og proklamerte at han gjennom Ako Foundation ville doble alle gaver som den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen fikk inn i løpet av to uker. Det førte til at stiftelsen fikk 13,6 millioner – og Tangen fikk heltestatus, ikke minst i Fædrelandsvennen.

Fedrelandsvennen skreiv 19/4 -16 under overskriften: «Tangen skaffet Strømmestiftelsen 13,7 mill».  Sannheten er at han betalte halvparten, men fikk æren av å skaffe hele summen.

Og som stiftelsen skreiv på sin nettside etter Tangens gave: «Fra alle oss i Strømmestiftelsen, på vegne av verdens fattigste: Tusen takk.»

Ako Foundation strør også millioner over diverse gode tiltak som rehabilitering av Høvåg kirke, DNTs hytte Øyuvsbu i Setesdalsheiene og Misjonsselskapets leirsted Havglimt i Lillesand. Dermed vinner Tangen sympati i større grupper.

Det har etter hvert vært utallige artikler i Fædrelandsvennen, Aftenposten – og dels også Klassekampen – som legger seg flate for «kunstkjenner» og «filantrop» Nicolai Tangen. Det har ikke vært noen vilje til å undersøke Tangens mørklagte finansielle spekulasjoner. Og hvorfor konfronterer ingen journalister Tangen med at han er med å opprettholde systemet med skatteparadis som er en enorm trussel mot folk liv og helse over hele kloden?

Se også:

Fire år siden kunstsilokuppet

Kunstsiloen skal vise borgerskapets triumf

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 67 år, marxist, pensjonert lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd. Du kan gjerne skrive kommentarer, men en minste betingelse er at du skriver under fullt navn.

Én kommentar til «Å skape merkevaren «Nicolai Tangen»»

  1. Hva i all verden skal jeg med «kunst»-samlinger til rikinger.
    Hva skal jeg med gammel «kunst», eller kultur som det da er.
    Hva skal jeg med gammel tenking som er forlatt, mens jeg må lete febrilsk etter nye tanker.
    Hva skal jeg med gammel tenking som presenterer seg gjennom tusen sider, og som selgelige bøker , når jeg trenger det korte diktet på kanskje rundt 20 linjer.
    Hva skal jeg med «kunst» som er og blir «fast-låst» i en «katerdral» og innkjøpt av en riking, når jeg trenger stadig ny samtidskunst fra ukjente produsenter.
    Jeg gleder med til ikke lese aviser, ikke lese på nettet, men komme til et lite galleri og stoppe og kun se ett bilde. Laget som kunst av en anonym kunstner og av det meste i dag.
    Og slik, at jeg kan konsentrere meg om å huske denne opplevelsen, av begynnende NY innsikt. Gjenta den i min tenking og tenke videre for en neste opplevelse av kunst- eller effektiv ide-produksjon for ny innsikt.

    Jeg gleder meg til offentlige visningsareaer i hver kommune i Norge! og til at utdannede kunstnere har arbeids- og produksjonsvilkår på linje med andre mennesker i dette samfunnet.
    For jeg bet meg merke i en eneste setning av Marx , om at det allmenne faget under kommunismen ville bli kunst.

    Ikke kultur, ikke aviser, ikke lange dataskriverier, ikke lange bøker , etc dvs ikke kultur, men bare kunst og skapende aktivitet med og for alle.
    Roger

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.