På tide med opprør mot den nyliberale skolen
Fra tidsskriftet Gnist nummer 2A/2019. Foto: Colourbox
Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonalbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.
Det internasjonale gjennombruddet i norsk utdanning
Mens Gudmund Hernes arbeidet som kirke-utdannings og forskningsminster fra 1990 – 1995, skjedde skoleutviklinga i all hovedsak innenfor en nasjonalstatlig ramme. Rundt år 2000 begynte ledende historikere og økonomer i Skandinavia å bruke begreper som kunnskapsalderen og konkurransestaten. Utdanning skulle først og fremst sikre økonomisk vekst og konkurranseevne. Bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester skulle understøttes av et felles utdanningsmarked.
Det var særlig representanter for sosialdemokratiet som ivret for dette. Tony Blair sa at «utdanning, utdanning, utdanning» var hans høyeste prioritet som statsminister. Statsminister Torbjørn Jagland gjentok det samme slagordet i Norge på slutten av 90-tallet.
Våren 2000 overtok Jens Stoltenbergs første regjering, og Trond Giske ble statsråd for kirke, utdanning og forskning. Han var tilhenger av klarere markedsorientering av både forskning og undervisning. Han framholdt University of Warvick som inspirasjon der bare en tredel av inntektene kom fra det offentlige. Resten av inntektene kom fra salg av undervisning og forskningskontrakter.
Som kjent innførte den første Stoltenberg-regjeringen en rekke nyliberale reformer som å delprivatisere Statoil og innføre foretaksmodellen i helsevesenet. Det hele endte etter et år da Arbeiderpartiet ved valget bare fikk 24%, men slusene var åpna for liberalisering og globalisering, ikke minst i utdanningssektoren der Kristin Clemet (Høyre) overtok jobben etter Giske. Hun ville innføre en «kulturrevolusjon» i norsk skole.
Den nyliberale skole innføres
Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne”, det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi.
Dette nye systemet var primært inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.
Et viktig begrep i den nyliberale skolen, er begrepet humankapital, som defineres som den totale mengden kvalifikasjoner, evner og kunnskap en arbeidstaker har, ifølge Wikipedia. Elevene må forståes som en økonomisk størrelse, et investeringsobjekt der samfunnets konkurranseevne er avhengig av hvor gode resultater skolen kan frambringe. Disse resultatene er kobla mot målbare faktorer, altså hvor mye styrking av humankapitalen man får ut fra investeringer.
Kvalitetsvurdering skulle bli skolens kjerne, ble det påstått. Skolene skulle bli enheter i et skolekonsern som skulle produsere resultater. Lærere og rektorer ble ansvarlig for å nå de politiske målene: bedre testresultater for elevene innafor faste økonomiske rammer.
Import av ideer fra USA
Men ideene bak Clemets «kulturrevolusjon» var importert fra USA og England etter nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet. Skolene skulle forbedres gjennom fritt skolevalg, resultatmåling, resultatlønn og private leverandører. Det innebar et oppgjør med den offentlige skolen og innføring av modeller fra privat forretningsdrift.
En av guruene innen amerikansk skoleforskning er Eric Hanushek. Ideen om drømmelæreren har sine røtter i hans forskningen. Han hevder at læreren har avgjørende betydning for elevens resultater uavhengig av klassestørrelse, elevenes sosiale bakgrunn eller psykiske forutsetninger.
Evaluering av lærerne skal skje kontinuerlig for å bli kvitt ineffektive lærere. Det skal innføres prestasjonslønn for lærerne.
Hanushek er svært inspirert av den nyliberale økonomen Milton Friedman. I 2004 skreiv han en hyllest til Friedman: «Skolen, den tøffeste slagmarken». Der spør han hvordan den offentlige skolen er blitt så mye vanskeligere å rive ned enn muren mot kommunistblokken. I 2007 skreiv han om Friedmans «kreative ødeleggelse» av offentlig skole ikke er fullført.
Han er tilknytta den konservative tenketanken Hoover Institution som sammen med Civita er en del av det store Atlas network som samler nyliberale tenketanker over hele verden Atlas Network er i realiteten beinharde nyliberalister som sverger til ideologer som Milton Friedman og Friedrich Hayek – begge støttespillere til diktatoren Pinochet i Chile på 70-talet. Navnet Atlas Network gir assosiasjoner til Ayn Rands roman «Atlas Shuggerd», på norsk «De som beveger verden». Rand er kjent for sine ideer om at det bare er «enerne» som holder verden opp. Hun er imot enhver form for kollektivisme og velferdsstat.
Eric Hanushek er sammen med John Hattie og konsulentbyrået McKinsey eneste forskningsreferanse i Høyres «Visjoner for skolen» fra 2011. Vi ser altså at de ideene som har vært med å forme norsk skole etter 2000, har dype røtter i nyliberale tenketanker – ikke minst der Kristin Clemet og Civita har lagt en strategi som har lykkes.
Det er tydeligvis presserende for Clemet å unngå å snakke om de nyliberale ideene som ligger bak skoleutviklinga de siste ti åra.
Et eksempel på dette er at hun i et tilsvar til en kronikk av meg om Civita, skriver følgende:
«Andresen skriver videre at jeg som utdanningsminister var inspirert av skoleforskeren Eric Hanushek (og dermed Milton Friedman). Det burde jeg kanskje vært, men det var jeg ikke.»
Dette er en direkte løgn. Etter at hun hadde vært minister i ett år, framla hun dokumentet «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnutdanning november 2002». Clemet skrev i forordet at dokumentet «skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002.» I referanselista finner jeg ikke mindre enn ni referanser til arbeider av Hanushek (og seks fra OECD).
Dokumentet ble framlagt midt under prosessen med å forbedre innføringa av Kunnskapsløftet 2006. Det var typisk nok Astrid Søgnen som leda det offentlige utvalget «Kvalitetsutvalget» som forberedte denne reformen. Hun var allerede i 2000 ny utdanningssjef i Oslo. Oslo-skolen skulle bli et fyrtårn for spredning av Clemets og Høyres «kulturrevolusjon».
Bologna-prosessen
I høyere utdanning fikk vi den såkalte Bologna-prosessen fra 1999 som dreide seg om en gradvis harmonisering og tilpassing for høyere utdanning og universiteter i Europa. Prosessen endte med et felles opplegg, blant annet med bachelor-master-doktor-grader. En av målsetningene var at «den europeiske dimensjonen»- politisk og ideologisk – skulle gjennomføres i all undervisning. Utdanning skulle fremme EUs erklærte målsetning om at i dette århundre skulle » Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til å opprettholde økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial kohesjon». Norge var en svært aktiv deltager i denne prosessen, en av de viktige møtene ble holdt i Bergen i 2005 der 50 ministere fra 45 land var til stede.
«PISA-sjokket»
OECD er har som nevnt vært viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk i vårt århundre, helt på linje med skoleutviklinga i USA. Ofte blir de samme skoleforskerne fra USA sentrale også i OECD som f.eks. Hanushek. Organisasjonen består i dag av 36 medlemsland og ble oppretta i 1961 for å fremme økonomisk vekst og internasjonal handel. OECD driver PISA ((Programme for International Student Assessment) som måler og sammenlikner 15-åringers kompetanse internasjonalt når det gjelder lesing, matematikk og naturfag.
De første PISA- undersøkelsene starta i 2000, og de norske resultatene var langt under forventa. Norge plasserte seg på midten av resultatlista sammen med Sverige og Danmark.
Dette såkalte «PISA-sjokket» innleda perioden med omfattende testing i norsk skole, blant annet de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet utnytta «PISA -sjokket» til å forberede skolereformen Kunnskapsløftet 2006 som bygde på » «globalisering, individualisering og pluralisme» og bygger på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål – og parallelt med dette ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen.
Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.
I 2013 ble «Directorate for Education and Skills» stifta som er OECDs Utdanningsdirektorat. Tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse er erstatta med markedsøkonomi, statistikk og ledelse.
Det er den tyske statistiker Andreas Schleicher som siden 2013 har vært direktør for OECDs Utdanningsdirektorat. Det norske Utdanningsdirektoratet er mer og mer blitt en nasjonallokal filial av OECDs Utdanningsdirektorat. I PISA-prosjektet har en valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk – tradisjonelt sentrale i norsk skole. Om PISA har Andreas Schleicher sagt: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid»
De nye PISA-undersøkelser fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere.. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7%. Clemet-skolen viste ikke noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser.
SV viderefører den nyliberale skolen
Til tross for at Høyre fikk gjennombrudd for et skolesystem som i klartekst var utvikla i motsetning det de kalte «SV-skolen» («lekeskolen»), godtok SV uten videre den nyliberale skolen, ja, de kjempa aktivt for den. Her er noen eksempler:
Det var det såkalte Mjøs- utvalget som med sin offentlige utredning «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» gikk i spissen for å innføre markedsstyring og internasjonalisering av høyere utdanning. Nestleder i utvalget, Tora Aasland (SV) stemte med flertallet for en mer markedsorientering når det dreide seg om statlig eierskap, ledelse og finansiering.
SV styrte kunnskapsdepartementet fra 2005 til 2013 med fire statsråder: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen kunnskapsministre, alle viderefører Kunnskapsløftet uten endringer. Tora Aasland var minister for forskning og høyere utdanning i perioden 2007 – 2012.
Kim Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie:
«Departementet skrev selv at Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2013 i det store og hele representerte en videreutvikling av reformene i skolen som ble satt i gang av Kristin Clemet».
Bård Vegard Solhjell er nå generalsekretær i WWF, Verdens naturfond. I Aftenposten 25/10 2018 skriver han en hyllest til Astrid Søgnen:
«Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenking og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.»
Ellers har motstand mot den nyliberale skolen kommet fra lærere som opplever sterke begrensninger av sin ytringsfrihet. Den store lærerorganisasjonen med Utdanningsforbundet har spilt en passiv rolle. I 2014 var det en omfattende lærerstreik mot bunden arbeidstid. I realiteten var denne streiken et forsvar for de siste restene av lærerprofesjonen, og typisk nok var Utdanningsforbundets ledelse i utgangspunktet mot streiken.
Et voksende mektig og kontrollerende byråkrati utvikles alltid når målstyring introduseres i offentlig sektor. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970 – tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvig.
Barnehagene
I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FrP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. I følge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innleda en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge.
Kunnskapsdepartementet overtok ansvaret for barnehagene i 2006, og dette markerte at barnehagene skulle nå være første trinn i utdanningsløpet – og første plattform for livslang læring.
To pedagogiske syn har stått mot hverandre i barnehagepedagogikken. Den ene er den rådende i departementet; at barnehagen skulle være en forberedelse til skole. Denne teorien bygger på ideen om humankapital. Den andre har sett på fri lek som grunnleggende i barns utvikling og har understreket barndommens egenverdi.
I 2016 deltok Kunnskapsdepartementet i forberedelsene til OECDs internasjonale og sammenliknede undersøkelse «International early learning study» (IELS). IELS skulle være et verktøy for å vurdere tidlig læringsutbytte for 5-åringer på tvers av landegrensene, et slags barnehage – PISA. Etter sterke reaksjoner trakk Norge seg fra testen som i første omgang kommer til å bli gjennomført i mellom tre og seks medlemsland.
Digitaliseringa i utdanningsvesenet har vært mislykka
Etter nesten to tiår med storstilt digitalisering av norsk skole, er resultatene ikke gode. Norsk elevers kunnskapsnivå er ikke blitt bedre. Mange sliter med konsentrasjonen, og mange har et alarmerende dårlig ordforråd.
Å fjerne trykte lærebøker er helt etter ønsket til den store norske læringsteknologi-næringen som er i sterk vekst. Dette til tross for at entydig forskningen viser at hvis elever leser en tekst på papir, så får de en dypere og mer varig forståelse av innholdet. Dataindustrien har i stor grad lagt premissene for utviklingen av norsk utdanning, helt ned i barnehagene, og de styrker sin posisjon.
Selvsagt skal skolene benytte moderne teknologi i skolen, både i administrasjonen og i pedagogikken, men det må skje ut fra samfunnets behov. Den ukontrollerte digitaliseringa, har bidratt til å undergrave pedagogens profesjonalitet. Om dette tema viser jeg for øvrig til mer utdyping min artikkel «Hvem skal eie kunnskapen?» (Gnist nr. 4/2010, finnes også på min blogg andresensblogg.no).
Læringsprofitørene av ulike slag
Parallelt med innføring av den nyliberale skolen, har det vokst fram en stor bransje med ulike typer læringsprofitører, nasjonalt og internasjonalt. Det er dels eiere av barnehager og skoler, men også en voksende bransje med læringsteknologibedrifter. Og It-bransjen har tjent milliarder på sine produkter som er solgt til skolene. Den nyliberale skolen har ført til en enorm overføring av offentlig midler til ulike kommersielle aktører.
Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne et eksempel som professor Svein Sjøberg trekker fram. Sjøberg er fysiker og var den første i Norden som ble professor i naturfagenes didaktikk. Han skriver:
«I de siste årene har PISA alliert seg med verdens største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning dekket dette grundig i januar 2016. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land og omsetter for milliarder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå er under utvikling.»
Sjøberg skriver videre:
«Slik bidrar spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning kommersialisert og privatisering. Slik flyter offentlige midler til private lommer, ofte i andre land. Pearson vant nemlig anbudet om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den felles pressemeldingen heter det at «rammeverket definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres og hvordan man skal utvikle tester og spørreskjemaer.
Nå skal altså Pearson, verdens største kommersielle aktør, definere hva som er verdifull kunnskap og hvordan den skal måles og rapporteres. I neste omgang står de klare med både private skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke utviklingen.
Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.»
Skolen fram mot år 2030: Tankepolitiet inn i norsk skole?
OECD har i et sentralt dokument utforma hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills.» Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens.
Ja, krisene vil møte menneskeheten, både de økonomiske og de klimatiske. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer.
(VUCA er et begrep som først ble introdusert av US Army War College som beskrivelse på verden på 1990-tallet, på slutten av den kalde krigen).
Fra høsten 2020 skal de innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling.
Et sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle kompetanseområdene.
Utvalget skriver:
«Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.»
«Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» (side 75)
En annen formulering jeg reagerer på, er slik:
« I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» (side 30)
Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn å regulere følelser og tanker. «Din tanke er fri», sang Alf Cranner i sin kjente vise, men det gjelder tydeligvis ikke i framtidas norske skole?
«Skoleeierne» i KS deltar aktivt i OECD-prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha som mål dette:
«Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonell sider av kompetansen, ikke bare de kognitive»
Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Læreren skal altså i framtida også måle elevens emosjonelle kompetanse på en skala fra 1 til 6. Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter. Framtida er usikker. Det er derfor viktig for makthaverne å legge planer for hvordan de skal disiplinere ungdommen slik at det ikke blir opprør mot systemet. Planene er tydeligvis at lærerne skal inn for å regulere og vurdere elevenes følelser og tanker slik Georg Orwell beskriver det i sin roman 1984. Spørsmålet er om lærerne vil la seg bruke til å bli tankepoliti.
Ta tilbake den nasjonale fellesskapsskolen!
Svein Sjøberg skriver:
«Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.»
Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer. Mange elever sliter med psykiske problemer pga. karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten.
Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Særlig gjelder det i Oslo, den nyliberale skolen fyrtårn er i ferd med å slokke, ikke minst etter Malkenes-saken og Astrid Søgnens avgang.
For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta fellesskapets skole tilbake.
Kilder:
Helsvig, Kim: «Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945 – 2017» Pax 2017
Malkenes, Simon: «Det store skoleeksperimentet» Forlaget Manifest 2018
NOU 2015: Fremtidens skole (Ludvigsen-utvalget)
Slagstad, Rune: «Ny læreplan i norskfaget» Foredrag 5/11 2018
Svein Sjøberg: «Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» Bidrag til Halvard Hølleland (red.) (2007). «På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer» Cappelen
Sjøberg, Svein: «Pisa legger premissene for skolen» Klassekampen 12/12 2016
6 kommentarer til «Ta fellesskapets skole tilbake!»
Det er stengt for kommentarer.