Den velorganiserte motstanden mot nedsprengninga av Sodevika er et tegn på at ei ny tid er i emning.
15.juni kan det avgjøres i Lindesnes kommunestyre om et stort kystområde ved innseilinga til Mandal skal sprenges ned. Dette vil foregå i mange år framover. Noen sier 10-15 år, mens utbyggerne tror det kan gjøres på 6 år. Det er svært uklart hvilke virksomheter som skal bruke de mer enn 500 mål klargjorte arealer i Sodevika, Homsvika og Jåbekk sør. Noen håper det skal kunne brukes til eventuell produksjon, lagring og utskiping av vindmøller til havs, men dette er langt fram i tid.
Det er beregnet at over 15 millioner tonn med stein skal tas ut fra Sodevika og rundt 5 millioner tonn fra Jåbekk sør. Anleggsvirksomheten vil negativt påvirke store omgivelser med støy, støv og økt trafikk. Dette går ut over mange titalls familier, både fastboende, gårdsbruk og hytteeiere. Anleggsperioden vil strekke seg over mange år, og steineksporten kan gi entreprenørene store inntekter.
Planene om nedsprengning har møtt stor lokal motstand. Det ser like fullt ut det kan være et flertall i kommunestyret (Ap. FrP, Høyre og Kr.F.) for å flatsprenge området.
Det er viktig å heve blikket over den lokale konflikten og prøve å forstå at i denne saken er det diametralt forskjellige verdenssyn som står mot hverandre. På den ene sida de som ønsker å beholde naturen slik den er med sine hytter, gårder, strender, knauser og skog. På den andre sida de som mener at noe natur må ofres for å skape grunnlag for ny industriutvikling og flere arbeidsplasser i kommunen. Dessuten er vindmøller til havs del av «det grønne skiftet» som skal sikre mer fornybar kraft.
For mange virker det umiddelbart merkelig at man skal flatsprenge et stort kystområdet for å redde klimaet. Det er pustende natur opp mot en død steinørken.La oss derfor se nærmere på argumentasjonen for de som er tilhengere av nedsprengning: Lindesnes Arbeiderparti, ved gruppeleder Ina Birkeland, skriver i avisa Lindesnes 11. mai: «Alle tjener på økonomisk industrielle vekst». Dette er et dogme som har vært dominerende i Norge i etterkrigstida: Velstanden var sikret når det var røyk fra fabrikkpipene. Nå har dogmet fått en grønn variant: grønn industriell vekst.
Ideologien om økt vekst lever videre selv om alle i dag kan konstatere at kloden er inne i en økologisk krise. Mest mulig urørt natur må bevares. Industriell vekst er nå problemet over hele kloden fordi store multinasjonale selskaper driver utplyndring av mennesker og natur. Dette vet alle, og veksttilhengerne har dermed slått inn på en ny retorikk: Velstanden er sikret når vi får en industri som er basert på avkarbonisering og fornybar kraft.
Jeg snakker med mange som nå har fått «det grønne skiftet» opp i halsen. De mener at «det grønne skiftet» har blitt en forretningsmodell som gjør noen milliardærer enda rikere, ofte med rause offentlige støtteordninger. Og det er grunn til å spørre hvor grønne vindmøller til havs egentlig er. Utenom rasering av kystområder vil produksjonen og frakten av møllene være enormt energikrevende: Hver enkelt turbin bygges av tonnevis av stål, aluminium, betong, glassfiber, sjeldne jordmineraler og tusenvis av liter med hydraulikkolje.
Et annet dogme er at vi trenger mye mer kraft i Norge, på kort og på lang sikt. Norge produserer overskudd av kraft i dag, og hva er da de nye kraftkrevende prosjektene som skal realiseres? Det er disse fire satsingsområdene: Elektrifisering av sokkelen (der man produserer olje og gass), datasentre og batteri- og hydrogenfabrikker.
Google planlegger å bygge et datasenter nord for Skien og TikTok et datasenter i Hamar/Løten som til sammen vil forbruke flere prosent av Norges kraftproduksjon. Batterifabrikken i Arendal vil forbruke 2,5 gang Drammens forbruk av strøm. Strømmen fra havvind i Skagerak skal altså være med å realisere disse prosjektene som igjen vil føre til økt vekst.
Det er altså selve vekstdogme som må utfordres. Men i tillegg viser det seg at utbyggingsplanene i Mandal bygger på luftslott: Det foreligger ingen bindende avtale om å bruke området til vindmølleproduksjon. Området skal sprenges ned med håp at det skal brukes til industriformål! Eller som ordfører Even Tronstad Sagebakken uttrykker det i Fvn 21/4: «Jeg er enig at det finnes en risiko, men sannsynligheten er svært stor for stor interesse for å komme hit». Ved klarsignal fra kommunestyret vil sprengningene straks iverksettes uten at det er klarlagt når og om grunneierne får erstatning. Om noen år kan området være en død steinørken uten noe liv og uten noen industri.
Norge har nettopp undertegnet en internasjonal avtale om 30 prosent vern av hav og land innen 2030. I tillegg skal 30 prosent av all ødelagt natur restaureres. Bare 3,6 prosent av kyst- og havområdene er vernet i Norge.
Satsing på havvind har støtt på problemer den siste tida. Det vil bli altfor dyrt uten store offentlige subsidier. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) advare om manglende lønnsomhet. Alt er usikkert. Nok et luftslott?
De som argumenter for nedsprenging av Sodevika, bygger på en utdatert vekstideologi som er ødeleggende for kloden. Men i denne saken er det trolig ikke de med best argumenter som vinner, men de med makt og penger. I framtida vil «dynamittpolitikerne» få problemer med å se sine barnebarn inn i øynene.
Spørsmålet om utbygging av Sodevika er derfor blitt et symbol på at vi også står i en brytningstid. Kan tankegangen om økt forbruk og vekst bli erstattet med en tankegang og praksis som verner om livet og naturen på en balansert måte?
Alle fotoer: Argument Agder
Les også:
https://andresensblogg.no/sodevika-blues/
Én kommentar til «Sodevika som symbol»