Andresens blogg – Side 35 – Tekster av Øyvind Andresen

Sannhetsministeriet.no

Den svenske advokaten og forfatteren Jesús Alcalá tar i to lange artikler i Klassekampen 24/10 og 26/10 et oppgjør med den halvoffisielle faktasjekkorganisasjonen Faktisk.no AS (forkorta Faktisk.)

Hans gjennomgang er både grundig, velskrevet og godt dokumentert. Han tar et prinsipiell oppgjør med en organisasjon som opphøyer seg til en overdommer over mediene i Norge med mål å gjennomgå store og små saker for å peke på hva som er rett og feil.

Alcalá viser også med konkrete eksempler på hvordan Faktisk faktasjekker satire (!) – og hvordan de helt konkret tar feil, f.eks. ved at de påstår at de private barnehagekjedene i Oslo ikke er tilknytta skatteparadis. Fortsett å lese Sannhetsministeriet.no

Fransk klassereise

Didier Eribon Foto Patrice NORMAND/Opale / Agence Opale

Den franske professoren i sosiologi og filosofi Didier Eribon (1953 – ) skreiv i 2009 essayet Retour à Reims der han forteller om sin reise tilbake til sitt hjembyen Reims i Nordøst-Frankrike. Her vokste han opp i et arbeiderhjem som han brøyt med 30 år tidligere. Han tar opp kontakten med mora si etter at faren er død. Samtalene med mora får han til å gjenfortelle sin egen og familiens historie og analysere sider ved det franske klassesamfunnet. I 2018 ble essayet oversatt til norsk av Thomas Lundbo under tittelen «Hjem til Reims».

Dideir Eribons historie har mange fellestrekk med den langt yngre Édouard Louis (1992 – ) som i 2014 utgav den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule». Også Louis vokste opp som homofil gutt i et arbeidermiljø i Nord Frankrike som han brøyt med. Begge hadde et svært anstrengt forhold til fedrene sine. Louis vendte også etter en stund hjem og skreiv det skarpe essayet «Hvem drepte faren min?» som nettopp kom på norsk. (Faren hans er ikke fysisk død). Fortsett å lese Fransk klassereise

Joker

Filmen «Joker» har stor politisk sprengkraft. Den ytre handlinga er lagt til Gotham City i 1981, en by prega av søppelstreik, kriminalitet og store sosiale forskjeller. Men egentlig er det en dystopi; den handler mye mer om hvordan et kommende opprør kan ende.

Det er narren som skal fortelle oss sannheten. Joker er Chaplin anno 2019, i raseriets tidsalder. Hans hysteriske latter er en slående kommentar til vår tid.

Verden møter klovnen med klasseforakt, vold og grusomhet. Sosialkontoret blir lagt ned pga. nedskjæringer. Sosialarbeideren, som også er hans samtalepartner, sier: «De skiter i sånne som deg, ja, for den sakens skyld skiter de også i sånne som meg».

Joker er ikke ond, men han blir ond. «Livet har igjen mening – døden har ingen mening», ifølge dagboka hans.

Han mister alt: arbeid, sosialstøtte, kjærlighet. tilhørighet; til slutt mister han grepet. Han ender opp med å skyte tre finansfolk som banker han opp på t-banen – og blir en helt for alle de som hater de rike.

Og opprøret vil komme. (Det er forsåvidt i gang allerede). De superrike i verden vil ha oss alle andre til å bli deres tjenere og slaver. «Vi er alle klovner!» står det på plakater til demonstrantene. «Drep de rike!» Og det er der vi ender hvis opprøret blir blindt. Da blir vi alle jokere, som kort nr. 53 i kortstokken.

foto: Warner bros.

Eierne av Espresso House med nazi-fortid

foto: stornazisten Albert Reimann Sr.

Det kommer nå daglig avsløringer i Sverige og Norge om arbeidsforholdene i kaffebarkjeden Espresso House. De ansatte forteller om ekstremt arbeidspress, overvåking på arbeidsplassen, manglende overtidsbetaling, en ledelse som ikke godtar egenmeldinger osv. Kort sagt: Den brutalisering av arbeidslivet vi dessverre er så vant med å lese og høre om.

Kaffekjeden Espresso House har slått seg stort opp i Norge de siste årene. I fjor omsatte kjeden for over 300 millioner kroner, og tok over tronen som Norges største kaffekjede.

I kaffebarene arbeider som regel unge og uorganiserte kvinner – for mange av dem er dette første møte med arbeidslivet. Arbeidsgiveren utnytter deres sårbare situasjon med en hensikt: Å skuffe millionene inn i lommene på eierne.

Men hvem er så eierne?

Det er en av verdens rikeste familier: Den tyske Reimann-familien med røtter tilbake i nazismen. Fortsett å lese Eierne av Espresso House med nazi-fortid

Noen digitale verktøy for å finne ut av hva som skjer i finansverdenens labyrinter:

Grav der du sitter bak skjermen. Pengefolkene gjør alt for å skjule sine spor. Det er et puslespill å legge sammen brikkene og få kunnskap om hva som skjer med økonomien i verden. Jeg har hatt stor nytte av å prøve å grave meg ned for å finne ut av hvordan nasjonale og internasjonale fond og selskaper er bygd opp. Og om kapitalistenes enorme inntekter – og deres bruk av skatteparadis.

Begynn med selskapene eller fondenes egne hjemmesider – eller det Wikipedia skriver om foretakene. Men det gir begrensa innsyn. Mye ligger også på nettsidene til diverse aviser. Dypere innsikt får du av å lese bøker. Det kan jeg gi tips om seinere. Men her følger en ufullstendig oversikt over noen nyttige nettsider jeg har brukt: Fortsett å lese Noen digitale verktøy for å finne ut av hva som skjer i finansverdenens labyrinter:

Om konspirasjonsteorier og hersketeknikker

Historia er full av konspirasjoner der mennesker i hemmelighet sammensverger seg for å oppnå visse mål – f.eks. ved å drepe en statsleder. Den mest berømte konspirasjon i vår kulturhistorie, er sammensvergelsen mot Jesus. Markus-evangeliet kartlegger dette nettverket: «Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept» – selvsagt i allianse med Judas Iskariot.

Store norske leksikon definerer konspirasjonsteori slik:

Konspirasjonsteori er en forklaringsmodell som går ut på at ting som er galt i verden skyldes at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme sin egen, skjulte agenda. Konspirasjonsteori er en nedsettende betegnelse som brukes for å signalisere at forklaringen er beheftet med logiske feil og problematisk omgang med fakta.

Begrepet blir i dag ofte brukt for å stoppe all maktkritikk, altså mot alle som vil vise at det bygges opp nettverk av mektige mennesker som kjenner hverandre, gir hverandre privilegier – og fremmer felles interesser – økonomisk som politisk, med lovlige som ulovlige (korrupte) midler. Fortsett å lese Om konspirasjonsteorier og hersketeknikker

Dementi

Ærede herr Redaktør

Undertegnede vil i det følgende avvise en rekke alvorlige Anklager som er blitt fremsatt i Smussbladet Sørstatsnyhedene i Forkant av den lokale Eleksjon som ble avholdt i Christiansand anno 2019.

Det er blitt anført en rekke injurierende og grunnløse Paastander som har smusset til mange prominente Personers gode Navn og Rykte. Undertegnende krever at disse ærekrenkende og konspiratoriske Beskyldninger trekkes tilbake med umiddelbar Virkning, ellers kan det faa alvorlige Konsekvenser for utsteder av det overnevnte Smussbladet Sørstatsnyhedene, hvis eneste Formaal ser ut til at være at oppildne Almueen til opprør mot de av Gud innsatte Autoriteter. Smussbladets Maal har uten tvil vært at skabe en blodig Revolution mot Verdensordenen. Fortsett å lese Dementi

Exit – bare underholdning?

NRK-serien Exit om det dekadente livet til fire menn i finansbransjen, har vakt enorm oppmerksomhet – og debatt om hvor realistisk serien egentlig er.

Dekadansen i finansmiljøene er et kjent fenomen, både nasjonalt og internasjonalt. Raskt tjente penger er en gift, både for enkeltpersoner og for samfunnet.

Dekadansen er heller ikke noe nytt fenomen, men er skildra i et utall bøker og filmer – fra tida under og etter første verdenskrigen, i romaner som Johan Borgens «De mørke kilder» og F. Scott Fitzgeralds «Den store Gatzby».

«The Roaring Twenties» var betegnelsen på de festglade 20 åra som fikk en brå stopp med børskrakket oktober 1929, for nøyaktig 90 år siden. Fortsett å lese Exit – bare underholdning?

Fredsprisen til DE HVITE PENNENE ?

Eit høgdepunkt i Kjartan Fløgstads nyaste roman «Due og drone» er der han fabulerer om at skribentorganisasjonen DE HVITE PENNENE vinn Nobels Fredspris om nokre år. Her følger eit utdrag frå boka (side 398):

For sin innsats både som skriftbasert pennespiss og som spydspiss i kampen for det frie ord blei organisasjonen tildelt Nobels fredspris, utdelt av formannen i Nobelkomiteen, dr. philos. Knut Olav Åmås ved ein høgtideleg seremoni i Oslo Rådhus i nærvær av høge representantar for kongehuset og styresmaktene, for arbeidet sitt i kampen mot falske nyheter. Ingen har gjort meir for å oppretta og halda ved lag strenge, ja absolutte grenser mellom sant og falskt, sanning og løgn enn nettopp denne organisasjonen, lydde grunngjevinga ved prisutdelinga. I den utvida og internasjonalt sammensette komiteen sat også tidlegare stortingspresident Bård Hokserud, den franske filosofen Bernard-Henri Lévi, musikaren BONO (Paul Davis Hewson) og den høgt verdsette fredsmeklaren Tony Blair, som to år tidlegare hadde tildelt fredsprisen til NATOs dåverande generalsekretær Jens Stoltenberg, for, som det stod i lovtalen, «hans utrøyttelege innsats for å forsvara og særleg for å ha fremma og fått vedtatt eit framlegg i FNs hovudforsamling som kravde at i alle liberale demokrati skulle forsvarsbudsjettet aldri vera lågare en 4 – fire – prosent av brutto nasjonalprodukt.»

Fortsett å lese Fredsprisen til DE HVITE PENNENE ?

Zorbás og våre forstillinger om det greske

Filmen «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?

Filmen, som er i svart/hvitt, bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917 – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas. Fortsett å lese Zorbás og våre forstillinger om det greske