Om utviklinga av steigan.no

Se også etterskrift fra 2024

Jeg kan ikke lenger å støtte nettavisa steigan.no som jeg har samarbeidet med i mange år. Samtidig er det grunn til å advare mot en heksejakt på alternative nettsteder og meninger slik det ofte skjer i tider med kriger og kriser.

Tidlig i mars i år ga jeg Pål Steigan beskjed om at jeg brøt samarbeidet med steigan.no. og ikke ønska lenger å få mine tekster publisert i hans nettavis. Den utløsende årsaken var at steigan.no ikke ville stille kravet om at Russland skulle ut av Ukraina. Seinere har steigan.no unnlatt å kritisere den brutale russiske krigføringa og ikke skrevet et ord om pressesensuren og forfølgelsen av krigsmotstanderne i Russland. Det er ingen grunn til å kritisere steigan.no fordi han bruker russiske kilder slik sannhetsministeriet Faktisk.no. kritiserer han for.   Det er heller måten han gjør det på.

Jeg har fram til mars 2022 til da fått publisert 219 artikler på steigan.no.. Det dreier seg om temaer som økonomi, kultur, helse, utdanning og historie. Mange av disse tekstene har blitt publisert i andre medier som papiraviser, bøker og på andre nettsteder.

Dette er tekster som jeg er aleine er ansvarlig for – og jeg er glad for hver ord jeg har publisert der.  Pål Steigan har vært en svært ryddig å samarbeide med.

Jeg kjøpte også en aksje i 2017 i Mot Dag AS, selskapet som utgir steigan.no. Mange så behovet for en kritisk avis mot kapitalisme og imperialisme selv om vi ikke alltid var enige i redaksjonens prioriteringer. Det er et bredt spekter av mennesker som gikk inn som aksjeeiere.

Problemet er at nettstedet gradvis ble noe annet enn mange av oss hadde håpa på i 2017, at prosjektet mer og mer skulle frikobles fra Steigan som person, få et annet navn og favne mye breiere enn slik det har utvikla seg,

Jeg har gradvis blitt mer skeptisk til det redaksjonelle innholdet, blant annet Steigans mistenkeliggjøring av alle opprør i de landene som ikke ligger under USAs og Vestens dominans. Selvsagt vil USA og CIA fiske i rørt vann for regimeendringer i land der de ikke liker regjeringene, men Steigans angrep på «fargerevolusjoner» vil  oppheve folks rett til å gå til legitim klassekamp og protester i mange undertrykkende land. Steigan.no har påstått at det har foregått forsøk på slike vestlig inisierte «fargerevolusjoner»  de siste årene i Hong Kong, Russland, Nicaragua, Venezuela, Cuba, Libanon, Hviterussland, Moldovia, Iran, Khasakstan, Myanmar (etter militærkuppet! ).

I realiteten betyr det at Steigan kjøper historien til herskerne i disse landene om at utledninger står bak opprørene.  Hva hadde han selv gjort hvis han var innbygger i et av disse landene og var i opposisjon mot styret? Ville han ikke gå til opprør og protest slik han oppfordrer til å gjøre i Norge? Etter min mening er det rett å gjøre opprør mot urett slik jeg lærte i min radikale ungdom.

Det som jeg mener Steigan gjør feil, er at han reduserer alle motsetninger i verden til å dreie seg om to akser som står mot hverandre. Andre grunnleggende motsetninger  forsvinner i dette forsøket på å sette verden på en formel.

Det er samtidig på sin plass å advare mot en demonisering av steigan.no fra en nærmest unison presse.  Dette er et forsøk på ensrette meningene i en krisesituasjon og kriminalisere alle avvikende syn på NATO og USAs utenrikspolitikk. VG har begynt å føre svartelister over alle aksjeeierne i Mot Dag – som om de er ansvarlig for redigeringa av avisa. Dette minner om mccartyismen fra den kalde krigen.

Samtidig er det viktig å avgrense seg mot den demoniseringa av steigan.no som enkelte i Rødt også har slått inn på. Det er mange viktige artikler som ligger på nettstedet – og viktige kilder til videre kritisk arbeid. At noen kaller det en rasistisk blogg og søppel, gjør at kritikeren mister helt sin troverdig.

Etterskrift: Etter en pause på to år tok jeg opp samarbeidet med steigan.no. Jeg er fremdeles uenig om en del av de redaksjonelle prioriteringene, men jeg finner samtidig uhyre mange interessante artikler på steigan.no. Dessuten lever vi i ulvetider der hovedstrømsmediene blir mer og mer ensrettet, særlig når det gjelder utenrikspolitikken. Det trengs noen åpne råker i isen.  

Søgne 4/12 - 24  Øyvind Andresen