Kunstsiloens giftige kilder

foto: Kunstsilo

11. mai åpner Kunstsiloen i Kristiansand med stor feiring. Men i likhet med Badeanstalten i Ibsens skuespill «En folkefiende», er hele prosjektet bygd på giftig grunn. Det er det ingen som vil snakke om.

Kuppet

På tomta hvor den nedlagte kornsiloen fra 1935 lå ved havna i Kristiansand, var det lenge planer om å bygge hotell. Men da daværende ordfører Arvid Grundekjøn og hedgefondforvalter Nicolai Tangen tidlig i 2015 rusla rundt i byen for å finne en plassering til den kunstsamlingen han sa han ville gi i gave til fødebyen, pekte Tangen på siloen som stedet. Grundekjøn vedgikk til Fædrelandsvennen at etter dette ble hotellplanene stille lagt til side.

I april 2015 ble det offentliggjort at Tangen ville overlate en kunstgave til byen, og at han syntes siloen var et passende sted å plassere den. Tangen hadde bygd opp en stor formue som stifter og leder av hedgefondet Ako Capital i London. Han hadde kjøpt inn en stor samling med modernistisk kunst.

Dermed starta den prosessen som gjorde at multimilliardæren ved hjelp av sine finansielle muskler og mektige venner – ikke minst framtredende medlemmer av Høyre – overtok kontrollen over SKMU (Sørlandets Kunstmuseum). Det offentlige museet var opprinnelig en stiftelse etablert i 1995 av fylkeskommunene i Agder, Kristiansand kommune og Christiansands Billedgalleri.

Gaven ble tatt imot med åpne armer uten noen prinsipiell debatt i kommunestyret. Tangen donerte også andre gaver til forskjellige formål gjennom stiftelsen Ako Foundation.

Jeg synes dette skurret. Jeg visste at hedgefond hadde dårlig rykte og ble kalt gribbefond. Jeg visste også at så og si alle hedgefond opererer i skatteparadis. Jeg gikk inn på det amerikanske finanstilsynets sider, og fant ut at Ako Capital var registrert med flere hedgefond i postboks 309, Ugland House, Grand Cayman, Cayman Islands. Tangen var oppført som styremedlem, det var også vennen Henrik Syse.

President Obama hadde tidligere kalt Ugland House for «skammens hus». Det inneholder minst 18 000 selskaper, og postboks 309 brukes av et advokatfirma (Maples Group) som loser rike kunder inn i denne veldige trange postboksen. Jeg skreiv derfor en kronikk i Fædrelandsvennen i april 2016 om dette. I et tilsvar, trykt samme dag, svarte Tangen og Syse med å beskylde meg for «insinuasjoner» og «feilaktige påstander», uten at dette ble dokumentert med konkrete eksempler. Men de innrømmet at Ako brukte det de kalte «offshore-jurisdiksjoner» for å unngå dobbelt- og trippelbeskatning. Det var første gang Akos bruk av skatteparadis kom fram, selv om de påstod at de opererte i «full åpenhet».

Jeg tenkte: Nå er løpet kjørt for Tangen & Co. Hele det offisielle Norge er mot skatteparadis, kommunen kan ikke ta i mot gaver betalt med skitne penger. Men det var ingen som brydde seg. Det vil si, Halvor Fjermeros fra Rødt tok det opp i en interpellasjon i bystyret. Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge skreiv et innlegg i Fædrelandsvennen i juni 2016 med overskriften «Nei til gaver fra skatteparadis». Ellers rådde tausheten og fortielsen.  Det er som  badeanstalten i «En folkefiende.»

Prosjektet ble omfavnet av Arbeiderpartiet med sin ordførerkandidat Mette Gundersen i forbindelse med Tangens donasjonen av kunst til kommunen, uttalte hun: «Det er ikke til å tro. Jeg måtte rett og slett gi den mannen en klem». Klarere kan vel ikke omfavnelsen mellom finanseliten og Ap illustreres. Gundersen er i dag leder av LO i Agder. SV støttet også helt og fullt opp om prosjektet.

Men finansieringa var vanskelig, selv med den pengesterke Tangen i ryggen. Det offentlige måtte derfor ta størsteparten av den økonomiske byrde og også bære risikoen. Det ble høsten 2016 inngått en avtale mellom det nyopprettede Ako Kunststiftelse og SKMU, hvor museet forplikter seg til å vise, lagre og forsikre Tangensamlinga. Museet får evigvarende disposisjonsrett til kunsten, men ved mislighold vil kunsten tilfalle Ako Kunststiftelse.

Velgjøreren

Et trekk ved moderne markedsføring av større bedrifter og rike enkeltpersoner er å etablere stiftelser og fond som driver forskjellige typer veldedig virksomhet. Dette bygger på en idé om at det er mulig å kombinere profittjag med sosialt ansvar, som et ledd i å bedre medieomtale og omdømme generelt, samt nøytralisere kritikere. Dette kalles CRS (corporate social responsibility).

I kraft av sin finansielle styrke begynte Tangen planmessig å bygge opp et nettverk av støttespillere som besto av en blanding av bekjente, politikere og næringslivsfolk. Men for å lykkes, var det viktig å blidgjøre opinionen og framstå som «en god og gavmild rik onkel». Opinionen og politikerne måtte overbevises om at det offentlige måtte ta brorparten av regninga for Kunstsiloen. Det var viktig å bygge opp «merkevaren Nicolai Tangen».

Etter at han stifta hedgefondet Ako Capital i 2005, innkassert han nær 8 milliarder kroner. Tangen måtte unngå merkelappen «grisk kapitalist». Ako  opprettet en stiftelse «Ako Foundation» som strødde millioner over diverse «gode tiltak» for å mykne opinionen.

Det er gjennom årene publisert utallige artikler, særlig  i Fædrelandsvennen, Aftenposten og Klassekampen, som har lagt  seg flate for «kunstkjenner» og «filantrop» Nicolai Tangen. Det har ikke vært noen vilje til å undersøke Tangens finansielle operasjoner. Det er det ingen av mediene som skriver om Tangen og Ako Capital har brukt minst fem skatteparadiser for å bygge opp sin formue. Det dreier seg om Isle of Man, Jersey, Guernsey, De britiske Jomfruøyene og altså Cayman.

Nettverket

Nicolai Tangen sørga i april 2017 for ansettelsen av en ny direktør ved Sørlandets Kunstmuseum. Reidar Fuglestad forlot stillingen som sjef for Dyreparken i Kristiansand, og ble Norges best betalte museumsleder med en lønn på nesten tre millioner i året. 1,2 millioner av lønna dekkes av skattebetalerne, resten betaler Tangen.

Det er ingen tvil om at det er Nicolai Tangen som bestemte premissene og utviklinga av museet. Han hadde et avgjørende ord med for å kåre vinneren i arkitektkonkurransen for ombygginga av kornsiloen til silomuseum, og han utpekte den nye direktøren. Den reelle makta har hele tida vært hos Tangen – om noen tviler på det.

De var tre sentrale stiftelser som arbeidet aktivt for å realisere Kunstsiloen. Det var SKMU, Ako Kunststiftelse og Cultiva, som er Kristiansand kommunes energistiftelse. I disse stiftelsene gikk «silokameratene» og deres støttespillere igjen som Tordenskjolds soldater. I tillegg møtes mange fra nettverket som styremedlemmer og som rådsmedlemmer i den kristne bistandsorganisasjonen Strømmestiftelsen.

De nærmeste støttespillerne i nettverket rundt Tangen var alle framtredende høyremedlemmer, som Ansgar Gabrielsen, John G. Bernander, Arvid Grundekjøn, Henrik Syse og tidligere ordfører i Kristiansand, nåværende Kilden-direktør, Harald Furre.

Arvid Grundekjøn var ordfører i Kristiansand fra 2011 til 2015. Han er styreleder i Ako Kunststiftelse og Strømmestiftelsen og styremedlem i stiftelsen «Kunstsilo».  I oktober 2016, ett år etter at han gikk av som ordfører, fikk Grundekjøn låne Tangens praktfulle seilyacht «Nikita» i fire dager gratis fra Palma på Mallorca. Utlånet hadde en markedsverdi på 440 000 kr.

John G. Bernander har tidligere vært nestleder i Høyre, direktør i NHO, Kringkastingssjef og aktiv i Strømmestiftelsen. Han er nå styremedlem i Ako Kunststiftelse, og var dessuten styremedlem i Kruse Smith, som bygde siloen.

Filosof Henrik Syse er gammel venn av Tangen fra deres tid i Forsvaret. Han ble Tangens etiske alibi. Men etikken har tydeligvis en pris, for Syse var også oppført som styremedlem i Ako Capitals postboksselskaper på Cayman Islands, og har fått over en million i styrehonorar gjennom ti år. I 2013 ga Syse ut boka «Måtehold i grådighetens tid».

Ansgar Gabrielsen var i perioden 2001 – 2005 nærings- og helseminister for Høyre. Han var styreleder for Cultiva da de bestemte seg for å bevilge 100 millioner til Kunstsiloen.

Voksende motstand mot siloen

Motstanden mot siloen var voksende etter hvert som de tette båndene i Tangens elitenettverk ble avslørt. Mange reagerer både på nettverkene av personer med sammenfallende interesser, og den hasardiøse økonomien som så ut til å ligge til grunn for prosjektet.

Motstanden mot Kunstsilo-prosjektet ble effektivt ført videre av ytre høyre, primært fra Vidar Kleppe i Demokratene. Kleppe har protestert heftig mot at «bystyret er i lomma på mangemilliardæren Tangen», og hans argumentasjon har dreid seg om sløsing av offentlige midler og Tangens nettverksbygging. Demokratene håva inn stemmer i kommunevalget 2019 på denne saken, og venstresida mista en gyllen anledning til å komme på offensiven.

Oljefondsjefen

Tangen flytta fram sine posisjoner i det norske samfunnet gjennom kalkulerte handlnger.VG avslørt Nicolai Tangens luksustur for norske samfunnstopper til Philadelphia i november 2020. Noen måneder etter turen ble det offentliggjort at Nicolai Tangen hadde fått jobben som ny sjef for Oljefondet uten å ha stått på søkerlista.

Det viste seg at flere av deltakerne på turen har vært innblanda i tilsettingsprosessen av Tangen som referanser. Det gjelder i alle fall regjeringsadvokaten Fredrik Seiersted, Henrik Syse og Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund.

I ansettelsesprosessen kom Tangens bindinger til flere skatteparadiser opp på ny, Det ble dragkamp med representantskapet i Norges Bank som endte med at Tangen formelt sett måtte kutte sine bånd til Ako Capital. Det krever mer undersøkelse om dette har skjedd i virkeligheten.

Med ansettelsen av Tangen som oljefondsjef innledes et paradigmeskifte. Tangens kompetanse var å være vellykket finansspekulant. Å bruke skatteparadis er nå normalisert. Finansspekulasjoner er akseptert. I Tangens øyne driver selskaper som Apple, Amazon og Google «bra business». «Det er derfor vi er der». Men disse selskapene tyner sine ansatte, overvåker sine kunder, og betaler nesten ikke skatt. Men Tangen pleier sine forbindelser med den globale finanseliten i sin egen podkast «In good company» som ligger på Oljefondets nettsider.

Tangen fortsetter å framstille seg i mediene som en jovial og hyggelig sørlending med bløde konsonanter, som liker å gå på ski og spise pizza, og misliker at kona maser på han at han må kaste søpla. Men først og fremst er han et godt menneske som har funnet en mening i livet, og stifta den britiske stiftelsen «AKO Foundation». Han er fremdeles velgjøreren – og kunstsamleren.

Et signalbygg som symboliserer elitens dominans

Kunstsiloen er et eksempel på hvordan en velstående elite mer og mer overtar herredømmet over det offentlige rom. Dette har skjedd også ved hjelp av en godt organisert PR-kampanje med støtte av pressa, akademikere, kunstnerorganisasjoner og velvillige politikere.

Flertallet av politikerne i bystyret har underkasta seg finanselitens økonomiske og ideologiske makt i byen. Dette er ikke noe nytt fenomen. Karl Marx skrev i Den tyske ideologi i 1846:

«Den herskende klasses ideer er i hver epoke de herskende ideer: det vil si, den klasse som er den rådende materielle makt i samfunnet, er samtidig den herskende åndelige makt».

Dette uttrykker mer presist hva som har skjedd i etableringa av Kunstsiloen. Hedgefondforvalter Nicolai Tangen representerer den internasjonale finanseliten, som utnytter sin økonomiske makt til å påvirke utviklingen i lokalsamfunnet. Uansett kunstnerisk innhold vil siloen bli et signalbygg som symboliserer elitens dominans.

Se også:

Tangen på tokt for verdens finansvikinger