Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tar i Dag og Tid 15. februar et forsiktig oppgjør med den overdrevne troen på at IKT skulle føre til bedre læring i skolen. Han kaller dette «Ein stor og naiv entusiasme», og mellom linjene ser vi at han gir klar korreks til de digitale misjonærene i Senteret for IKT i utdanningen som har 50 ansatte og et årlig budsjett på 90 millioner. Men Isaksen skraper bare i overflata. Det er ikke antallet datamaskiner i skolen som er problemet, men det uavklarte kunnskapssynet.
Kunnskapsløftet blei innført høsten 2006 og introduserte digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet. Norske kommuner satsa bare i perioden 2006 til 2009 tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Forventningene er ikke innfridd.
Det har ikke vært noe heving av norske elevers og studenters kunnskapsnivå. Tvert imot kommer det stadig alarmerende meldinger om norske elever og studenters mangelfulle kunnskaper i sentrale fag som matematikk og norsk. Den nye typen eksamen skjer med alle kilder tilgjengelige, men de fleste elevene har problemer med å håndtere alle kildene. Det virker også som om mange elever har vansker med å nærlese skriftlige tekster og forstå instruksjonene gitt i eksamenssettene.
Skolefagsundersøkelsen 2009, utført av Høgskolen i Stord/Haugesund, viser at bruk av data og IKT i skolen ikke nødvendigvis fører til at elevene lærer mer eller bedre. Til NTB sier forskeren som ledet undersøkelsen, Lars Vavik: «IKT i skolen er som en russisk dukke. Lærens fagkompetanse er den største dukken, og bruk av data i undervisningen er den minste. IKT er ikke uten effekt, men effekten er veldig liten».
Problemets kjerne er det lite avklarende kunnskapssynet i skolen. Læreplanverkets kunnskapssyn er selvmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik: «Opplæringen skal gi god allmenndannelse». Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom».
Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av daværende utdanningsminister Kristin Clemet som gav påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet.
Program for digital kompetanse 2004 – 2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykte det slik: «Den lærende ses på som en aktiv og skapende kunnskapsprodusent og ikke kun som mottaker av informasjon og kunnskap fra eksterne kilder. I tråd med moderne pedagogikk skal digitale læringsressurser la den lærende tilegne seg stoffet ved og aktivt bearbeide læringsmaterialet».
Her skilles det ikke mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn her. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» som er «i tråd med moderne pedagogikk». Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. De har mista kontroll og tillitt. Som Geir Haugsbakk skrev i sin studie Digital skole på sviktende grunn (2010): «Lærerne mister sin rolle som premissleverandør og aktiv tilrettelegger, og de skrives ut av plandokumentene».
Arbeiderpartiets Trond Giske var skoleminister når IKT ble lansert for alvor rundt århundreskiftet. Han mente at IKT ville «revolusjonere måten vi lærer og underviser på». Videre: «Lærerne blir i hovedsak en veileder i stedet for en undervisningsforeleser».
Politikerne har arbeidet målbevisst gjennom mange år for å knekke lærerprofesjonen. IKT har vært brekkstanga, men også kravet om mer bundet tid på skolen. Lærerstreiken sist år var et uttrykk for at lærerne ville beskytte restene av lærerautonomien.
Endringene i skolen rokker ved en eldgammel konvensjon: overlevering av kunnskap skjer fra en generasjon til en annen, legemliggjort i forholdet mellom den erfarne fagpersonen og eleven/ lærlingen. Ved å forrykke dette forholdet utsetter vi våre ungdommer for et pedagogisk eksperiment av uante konsekvenser. Det finnes nemlig noen allmenne kjennetegn for læring: Å lære er avhengig av målrettet og konsentrert arbeid, kontinuerlig trening og repetisjon, tilpasset progresjon og kyndige tilbakemeldinger og vurderinger fra en fagperson. Svikter dette, brer fåkunna seg.
De digitale hjelpemidlene er ikke noe mer magiske enn andre pedagogiske hjelpemidler som lærebøker eller tavle og kritt for den saks skyld. Det finnes masse spennende undervisningsopplegg ute på nettet, men det ser ut til det mangler en overføringsverdi fra et flytende medium til handfast og anvendbar kunnskap.
Mistanken er at sterke økonomiske krefter ønsker borgere som ikke innehar den allmenndannelsen som generell del av Kunnskapsløftet uttrykker. Mennesket uten reelle kunnskaper er lette å manipulere, de er «endringsvillige» og tilpasser seg lett et samfunn der konsumering er det lykkelige sluttpunktet.
Se også:
4 kommentarer til «Hvem skal eie kunnskapen?»