Det åpne Universitetet: Et stort øde landskap

Tanken om det åpne og tvers gjennom digitaliserte Universitetet, får meg til å tenke på en tittel på en av Kjell Askildsens novellsamlinger: Et stort øde landskap. Utdanningsinstitusjonene skal frikobles fra geografien.  Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter  kan skje via sosiale medier og blogger. En steril verden.

Universitetet i Agder arrangerte 8/12- 2009 en åpen konferanse  ”IKT og læring mot år 2020” der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:  ”Unge finner det de trenger på nett uansett hvor de er”.  Chaffeys visjon er et teknologisk sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening og ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT- revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De  starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 var Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet. Prosjektet er nå nedlagt.

I et intervju, i sin tid publisert på Uias nettsider, sa Randi Øverland: ”Dagens studenter henter informasjon på helt andre måter enn studentene gjorde bare for et ti-år siden. Det sier seg selv når barn i dag knotter av gårde på datamaskin omtrent før de kan si ga-ga.” Videre sier hun: ” Ungdommen zapper hele tida fram og tilbake mentalt og praktisk, fra den ene duppeditten til den andre. På den annen side – om foreleserne tar i bruk ny teknologi kan zappingen bli konstruktiv.”

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til den polsk-britiske sosiologen Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver: ” Ved virtuell undervisning, internett og lignende, underviser i dag ett amerikansk kommersielt universitet, Phoenix, opp til 213 000 studenter. Phoenix aleine står for universitetsopplæringen i 22 afrikanske land.” (Dagbladet 18/10- 10)

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

En kommentar om “Det åpne Universitetet: Et stort øde landskap”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *