Judas konspirerer mot Jesus. «Judaskysset» er en tradisjonell avbildning av Judas malt av Giotto di Bondone ca. 1306 som freske i Scrovegni-kapellet i Padova i Italia. Teksten er først publisert i Argument Agder.
En konspirasjonsteori forsøker å forklare at noe skyldes en hemmelig sammensvergelse eller skjulte nettverk. Noen konspirasjoner er oppdiktet og bare tankespinn, men historia er likevel full av virkelige konspirasjoner og nettverk. Konspirasjonsteorier er på samme måte enten oppdiktede eller sanne.
Å anklage noen for å fare med konspirasjonsteorier er en effektiv måte å stoppe videre debatt på. For å fare med konspirasjonsteorier er det samme som å spre løgn, mener mange. Og i mange tilfeller er det slik. Et eksempel er hvordan konspirasjonsteorier som ble spredd av president Trump, og i ekkokamre på nettet, spilte en sentral rolle da den amerikanske Kongressen ble stormet i januar 2021. I dette tilfelle ble resultatet dødelig.
Men det trengs en begrepsavklaring: For så lenge det finnes konspirasjoner, finnes det også teorier om konspirasjoner. Spørsmålet må derfor heller stilles: Er konspirasjonsteoriene falske eller ekte? Historia er full av konspirasjoner der mennesker i hemmelighet sammensverger seg for å oppnå visse mål – for eksempel ved å drepe en statsleder.
Den mest berømte konspirasjon i vår kulturhistorie er sammensvergelsen mot Jesus. Markus-evangeliet kartlegger dette nettverket: «Overprestene og de skriftlærde prøvde å finne ut hvordan de kunne gripe ham med list og få ham drept» – i allianse med Judas Iskariot.
Begrepet «konspirasjonsteori» blir i dag ofte brukt for å stoppe all maktkritikk, altså mot alle som vil vise at det bygges opp nettverk av mektige mennesker som kjenner hverandre, gir hverandre privilegier – og fremmer felles interesser – økonomisk som politisk, med lovlige som ulovlige og korrupte midler.
Den britiske forfatteren Oliver Bullough skreiv i 2020 boka «Pengeland» om det omfattende nettverket av skatteparadis i verden. Forlaget presenterer boka slik:
«Bli med på en reise inn i Pengeland – et sted der de rike skjuler sin formue for å slippe skatt og de mektige utnytter systemet til å stjele. Det er et land hvor gigantiske summer flyttes rundt, utenfor all kontroll. De superrike lever globalt og pengene strømmer over grensene, der eventuelle kontrollinstanser ikke kan følge etter.»
Er dette en konspirasjonsteori? De involverte, de rike og deres venner, vil nok påstå det, men vi andre vil si at dette uttrykker presis hvordan verden er i dag.
Et annet eksempel: Da jeg i sin tid skreiv en kronikk i Klassekampen om «Tangen og silokameratene», ble jeg beskyldt for å drive med konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøring. Men kronikken var bare en kartlegging av hvordan hedgefondforvalter og kunstsamler Nicolai Tangens nettverk var bygd opp i Kristiansand, hvor de samme personene møttes som styremedlemmer i de samme arenaene: Cultiva, Sørlandets Kunstmuseum, AKO Kunststiftelse og Strømmestiftelsen.
Beskyldninger om å fremme konspirasjonsteorier kan ikke stoppe kritisk journalistikk som prøver å kartlegge hvordan rike og/eller mektige mennesker konspirerer ved å bygge nettverk for å fremme egne interesser. Her bygger ikke minst vi i Argument Agder videre på tradisjonen fra Markus-evangeliet!
