Det glemte folkemordet

Massegrav på Jeju. Fra dokumentarfilmen «The Ghosts of Jeju» (2013) Regi: Regis Tremblay

USA støttet massemord på hundre tusener av uskyldige sørkoreanere i årene 1948 til 1950. Dette er retusjert bort i historiebøkene.

Den sørkoreanske kvinnelige forfatteren Han Kangs trekker disse ugjerningene fram fra glemselen i sin siste roman «Dette er ikke farvel», utgitt på norsk i fjor. Romanen sirkler inn et av de store traumene i koreansk historie: massakrene på øya Jeju i 1948 som seinere spredde seg til fastlandet. 

Boka starter med at romanforfatteren Kyung-Ha blir oppring av venninnen Inseon fra et sykehus i Seoul. Ineson bor på sin barndomsøy Jeju sør for det koreanske fastlandet der hun er utsatt for en arbeidsulykke og brakt til sykehus i hovedstaden. Hun trygler Kyung-Ha til å reise til sitt hjem på øya for å redde en fugl som bor i hennes hjem.

Kyung-Ha reiser, og trinn for trinn blir hun konfrontert med venninnens smertefulle familiehistorie. Det viser seg at Inesons onkel forvant under massakrene på øya i 1948. Under massakrene ble 30 000 sivile drept og titusenvis av hjem brent ned. Det betyr at 10% av øyas befolkning ble drept.

Den historisk bekgrunnen blir ikke forklart i romanen, men vi kan finne sammenhengen i forskjellige kilder på nettet og i bøker. Etter annen verdenskrig ble Korea del i to: Nord-Korea ble okkupert av Sovjetunionen og Sør-Korea av USA. Den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee, innsatt i 1948, var USAs redskap under den kalde krigen  og slo nådeløst ned på all opposisjon.

Deling av landet i to deler møtte stor motstand blant mange koreanere. Det brøt ut protester på Jeju som ble brutalt slått ned av det koreanske og amerikanske militæret vinteren 1948. Kang skriver i sin roman på side 259:

«Denne vinteren ble 30 000 drept på denne øya. Sommeren året etter ble 20 000 drept på fastlandet. Det er ingen tilfeldighet. Etter ordre fra det amerikanske militæret kunne man drepe alle 300 000 på denne øya, så lenge det stoppet kommunismen».

Det var United States Army Military Government in Korea som var det offisielle styrende organet på den sørlige halvdelen av den koreanske halvøya da opprørene på Jeju ble slått ned.

Flere av fangene fra Jeju ble brakt til fastlandet, til den nedlagte koboltgruva i Gyeonsang. Her ble 3500 mennesker skutt og kastet ned i gruvesjaktene, skriver Kang i sin bok. De etterlatte slipper ned i gruvene i 1960 etter at diktator Syngman Rhee er styrtet og flyktet til USA. Kang skriver i sin bok (side 226):

«Det var rent vann inn i gruven i ti år, så beinrestene er spredd overalt. Som du ser, er det ikke et eneste skjellet som er intakt. Vi måtte ta oss ned uten hjelpemidler, utstyr eller medhjelpere, så vi fikk tatt bare dette ene bildet før vi kom opp igjen. Basert på vårt eget estimat, så anslår Foreningen for de etterlatte at det er snakk om over tre tusen personer. På første nivå så jeg omtrent fem hundre skjeletter. Den vertikale sjakten er tettet med betong, så vi måtte borre gjennom den og komme ned til nivåene under for å anslå et sikkert antall»

Det kommer fram av Kangs bok at Syngman Rhees anti-kommunistisk regjering ville «disiplinere» opposisjonen. I hele Sør-Korea ble det gjennomført et angiversystem der hele familier ble satt opp på lister. Det holdt med at et familiemedlem hadde vært på en politisk forelesning, så ble hele familien angitt; gamle, barn og eldre. Angivere fikk en liten belønning i «gave».

Sommeren 1950 brøt krigen ut mellom Sør- og Nord-Korea, og de som stod på listene, ble anholdt og skutt. Det dreier seg om 300 000 som ble gravlagt i massegraver over hele Sør-Korea.

Massakrene var lenge fortiet i Sør-Korea. Bare å nevne Jeju-opprøret kunne gi fengselsstraff. Men i 2006 gav den sørkoreanske regjeringen en offisiell beklagelse til ofrene. Det er laget en minnepark og museum på Jeju som ble åpnet i 2008. I 2019 ba forsvarsdepartementet og politiet om unnskyldning for den tidligere regjeringens rolle i Jeju-massakren.

Disse ugjerningene ble utført og med medvirkning fra våre fremste allierte i etterkrigstida USA som aldri beklager de forbrytelsene mot menneskeheten de har stått bak etter 1945, verken i Latin-Amerika, Asia eller noe annet sted på kloden.

Historiebøkene er tause om disse massakrene i Sør-Korea. I boka «Folkemordenes svarte bok» på nær 700 sider, som Bernt Hagtvet redigerte i 2008, finner jeg ingenting om disse hendelsene