«Demokrati» er et gresk ord

Statsmannen Perikles taler foran Akropolis. Han innledet den greske antikke storhetstida på 400.tallet fvt. med de første  demokratiske institusjonene.

«Det en krig mot det greske folket», sa vår vertinne Katarina på leilighetskomplekset i Stoupa på Peloponnes der vår familie har leid seg inn hver sommer siden 2005. Og hun fortsatte: «Vi betaler og vi betaler, men vi aner ikke hvor pengene blir av».

Og hun er representativ for de grekerne vi treffer i hotellresepsjoner og  på restauranter.  Kelneren på vårt stamsted sier at de rike sitter og suger vanlige folks blod med sugerør.

Den politiske og økonomiske eliten i Europa og Hellas gjennomfører nå ett rått spill for å få grekerne til å stemme JA   til ytterligere nedskjæringer i folkeavstemninga til søndag.  Kanskje de lykkes med å presse grekerne til å stemme JA ved true med at det blir ytterligere kaos viss grekerne ryker ut av EU/Eurosonen. Grekerne skal kues.

Viss det blir NEI (OXI), vil det være den største symbolske seieren over nyliberalismen på flere år.

Her er en stemningsrapport fra Hellas:

Jeg forlot Aten torsdag 2. juli. Det syda. Folk i lange køer foran mini-bankene. Nei-plakater overalt.

Jeg snakka med et titalls aktivister som delte ut materiale. Jeg snakker ikke gresk, og aktivistene engelskkunnskaper var ikke alltid så gode. Det var representanter fra Syriza og KKE (det militante greske kommunistpartiet. Se mer om dette partiet under).

Det var umulig å trekke noen entydig konklusjon av disse samtale. Noen JA-aktivister var ikke å skue.

Norge- Hellas

Som gammel aktivist mot norsk medlemskap mot EU i 1972 og 1994, skulle jeg kjenne meg igjen i situasjonen i Hellas i dag. Og mye er likt: Det er folket mot eliten. Mediene spiller på lag med eliten. Forskjellen nå er at regjeringa står på nei-sida.

Men jeg erkjenner mer og mer at Hellas og Norge er svært ulike: politisk, historisk, økonomisk og geografisk. Begge land har rett nok som små land kjempa for nasjonal selvstendighet gjennom historia og begge ble okkupert av Hitler. Begge har vært og er store sjøfartsnasjoner. Men ulikhetene er større enn likhetene.

Den gresk-ortodokse kirka har f.eks. gått inn på JA-sida, et svakt ekko fra den blodige borgerkrigen 1946 til 1949 mellom kommunistene og regjeringen med støtte av USA og Storbritannia – og kirka.

Demokrati?

Men som min tyske venn Horst, bosatt i Stoupa om sommeren, sa: «Tsipras har gjort et ærlig valg». Og ærlige politikere er en trua art, ikke minst i Hellas.

Tsipras har flytta avgjørelsen til folket. Det var grekerne som i  antikken introduserte de første demokratiske tradisjonene. Men EU-toppene er motstandere av folkestyret.  Markedsliberalisme og demokrati er fundamentale motsetninger. Kanskje grekerne gir oss et nytt tegn på at demokratiet igjen er mulig å kjempe fram? Hele venstresida ser med håp mot Hellas.

Tsipras sa ifølge Daily Telegraph 29/6:

Det er kritiske tider. Det eneste vi kan frykte, er selve frykten. Verdigheten til det greske folket er å stå mot utpressing og urettferdighet ved å sende et signal om håp og stolthet til alle i Europa.

Dette er mer Franklin Roosevelt enn Karl Marx, men i disse mørke tider, blir selv Roosevelt en foregangsfigur. Kanskje Tsipras er sosialdemokrat, men da er det en type sosialdemokrati jeg ikke kjenner fra Norge i dag.  Det greske folket sviktes fullstendig av de  sosialdemokratiske partiene i Europa som uten unntak har konvertert til det rådende økonomiske paradigmet.

Fakta om krisa i Hellas

• Etter fem år med nedskjæringer, er gjelda økt fra 115% til 175% av BNP (Brutto nasjonal produkt).
• 92% av de såkalte støttepakkene som Hellas mottar fra Troikaen (EUs sentralbank (ECB), Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og EU-kommisjonen), går straks ut av landet igjen for å dekke avdrag fra internasjonale kreditorer, helst tyske, franske og andre private banker.
• I perioden 2010 til 2014 har det vært en halvering av pensjoner og sosialt forbruk.
• En av fire grekere står uten sykeforsikring.
• En av fire er uten arbeid
• Halvparten av de unge er uten arbeid.
• Hellas har mottatt 50 000 båtflyktninger de første fem månedene i år, fra tyrkisk side, særlig fra Syria, Irak og Afghanistan, nesten en tidobling fra i fjor. EU viser ingen vilje til å hjelpe grekerne med å hjelpe med å lempe på byrdene. (Øya Lesbos, som mange sørlendinger kjenner, har fått halvparten av disse flyktningene).

Litt om KKE, det greske kommunistpartiet

En spesielt fenomen er KKE. De kritiserer Syriza for å være sosialdemokratisk og nekter alt samarbeid. KKE- aktivistene har ikke Dimitrovs «Om Enhetsfronten» på nattbordet.

Det ser ut til at de vil la å la være å stemme JA eller NEI på søndag fordi de mener det uansett vil bli kutt. (Dette er hva partiledelsen sier, hva deres velgere gjør kan være noe annet).

Det greske kommunistpartiet (KKE), startet 1918 er Hellas eldste eksisterende parti,  et parti som har overlevd varm og kald krig, også nederlaget i borgerkrigen 1946 – 49 og militærstyrene fram til 1974.  Den landsomfattende fagforeningen, med 400 000 medlemmer, PASE, er under ledelse av KKE.

I lokalvalget 2010 fikk KKE 10,9% av stemmene, en klar framgang fra tidligere valg. Ved siste valg til nasjonalforsamlingen fikk de 5,5% mot Syrizas 36%.

Retorikken likner på den gamle AKP-retorikken: klassekamp, proletariat, anti-imperialisme, marxisme-leninisme pluss symbol som hammer og sigd.

For meg virker de ekstremt sekteriske. De er søsterpartier til NKP.  KKE ble aldri euro-kommunistisk.  De har overlevd, tror jeg, også fordi de gjennom årene har sugd næring fra det greske klassesamfunnet. Retorikken deres, f. eks om klassekamp, kjenner sikkert mange grekere seg igjen i, ikke minst slik situasjonen er i dag.

Når du ser tusenvis av arbeidere og aktivister marsjerer i Atens gater og roper kommunistiske slagord, forstår du at Norge ikke er Hellas.

 

Les også: En sosial krise uten ende