En sosial krise uten ende

Publisert som kronikk i Fædrelandsvennen 11. juni 2011. Dessverre mer aktuell enn noensinne.

Kristian Lundberg (født 1966) er en etablert svensk forfatter som har skrevet mer enn tjue bøker. Han fikk økonomske problemer, tynget ned i gjeld og var uten utdanning. Han måtte forlate sitt trygge middelklasseliv og ta arbeid som innleid ufaglært arbeider på den vidstrakte havna Yarden i hjembyen Malmö.

Lundberg forteller om sitt liv og erfaringer fra havna i romanen ”Yarden. En fortelling” som i år kom på norsk. På havna møter Lundberg et arbeidsliv som er ukjent for de fleste av oss.  Arbeidet består dels av å flytte nye biler på de enorme parkeringsplassene, dels av å vaske bilene under åpen himmel eller skru av batteripoler på bilene. 

Arbeiderne har ingen rettigheter. Det er helt vilkårlig om de får arbeid fra den ene dagen til den andre. Hele arbeidslag blir straffet hvis en arbeider litt langsomt.  Alt blir overvåket med kameraer og av formenn som sitter inne i varme biler mens arbeiderne vasker biler i temperaturer ned mot frysepunktet.

Dette er en moderne arbeiderroman, om en omvendt klassereise og ulik de klassiske arbeiderromanene med arbeidere som kjemper en heroisk kamp mot kapitalister og utbyttere. Her er ingen fagforeninger, ikke noe samhold og solidaritet, men det motsatte: Et system som bygger på angiveri og splittelse. Her er ingen klassekamp, bare klassehat. Bare i glimt ser vi antydninger til vennskap mellom arbeiderne.

Det er ensomheten som preger disse moderne slavene som beveger seg nesten som gjenferder gjennom ”et stort øde landskap” i det enorme kaiområdet.  Vi møter bare en annen etnisk svensk arbeider utenom Lundberg, og han er til gjengjeld fullblods rasist.

Det er en roman om fattigdom som fravær fra frihet. Lundberg er eneforsørger for sin sønn som han må forlate når han skal på nattskift. Han går en time til arbeid for å spare utgifter til bussbilletter. Han oppdager at det er mange av hans arbeidskamerater som gjør det på samme måte.

Boka avdekker et arbeidsliv som er i ferd med å spre seg som en svulst i Europa, et rettsløst system uten fast lønn og arbeidstid, der arbeiderne til enhver tid må stå til disposisjon for arbeidskjøperne. Adecco-skandalen er bare toppen av isfjellet. Mine innvandrervenner forteller om liknende forhold i på Sørlandet, f. eks i hotell- og restaurantbransjen og reingjøring. Nettopp leste vi at innleide polske anleggsarbeidere på Xtrata fikk 30 kroner timen. Men heller ikke det offentlige arbeidslivet går fri for anklager fordi anbudspolitikken presser de ansatte til å jobbe mer for lavere lønn.

Sosial dumping er på sikt en trussel mot alle arbeidstakeres rettigheter og lønnsnivå. Hele denne utviklingen er et resultat av at vi lever i den nyliberalistiske epoken som ble introdusert av Margaret Thatcher og Ronald Reagan ved inngangen til 1980 – tallet. Men samtidig er spredning av det rettsløse arbeidslivet i de skandinaviske landene en fallitterklæring for sosialdemokratiet.

Den kjente britiske historikeren Eric Hobsbawm har påpekt at Berlinmurens fall i 1989 ikke bare betydde krise for den europeiske kommunismen, men også var et grunnskudd for det klassiske sosialdemokratiet. Sosialdemokratene konverterte til nyliberialisen. Det skjedde i Storbritannia der Blair videreførte Thatchers prosjekt, og for min del vil jeg si at det skjedde i Norge med Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, ikke minst hans første regjering i 2000/2001 som var sterkt inspirert av Blairs ”New Labour”.

En av Hobsbawms andre teorier er at sammenbruddet av Sovjetunionen gjorde at det var fritt fram for en uhemmet kapitalisme fordi kapitalismen mistet sin motpol. Det var ikke lenger noen trussel at arbeiderne gikk over til kommunismen fordi dette alternativet var knust. Dermed kunne fagforeninger knuses, opparbeidede rettigheter uthules og arbeidsledigheten økes.

Dessverre er kampen mot sosial dumping en defensiv kamp. EU-domstolene har for eks. i en rekke domsavsigelser de siste årene vingeklippet fagforeningene muligheter til å aksjonere mot denne utviklingen.

Finansspekulasjoner kastet verden inn i en krise høsten 2008, en krise som i dag utvikler seg videre, ikke minst i en rekke vestlige land. Samtidig fortsetter de som var ansvarlig for krisa på samme måte som før, med spekulasjoner, skyhøye lønninger og bonuser. Finanskrisa var, som økonomen Rune Skarstein uttrykte det: ”Historiens største ran”.  Vanlig skattebetalere må betale i dyre dommer mens ingen av de ansvarlige er straffet.

Aksje- og eiendomsspekulant Øystein Stray Spetalen skrev følgende i fjor i en kronikk: ” Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet?” Og videre: ”Vi kan ikke videreføre det systemet vi har i dag. Den yrkesaktive befolkningen kan ikke, må ikke og skal ikke ta regningen for den eliten som har gjort feil.” Om børsspekulantene skrev han bl.a. følgende: ”Når de går ned, etter at de har tatt ut hundretalls av milliarder i bonuser, skal skattebetalerne redde dem fra feilinvesteringer og trygge jobbene deres! Dette er undergangen for kapitalismen”.

Spetalens kronikk er mer aktuell enn noensinne. Det oppsiktsvekkende er at en av Norges rikeste kapitalister peker på en sannhet som de færreste politikere på venstresida tørr å ta innover seg. Etter murens fall sliter den europeiske venstresiden med å bygge opp et troverdig alternativ til kapitalisme. Turbokapitalismen har kommet for å bli og kan bare avløses av et etterkapitalistisk samfunn som kan opprettholde en balanse med naturen og som ikke bygger på vekst og evig profittjag.

Samtidig må det være helt fundamentalt å bevare og utbygge de demokratiske og liberale verdiene som vi kjenner: rettsikkerhet, ytringsfrihet, religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Her har dessverre de fleste tidligere forsøk på å bygge et alternativ til kapitalismen, spilt fallitt. Men for å si det med Bob Dylan:  «There must be some kind of way out of here».

Relaterte artikler:

Verdens rikeste en prosent eier snart mer enn resten

Om gjeld

Mot et nytt krakk? 

Sosialdemokratisk krise 

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 65 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

En kommentar om “En sosial krise uten ende”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *