Kategori: historie

 Foto: Pressefoto/Kilden/Lars Gunnar Liestøl

Jeg har ikke sett forestillinga Kill Devil på Kilden teater i Kristiansand som reiser spørsmålet om Norges rolle i forhold til  slavehandelen. Jeg vil derfor ikke polemisere mot forestillingen, men heller komme med noen allmenne betraktninger om dette tema:   

Norge var helt politisk umyndiggjort i unionen med Danmark, særlig i perioden 1537 til 1814. Selv om noen nordmenn tjente på og deltok slavehandelen, kan ikke Norge som nasjon holdes ansvarlig for den transatlantiske slavehandelen. Betegnelser som «slavenasjonen Norge» og «Norges kolonifortid» er misvisende og historisk feil.

I 1380 begynte et kongefellesskap med Danmark som varte til 1814. Norge var den svake parten i denne unionen; kongene var danske og holdt til i København. Etter innføringa av reformasjonen i Norge utforma kong Christian 3 en håndfestning  med et avsnitt som er blitt hetende Norgesparagrafen. Der avskaffa han det norske riksrådet, og slår fast at Norge skulle bare regnes som «et ledemod», det vil si en del av Danmark på linje med Fyn, Jylland, Sjælland og Skåne.  Fortsett å lese Norge var ikke noen kolonimakt

Massegrav på Jeju. Fra dokumentarfilmen «The Ghosts of Jeju» (2013) Regi: Regis Tremblay

USA støttet massemord på hundre tusener av uskyldige sørkoreanere i årene 1948 til 1950. Dette er retusjert bort i historiebøkene.

Den sørkoreanske kvinnelige forfatteren Han Kang trekker disse ugjerningene fram fra glemselen i sin siste roman «Dette er ikke farvel», utgitt på norsk i 2022. Romanen sirkler inn et av de store traumene i koreansk historie: massakrene på øya Jeju i 1948 som seinere spredde seg til fastlandet. Fortsett å lese Det glemte folkemordet

Adolph Tiedemand: Fanatikerne (maleri 1865)

Det gikk en vekkelsesbølge over store deler av Norge på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Vanse sogn på Lister ble et sentrum for denne bevegelsen, drevet fram av fargerike predikanter som brukte sterke virkemidler for å formidle Guds nåde.

En av disse var vekkelsespredikanten Osmund Klokhammer som satte strenge krav om at alle måtte kysse taleren på munnen før og etter møtet. Dette ble kalt «fredskysset» eller «kjærlighetskysset», og Klokhammer vitset med at denne skikken under møtene var en særlig «fornøiesle for Fruentimmerne». Det finnes ingen kilder om hva «Fruentimmrene» mente om dette.   Fortsett å lese Da Gud kom til Vanse

I januar 1981 var jeg i Bolivia. På den tida var det også militærstyre og unntakstilstand. Universitetene var stengt, og militære drepte nok en gang opprørske gruvearbeidere i Siglo XX; nær den historiske sølvbyen Potosi oppe i fjellene.

Bolivia er et lite latin-amerikansk land, likevel dobbelt så stor i omkrets som kolonimakta Spania som plyndra landet i 300 år fram til uavhengigheten i 1825.

Bolivia har ikke tilgang til havet, men militærdiktaturet hadde egen marineminister for de forberedte å ta tilbake den delen  av naboen og kystnasjonen Chile som de hadde tapt i en krig hundre år før! Inntil det skjedde (og det skjedde aldri), skulle han være marineminister over Titicacasjøen som de delte med Peru.

Slik var den militaristisk tankegangen. Også i nabolandene Brasil, Chile, Argentina og Paraguay  styrte det militære på den tida  – med støtte av den nordamerikanske imperialisme. Fortsett å lese Nok en gang militærkupp i Bolivia

Femten minutter med buss fra vårt faste tilholdssted i Stoupa på Manihalvøya på Peleponnes, kan vi besøke den eldgamle kystbyen Kardamili. Allerede i Europas eldste litterære verk Iliaden, nevner Homer Kardamili. Den var en av de sju byene som den mykenske kongen Agamemnon tilbød som krigsbytte for å få den store krigeren Akilles med på tokt mot trojanerne. Homers epos er fra ca. 700 fvt og handler om den mytiske krigen mellom grekerne og trojanerne som holdt til i den hellige by Troja – eller Ilion – som i dag er i dagens Tyrkia.

Du kjenner selvsagt utfallet av krigen, men spør en ungdom i dag: Kjenner du opprinnelsen til begrepene «trojansk hest» eller «akilleshæl»?

Iliaden består av 24 sanger (kapitler) på til sammen omtrent 16 000 verselinjer. Forfatteren Homer veit vi ingenting om. Fortsett å lese Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

I september var familien tilbake på Peleponnes der vi vært mange ganger etter 2003. Peleponnes er halvøya sørvest i Hellas, atskilt fra fastlandet med Korintkanalen. Den fjellrike halvøya er halvparten så stor som Danmark (21 500 kvm) med i overkant av en million innbyggere. Tidligere ble Peleponnes kalt Morea fordi det har form av bladet på morbærtreet.

På Peleponnes trår du på klassisk grunn. Steder som Olympia, Sparta, Mykene og Korint er jo kjent for de fleste. Paulus skreiv sine brev på gammelgresk til menigheten i Korint.

Sparta ligger i provinsen Lakonia som vi finner igjen i det norske språket i ordet  lakonisk som er en uttrykksmåte som er kort, knapp og konsis. Denne uttrykksmåten kalles lakonisk fordi unge menn i oldtidens Sparta ble lært opp til å svare på denne måten. Å være spartansk veit vi jo hva er.

Vi holder i Stoupa, en liten kystby på Manihalvøya – etter ordet mani på gammelgresk som betyr rasende. Navnet kommer trolig at krigshandlingene historisk sett vært blodige her, så alle privathusene ble bygd med det karakteristiske tårnet på toppen, som små borger.

Nå er tilstanden fredelig –  ikke lenger manisk. Strendene langs Peleponnes er stort sett steinete, så det er ikke rom for masseturisme med store hotellkomplekser, turistsiloer. Friskt vann renner gjennom de porøse fjellene, og ferskvannskildene strømmer opp mange steder under havflata,  langs strendene.  Det gjør badevannet glassklart.

Det ligg ein gamal gravplass ned mot havet. Rustne jernkrossar står på skakke i vinden i møte mellom jord, himmel og hav.

Ein skulle tru ein var på Vesterhavsøyane, men ein er ikkje det. Ein er på Varhaug på Jæren, på gamal grunn der kyrkjegarden ligg mellom gravhaugar frå heidensk jernalder.

Den første kyrkja her blei bygd allereie på 1200-talet, seier soga. I dag står det eit lite kapell att.

Vraket av det russiske skipet «Ingermanland» flaut inn til Varhaug i september 1842. 389 sjøfolk mista livet, og mange av dei kviler i jorda her.

Det er reist ein minnestein over desse sjøfolka og «sjøfolk som her fekk si grav». Men skrifta på steinen er i ferd med å bli viska bort av regn og vind.

Kven skal gjenopprette dei nesten utviska bokstavane slik at gløymska ikkje tek over?

Kyrjegarden er omkrinsa av steingjerde som også er som skrift frå fortida.

Dette er ein del av norsk soge og kulturarv som lett kan gli ut av minnet i ei tid som dyrkar det globale og spottar det nasjonale og lokale.

Kven er det då som skal ta vare på den nesten utviska skrifta slik at gløymska ikkje tek over?

foto: Øyvind 16/7 2019