Artikkel i Argument Agder, publisert 15/9-2023. foto: Harald Havre
Det siste tiåret har Lyngdal kommune gitt bort stein gratis til Velde Pukk og Velde Fjellboring. Markedsverdien kan være over en halv milliard kroner. Det har skjedd uten behandling i kommunestyret og uten offentlig anbud. Kommunen har i dag 1,2 milliarder i gjeld.
Fortsett å lese Lyngdal kommune har gitt bort stein for flere hundre millioner
Illustrasjon: T. Vestaas
«Havvindmøllene er vårt tids pyramider», ifølge statsminister Jonas Gahr Støre. (TU 24.05.23). Er denne sammenlikningen særlig god?
La oss se nærmere på dette: Nylig åpnet han og kronprins Haakon offisielt verdens største flytende havvindpark Hywind Tampen. Gjennom lange kabler på havbunnen sender de 11 havvindturbinene strøm direkte til Gullfaks- og Snorreplattformene i Nordsjøen.
Utbyggingen vil koste vel 7,4 milliarder kroner, rundt 2,4 milliarder kroner mer enn først antatt. Staten gjennom Enova har gitt subsidier på 2,3 milliarder kroner. Det er den dyreste strømmen som noen gang er produsert i Norge. Fortsett å lese Vår tids pyramider
I mai 2022 bestemte Regjeringen seg for å satse på en omfattende utbygging av havvind i norsk farvann. Det skal utdeles områder for 30 GW havvind innen 2040. Det tilsvarer 1500 vindmøller, og vil produsere like mye kraft som det ellers produseres i Norge.
Det oppsiktsvekkende er at noen dager etter at dette ble kunngjort, sendte statsminister Jonas Gahr Støre et brev til leder for EU-kommisjonen Ursula von der Leien der han lover at en betydelig del («significant portion») av denne havvindproduksjonen skal eksporteres til EU.
Jeg tviler på om dette er behandlet i Regjeringen – i alle fall ikke i Stortinget.
Brevet er datert 20. mai 2022 og er påført med håndskrift av Støre: «Dear Ursula» og «with warm regards!». Jeg veit ikke hvor vanlig det er å påføre personlige hilsener med håndskrift på denne måten, men brevet er knapt omtalt i de større mediene i Norge.
Se også https://www.dagbladet.no/nyheter/store-i-brev-til-eu-lover-bort-strommen/79373183
Norsk ungdom vil ikke bli lærere. Og flukten fra yrket er stor. Lønns- og arbeidsvilkårene har blitt dårligere. Lærere og elever utsettes for mer vold. Mange elever nekter å gå på skolen fordi de føler seg utrygge.
Den grunnleggende årsaken til dette er systemsvikt. Og systemsvikten har et navn: den heter konkurranseskolen. 20 år med en nyliberalistisk og markedsrettet skole har påført elevene psykiske problemer, ført til ufrivillig skolefravær og en lærerstand dynket ned i et skjema- og rapportvelde.
Dette er de grunnleggende tankene i Andreas Stien-Leenderts nye bok «Skolen er ikke for alle» som burde være obligatorisk lesning for alle; særlig foreldre, politikere og lærere. Andreas Stien-Leenderts har vært lærer i barneskolen i Oslo siden 2006. Hans erfaringer tar derfor utgangspunkt i den skolen der testregimet har kommet lengst; det vil si den byen som har vært utstillingsvinduet for Høyres skolepolitikk. Konkurranseskolen har likevel hatt tverrpolitisk oppslutning de siste tiårene. Fortsett å lese Gravskrift over konkurranseskolen
illustrasjon: T. Vestaas
Peter Gitmark tapte nominasjonsprosessen mot Mathias Bernander som ordførerkandidat for Høyre i Kristiansand. Ordfører blir han altså ikke, men under Arendalsuka er den tidligere stortingsrepresentanten tilbake til Sørlandet, der han ledet en rekke debatter og samtaler på vegne av det omdiskutert PR-byrået Hill+Knowlton Strategies.
Hill+Knowlton Strategies (H+K) er verdens eldste PR-byrå og er børsnotert i USA og Storbritannia. De har 2000 rådgivere ansatt globalt, fordelt på 80 kontorer verden over. Gitmark er ansatt som seniorrådgiver for myndighetskontakt på Oslo-kontoret.
Rådgivningsbyråer har generelt sett et dårlig rykte fordi de driver lobbyvirksomhet for sterke økonomiske krefter. Men Hill+Knowlton har vært involvert i langt mer skitten virksomhet enn de fleste av dem. Og det sier ikke så lite. Her er en oversikt over noen av selskapets verste meritter, som viser at de ikke går av veien for å selge livsfarlige løgner i masseomfang:
Fortsett å lese Det beryktede PR-byrået Hill+Knowlton aktive under Arendalsuka
Gudrun var lei seg. Hun hadde startet det hele, men det gikk ikke helt hennes vei. Hun hadde gitt avspark til big bang, men hadde sparket litt for hardt slik at det gjorde vondt i foten i et par millioner år. Det var så, men det verste var at hun ikke hadde klart å sette noen grenser for universets utstrekning. Hun hadde inspisert hver krik og krok av skaperverket sitt. Det hadde tatt noen milliarder år, men ennå var hun ikke ferdig.
Hun sukket. «Jeg skulle satt opp noen murer først», sa hun til seg selv. «Dette tar jo ingen ende. At jeg kunne være så dum. Er dette noen fornuftig måte å bruke livet sitt på? Selv for meg som er udødelig, er det lov å stille spørsmål ved livets mening». Fortsett å lese Gudrun besøker Arendalsuka
I Fríða Ísbergs nye dystopiske roman «Merking!» blir alle innbyggerne på Island utsatt for press for å gjennomføre en empatitest. Testene blir også utført på skolelever. Dette er ikke bare fri fantasi i en fiksjon. I Norge har skolemyndighetene vært inne på tanker om å regulere elevers tanker og følelser.
Handlingen i romanen er lagt til Reykjavik noen år inn i framtida, og landet står foran en folkeavstemning om testene skal bli obligatoriske. Testen skal fastslå om man har anlegg for empati og medfølelse, eller for umoral og asosial oppførsel. Testen er allerede blitt obligatorisk for lærere, sykepleiere og for ansatte i noen bedrifter. Og altså for elever på noen skoler.
Testene blir gjennomført ved målinger av den enkeltes kroppslige reaksjoner etter å ha blitt eksponert for filmglimt av mennesker i kritiske situasjoner. Om kandidaten stryker på testen, altså ikke reagerer adekvat, så vil vedkommende bli tilbudt en rekke psykologtimer som gir mulighet til å klare testen neste gang. Det er da også psykologiforbundet som er de sterkeste tilhengerne av testen. Fortsett å lese Skal skolen regulere elevenes tanker og følelser?
En artikkelserie om skandalen rundt superdiplomaten Terje Rød-Larsen, og hva vi kan lære av den. Over: Riksrevisor Per-Kristian Foss. Foto: Riksrevisjonen. Første delen av artikkelserien finner du her.
Etter at Riksrevisjonen i 2021 la fram en knusende kritikk av forholdene omkring diplomaten Terje Rød-Larsen og hans tankesmie «International Peace Institute», har ingenting skjedd.
Rød-Larsen ledet i perioden 2005 til 2020 «International Peace Institute» (IPI) i New York. I oktober 2020 måtte han trekke seg som president i IPI på grunn av sine forbindelser med seksualforbryter og milliardær Jeffrey Epstein. Rød-Larsen hadde i 2013 tatt opp et personlig lån på 130 000 dollar av Epstein og autoriserte en betaling til finansmannen og overgriperen gjennom tankesmien.
Hva disse pengene er brukt til, er ikke kommet fram. Hans kone, Mona Juul, benekter at hun visste noe om dette lånet. To år seinere betalte ekteparet samme sum for en eiendom på øya Paxos i Hellas. Fortsett å lese En superdiplomats vekst og fall (del 2)
Min far, bokbinder og kommunist Per Andresen, abonnerte i alle år på en avis som het Sovjet-Nytt. Den ble utgitt av pressavdelinga ved Den sovjetiske ambassaden i Oslo. Det var selvsagt et reint propagandaorgan som skjønnmalte alle sider ved det sovjetiske samfunnet.
Som gutt leste jeg det jeg kom over, også i Sovjet-Nytt. Jeg ble imponert over alle framgangene ved det sovjetiske samfunnet selv om jeg nok hadde en intuitiv følelse at glansbildet ikke stemte helt med virkeligheten.
Jeg kan ikke si at jeg fikk skader på min sjel av å lese sovjetblekka til min far selv om jeg var ung og uerfaren. Jeg leste jo også borgerlige aviser som sa det motsatte. Sovjet-Nytt foresatte å bli utgitt til 1990. Da hadde alle de progressive framgangene ført Sovjetunionen lukt inn i sammenbrudd og oppløsning.
I dag leser jeg nettstedet steigan.no, et prosjekt som jeg tidligere bidrog til helt fram til krigen i Ukraina. For meg likner hans nettsted nå et slags Sovjet-Nytt. Her står ikke et vondt ord om Putin. Her er ingen støtte til den russiske krigsmotstanden. Det står ingenting negativt om Russlands allierte. Når fagforeningsledere i Belarus kastes i fengsel for arbeidet med oppbygging av uavhengige fagforeninger, hører vi ikke et pip fra steigan.no. Når folk på Cuba, i Nicaragua og Iran går til rettferdig opprør mot undertrykkelse, får vi straks høre at dette kan være fargerevolusjoner og at CIA trekker i trådene.
Jeg leser likevel steigan.no fordi det også er svært interessante artikler her, for eksempel om sider ved finanskapitalens diktatur, om WHO (Verdens Helseorganisasjon) som arbeider for å gjennomføre en overnasjonalt diktat ved neste pandemi (og den kommer!). Det er mange artikler her som jeg ikke finner andre steder.
Med andre ord: Jeg leser steigan.no som jeg leser andre medier. Jeg får neppe skader på min sjel av det. Det som er skadelig er et mediemonopol slik det er i Norge med noen få private eiere av de store mediehusene. Og her er ikke statskanalen NRK noen motpol mot ensrettingen. Fortsett å lese Sovjet-Nytt og andre skadelige publikasjoner
Datasenteret på Støleheia mellom kommunene Kristiansand og Vennesla eies av Bulk Infrastructure Group og står foran ytterligere utvidelser. Området vil dekke 3000 mål.
Det har vært en debatt i Fædrelandsvennen mellom Kristen Fløgstad og Jon Gravråk, konsernsjef i Bulk Infrastructure Group, som reiser flere avgjørende spørsmål omkring den videre utbyggingen av Bulks anlegg på Støleheia, men også om mer generelt: om datasentrenes framtid i Norge.
Gravråk vil ikke røpe kundeliste og hvor mye strøm de planlegger å bruke. Jeg har dessuten undersøkt eierstrukturen i Bulk, og det kommer fram at to av de største eierne operer fra diverse skatteparadis.
Jeg har skrevet denne kronikken i Fædrelandsvennen om dette temaet: Fortsett å lese Datasenter Bulks hemmeligheter
