Øyvind Andresen – Side 35

Fredsprisen til DE HVITE PENNENE ?

Eit høgdepunkt i Kjartan Fløgstads nyaste roman «Due og drone» er der han fabulerer om at skribentorganisasjonen DE HVITE PENNENE vinn Nobels Fredspris om nokre år. Her følger eit utdrag frå boka (side 398):

For sin innsats både som skriftbasert pennespiss og som spydspiss i kampen for det frie ord blei organisasjonen tildelt Nobels fredspris, utdelt av formannen i Nobelkomiteen, dr. philos. Knut Olav Åmås ved ein høgtideleg seremoni i Oslo Rådhus i nærvær av høge representantar for kongehuset og styresmaktene, for arbeidet sitt i kampen mot falske nyheter. Ingen har gjort meir for å oppretta og halda ved lag strenge, ja absolutte grenser mellom sant og falskt, sanning og løgn enn nettopp denne organisasjonen, lydde grunngjevinga ved prisutdelinga. I den utvida og internasjonalt sammensette komiteen sat også tidlegare stortingspresident Bård Hokserud, den franske filosofen Bernard-Henri Lévi, musikaren BONO (Paul Davis Hewson) og den høgt verdsette fredsmeklaren Tony Blair, som to år tidlegare hadde tildelt fredsprisen til NATOs dåverande generalsekretær Jens Stoltenberg, for, som det stod i lovtalen, «hans utrøyttelege innsats for å forsvara og særleg for å ha fremma og fått vedtatt eit framlegg i FNs hovudforsamling som kravde at i alle liberale demokrati skulle forsvarsbudsjettet aldri vera lågare en 4 – fire – prosent av brutto nasjonalprodukt.»

Fortsett å lese Fredsprisen til DE HVITE PENNENE ?

Zorbás og våre forstillinger om det greske

Filmen «Zorba, the greek» fra 1964 har scener som brenner seg inn på netthinna. Regien hadde Michael Cacoyannis, tittelrollen ble spilt av Anthony Quinn, og musikken ble lagd av Mikis Theodorakis (født 1925) – Du husker sikkert «Zorbás´ dans»?

Filmen, som er i svart/hvitt, bygger på romanen «Fortell, Zorbás, fortell!» av Hellas´store nasjonalskald i forrige århundre, Nikos Kazantzakis (1883 – 1957). I bok og film foregår handlingene på Kreta, men de hendelsene som beskrives i boka, foregår i landsbyen Stoupa på Peleponnes i 1917 – stedet der familien vår alltid er når vi er i Hellas. Fortsett å lese Zorbás og våre forstillinger om det greske

Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

Femten minutter med buss fra vårt faste tilholdssted i Stoupa på Manihalvøya på Peleponnes, kan vi besøke den eldgamle kystbyen Kardamili. Allerede i Europas eldste litterære verk Iliaden, nevner Homer Kardamili. Den var en av de sju byene som den mykenske kongen Agamemnon tilbød som krigsbytte for å få den store krigeren Akilles med på tokt mot trojanerne. Homers epos er fra ca. 700 fvt og handler om den mytiske krigen mellom grekerne og trojanerne som holdt til i den hellige by Troja – eller Ilion – som i dag er i dagens Tyrkia.

Du kjenner selvsagt utfallet av krigen, men spør en ungdom i dag: Kjenner du opprinnelsen til begrepene «trojansk hest» eller «akilleshæl»?

Iliaden består av 24 sanger (kapitler) på til sammen omtrent 16 000 verselinjer. Forfatteren Homer veit vi ingenting om. Fortsett å lese Kardamili – fra mytologisk oldtid til gresk frigjøringskamp

På leiting etter gamle ord på Peleponnes

I september var familien tilbake på Peleponnes der vi vært mange ganger etter 2003. Peleponnes er halvøya sørvest i Hellas, atskilt fra fastlandet med Korintkanalen. Den fjellrike halvøya er halvparten så stor som Danmark (21 500 kvm) med i overkant av en million innbyggere. Tidligere ble Peleponnes kalt Morea fordi det har form av bladet på morbærtreet.

På Peleponnes trår du på klassisk grunn. Steder som Olympia, Sparta, Mykene og Korint er jo kjent for de fleste. Paulus skreiv sine brev på gammelgresk til menigheten i Korint.

Sparta ligger i provinsen Lakonia som vi finner igjen i det norske språket i ordet lakonisk som er en uttrykksmåte som er kort, knapp og konsis. Denne uttrykksmåten kalles lakonisk fordi unge menn i oldtidens Sparta ble lært opp til å svare på denne måten. Å være spartansk veit vi jo hva er.

Vi holder i Stoupa, en liten kystby på Manihalvøya – etter ordet mani på gammelgresk som betyr rasende. Navnet kommer trolig at krigshandlingene historisk sett vært blodige her, så alle privathusene ble bygd med det karakteristiske tårnet på toppen, som små borger.

Nå er tilstanden fredelig – ikke lenger manisk. Strendene langs Peleponnes er stort sett steinete, så det er ikke rom for masseturisme med store hotellkomplekser, turistsiloer. Friskt vann renner gjennom de porøse fjellene, og ferskvannskildene strømmer opp mange steder under havflata, langs strendene. Det gjør badevannet glassklart.

Har Arbeiderpartiet fått banesår?

Arbeiderpartiet har gjort sitt dårligste kommunevalg noensinne. Betyr valgnederlaget at partiet er dømt til nederlag på sikt – og at de nærmeste åra blir en lang lidelseshistorie? Det ser ut til at partiet ikke er i stand til å analysere krisa – eller sette ned en havarikommisjon for å komme opp av den vonde sirkelen. Problemene er så dyptpløyende at de ikke vil løses ved å bytte ut personer i ledelsen.

Aps grunnfjell er i ferd med å forvitre. Mange tidligere velgere oppfatter at partiet har forlatt sine «kjerneverdier». Hvorfor mangler partiet evne til selvransakelse?

Ap har siden Gro Harlem Brundtlands tid stått for en nyliberal politikk – og i praksis har de stått sammen med Høyre, Venstre og Frp om reformene som mange nå er opprørt over, innafor helsevesen, utdanning, politi, regioner, jernbane, forsvar, Nav osv. Partiet har aldri avgrensa seg mot EU-tilpassing gjennom EØS-avtalen. Det er liten vilje i partiets ledelse til å ta et avgjørende oppgjør med denne politikken.

Aps lanserte «Gratis skolemat» som sin viktigste valgkampsak, den er vel og bra, men var ingen sak som traff «planken» når folk er opptatt av sentralisering, byråkratisering, miljø og sosiale forskjeller. (Bompenger blir også oppfatta av mange som sosialt urettferdig).

Den kaotiske Solberg-regjeringa har nå styrt i 6 år – og det fremste opposisjonspartiet klarer å gå tilbake over åtte prosent. Det er godt gjort (selv om dette var et lokalvalg).

Aps problem er altså at de ikke har svar på det folk oppfatter som brennende spørsmål. De har mista momentum i en tid da mange oppfatter at klimakrisa truer – og klasseforskjellene vokser.

Les også:

Hvorfor har Arbeiderpartiet problemer?

Det er ingen sak å få partiet lite

Våre små venner

Jeg har lenge innbilt meg at insektene ville overleve menneskene, men det kommer alarmerende rapporter om at våre små venner vil forsvinne om noen tiår om vi ikke endrer måten å produsere mat på. Ja, at sommerfugler er vakre og at biene er helt nødvendige for pollinering, er jo vi enige om. Og sorgen over å ikke se marihøner mer, er vel stor blant oss som har levd noen år og telte prikkene i vår barndom.

Men nå har jeg endra syn på det jeg oppfatta som de mer irriterende eksemplarer av våre medskapninger: En desperat flue i vinduskarmen, hva er mer befriende enn å slippe den ut gjennom et åpnet vinduet? Og edderkoppen (som for øvrig ikke er et insekt) går fri fra støvsugeren. Som Inger Hagerup skrev i diktet «Så rart»:

Men hvordan kan den gjemme på

så mange kilometer tråd

i slik en liten mage?

Og dens slektning, vevkjerringa, kula med de ufattelige lange beina, for en fantastisk skapning! Og et skjeggkre gjør ikke en gang en flue fortred!

Men hva med hodelusa? Jeg husker ennå da ungene var små, og hele familien måtte gjennom kurer med sviende sjampo og lusekammer. Ungene fikk sjampo i øyene og nekta å vaske håret i månedsvis etterpå. Nei, hodelusa liker vi ikke. Ellers har vi ærefrykt for livet!

foto: Stein Johan Warland

Hvem ga fyrstikkene til Amasonas` Nero?

Jordas lunger brenner – og de tusenvis av brannene er påsatt for å rydde plass for industrijordbruk, gruvevirksomhet og motorveger. Brasils nye president Jair Messias Bolsonaro har ansvaret for dette.

Han kaller seg spøkefullt for «Amasonas` Nero» etter den gale keiseren som satte Roma i brann i år 64. Men i stedet for å smile, bør vi spørre oss hvem som har gitt han legitimitet til å opptre som pyroman. Fortsett å lese Hvem ga fyrstikkene til Amasonas` Nero?

Kunnskapsminister Sanner i godteributikken

A-magasinet nr. 33 har et interessant hovedoppslag med en kritisk artikkel om innføringa av nettbrett i skolen, allerede fra første klasse. Hovedsynspunktet kommer fram i ingressen:

Nettbrettene rykker inn i klasserommet. Ingen vet helt hva det gjør med læringen. Barn i barnehagealder frarådes å bruke mye tid foran digitale skjermer. Så skal de over i en norsk skole der stadig mer av læringen foregår på skjerm.

Det er ingen som aner konsekvensene av den omfattende digitaliseringa av skolen. Det er ingen som aner hvordan barn vil bli på sikt, som tilbringer store deler av døgnet foran skjermer.

Kunnskapminister Sanner blir konfrontert med følgende spørsmål fra A-magasinet:

– Er det forsvarlig å innføre nettbrett og laptop i så stort omfang uten forskningsmessig belegg for hvordan dette påvirker elevene og deres læring?

Han svarer:

– Dette er noe elevene selv etterspør. Når jeg besøker skoler rundt i landet, sier elevene at de forventer at skolen skal utvikle seg i takt med samfunnet.

Det er ingen elever i barneskolen som uttrykker seg på denne måten. Men verre er det at Sanner argumenterer med at barn ned mot fem år skal peke ut hvordan undervisningen skal legges opp.

Alle har opplevd hvordan barn maser foran godteridisken. Det er et lavmål at vi har en minister som vil la barns mas bestemme skolepolitikken i dette landet.

Det globale systemet for resirkulering av plast er nå brutt helt sammen

Plastsøppel på Kuta Beach, Bali. Foto: Shutterstock

På oppdrag fra den ideelle organisasjonen Ocean Conservancy har McKinsey beregna at hele 25 prosent av all plast som ender i havet, opprinnelig ble innsamla til avfallshåndtering. Årsaken er at enorme mengder plast er dumpa i Asia. Lokalsamfunn og elver i mange asiatiske land har blitt fylt opp med berg av plast. Mesteparten av dette har vært ulovlig importert.

Rapporten er imidlertid fra 2015 – og nå har asiatiske land stengt importen av plast. Først ute var Kina som tok imot halvparten. Deretter har Filippinene, Thailand, Vietnam, Kambodsja og Malaysia lagt ned forbud på import av resirkulert plast – etter det kinesiske plastforbudet. Fortsett å lese Det globale systemet for resirkulering av plast er nå brutt helt sammen

Rapport fra en mislykka moltetur

Jeg var opp på fjellet ved Bortelid og leita etter blåbær og molte. Jeg fulgte stien innover heia, men den forsvant i gørrmyra slik slike fotefar oftest ender. Så var jeg overlatt til meg sjøl – og måtte passe meg både for bratte heng og synkehull. Verken molter eller blåbær var å oppdrive, men lyngen lyste rødt, og ingen vindmøller var å skue i horisonten. Det var svært så trivelig.

Men så dreiv regn og skodde innover og skygga både for utsyn og innsyn. Sola stakk fram igjen og fikk farta opp på mauren i tua. De kava med sitt slik vi kaver med vårt. Klangen fra bjellesauen og klukking fra bekken var eneste lydene da jeg fant fram nistepakka og kaffen. Utsikten ser du på bildet.

I dag i frivillig isolasjon, høyt til fjells og fjernt fra sivilisasjonen; i morra til lavlandet og Arendal, til marked, støy og sirkus. Var det sivilisasjon du sa?