Dette essayet ble opprinnelig publisert i tidsskriftet Gnist nr. 2/2012 og lagt ut på bloggen min. Etter hvert har det nådd stadig flere lesere. Her følger en oppdatert versjon.
En samtale
Du spør meg om det å være revolusjonær er det samme som å være kommunist? En ekte kommunist er en revolusjonær, men mange revolusjonære er ikke kommunister. Det var revolusjonære lenge før kommunismen. [1]
Spartacus var en slik revolusjonær i Romerriket ca. 70 år før vår tidsregning. Han var gladiator og slave, men rømte og samla en stor hær med slaver som slo flere romerske hærer. Han forbød sine kamerater å eie gull og sølv og ville dele alt likt. Til slutt ble slaveopprøret slått ned, Spartacus blei drept, og tusenvis av opprørere fra spartacushæren ble korsfesta på Via Appia, hovedvegen inn til Roma.
Omtrent hundre år etter blei en annen opprører korsfesta av romerske soldater – i den romerske provinsen Palestina. Jeg tenker sjølsagt på Jesus fra Nasaret som mange tror er Guds sønn, men jeg ser på Jesus som en stor revolusjonær, sønn av en tømrer. Hans venner var fattige fiskere og prostituerte. Han velta pengevekslerens bord i templet. Han spotta de mektige fariseerne og de skriftlærde for deres falskhet og pengebegjær. Han sa at det var verre for en rik mann å komme til himmelen enn en kamel å komme gjennom nåløye. Hans opprør var farlig for de mektige blant jødene og romerne, og han måtte drepes.
Det har vært mange revolusjonære opp gjennom historia. De fleste vi kjenner navnene på er menn, men det har vært mange kvinnelige revolusjonære som vi ikke kjenner fordi kvinner ofte er blitt usynliggjort av historikerne. Når jeg heretter skriver ”han” i stedet for ”den revolusjonære”, så må du gjerne lese ”hun”. Jeg tror i framtida vil det være flere kvinner som blir revolusjonære fordi de har mest å vinne på revolusjonen.
Ei kvinne jeg vil nevne, er Rosa Luxembourg (bildet). Hun var polskfødt tysk kommunist, født i 1871, og hun dreiv anti-krigsarbeid i Tyskland før og under første verdenskrigen. Rosa blei arrestert og satt i fengsel mesteparten av krigsåra, men rakk å stifte det revolusjonære Spartacusforbundet i 1915. På den måten ville hun og kameratene hennes vise til arven fra Spartacus. Spartakistene så på krigen som en imperialistisk krig der arbeiderne blei tvunget til å slakte hverandre ned.
Under verdenskrigen satt hun mesteparten av tida i fengsel, og i 1919 blei hun lemlesta og myrda av høyreorientert offiserer, og liket hennes blei kasta i en kanal.
Historia viser oss at de med makt og privilegier, frykter opprør mer enn noe annet. Av og til må de holde seg i tømme, men om deres makt er trua på alvor, blir de som ville rovdyr som vil rive bytte i småbiter. De frykter de revolusjonære mest av alt. Derfor ble Spartacus, Jesus og Rosa drept på den mest bestialske måten for å skremme andre fra å gå samme vegen.
Du spør om revolusjonære er for vold. Spørsmålet om bruk av vold er et smertepunkt for den revolusjonære. Den revolusjonære hater vold og avskyr krig. Han veit at vold og krig brutaliserer menneskene. Han veit at krigen kan endre en ellers fredelig arbeider- eller bondesønn til å utøve de mest avskyelige handlinger. Krig er det verste av alt. Den revolusjonære er revolusjonær fordi han ønsker en verden uten vold og krig.
I dag utøves massiv vold – mot kvinner, mot urfolk, mot fattigfolk som lever på eksistensminimum og protesterer mot høye matvarepriser, mot arbeidsfolk og andre som krever menneskerettighetene sine, mot folk og hele nasjoner som krever sin frihet. Skal vi vende det andre kinnet til, slik Jesus foreslo? Skal vi elske våre fiender?
Noen ganger er ikke-vold et effektivt virkemiddel mot voldelig undertrykkelse. Et eksempel er Gandhis saltmarsj i India i 1930. Gandhi leda da titusener av indere som gikk til fots 400 kilometer ut til Det indiske havet. Der bøyde Gandhi seg ned og plukka opp en håndfull salt. Dette var en direkte provokasjon mot engelskmennene som krevde inn en svært upopulær saltskatt. Marsjen blei slått ned med vold, men var et stort prestisjenederlag for britene og bidrog til indiske sjølstendighet i 1947.
De revolusjonære vil i den lengste prøve å bruke fredelige metoder. Mange sier at dialog er en metode for å løse konflikter. Den revolusjonære er også for dialog. Den revolusjonære vil også bruke ord. Rette ord til rett tid kan sette en hel bevegelse i gang.
De fine herrene snakker også om dialog. De fine herrene går med blankpussede sko. Noen har pussa disse skoene. De fine herrene slenger en slant til sin skopusser, men veksler ikke et ord med henne. De fine herrene går på ball. Der skåler de med andre fine folk. De fører en dannet samtale seg i mellom, de danser.
Den revolusjonære er ikke invitert. Han er opptatt med å organisere skopusserne. Hvis han likevel er til stede i ballhallen, er det for å få i gang en streik blant de underbetalte servitørene. Kanskje musikerne også er underbetalte? Det blir streik, bardisken stenger, instrumentene blir tause, og de blankpussede skoene beveger seg ikke mer. De fine herrene blir irriterte. Den revolusjonære tar ordet på vegne av de underbetalte.
For å si det med Bertolt Brecht i diktet ”Ros av den revolusjonære”:[i]
Mange er for mange og er best når de er borte.
Men når han er borte, da mangler han.
Han organiserer en kamp om lønnspålegg
om tevannet og om makten i staten.
Han spør eiendommen: Hvorfra kommer du?
Han spør ansiktet: Hvem bruker deg?
Der alle tier, der tar han ordet,
Der undertrykkelse hersker, og det tales om skjebne
der gir han tingene navn.
Der han går til bords går misnøyen til bords,
Maten blir dårlig, at rommet er trangt erkjennes.
Der han blir jagd hen, der går det et opprør.
Der han blir jagd bort fra er fortsatt uro.
En streik er et ikke-voldelig virkemiddel. Men en fredelig marsj og streik kan bli slått ned. De med våpen har den politiske makta, sa Mao. Slik var det i Romerriket på Spartacus og Jesu tid, slik er et overalt i dag. Vi kan ikke alltid vende det andre kinnet til. Det er noe som heter sjølforsvar. En kvinne har rett til å forsvare seg mot mishandling, et folk har rett til å forsvare seg mot en okkupant.
En revolusjonær kan ikke være prinsipielt mot å bruke våpen. Men det er siste utveg. I Peru valgte en gruppe revolusjonære på 1980-tallet å starte en væpna kamp for å frigjøre Peru fra kapitalisme og imperialisme. På landbygda og i slummen var forholdene elendige. Gruppa var inspirert av Mao og den vellykka bondehæren som hadde frigjort Kina i 1947.
Gruppa kalte seg Sendero Luminoso (Lysende Sti). En tid hadde de framgang på landsbygda, det ble borgerkrig, og de fattige bøndene på høyfjellsplatået i Andesfjellene blei ofre i en stadig mer blodig krig mellom senderistene og de brutale militære. Senderistene blei mer og mer pressa og opptrådte mer og mer som en sekt; de begynte å drepe fagforeningsfolk, aktivister og andre revolusjonære som var mot deres væpna kamp.
I dag har senderistene akseptert nederlaget. De bærer et tungt ansvar som starta krigen. De gjorde fatale feil i vurderinger av mulighetene og taktikken for å lykkes med en væpna kamp. Borgerkrigen har kosta 70 000 liv. I Nepal var det også maoister som gikk til folkekrig, men som inngikk våpenhvile med makthaverne etter ti år, satsa på det parlamentariske arbeidet og blei det største partiet i fri valg i 2008. Men heller ikke dette har ført Nepal nærmere sosialismen.
I 1987 var jeg og kona mi i Peru og hadde kontakt med kommunister som valgte andre virkemidler. Det resonnerte slik: ”Peru er ikke noen militærdiktatur sjøl om det var et autoritært styre. Vi kan fremdeles bruke andre virkemidler enn væpna kamp.”
Det legale kommunistpartiet hadde et titalls representanter i nasjonalforsamlinga, de arbeida i fagforeninger, de organiserte bøndene i lovlige bonderåd, Rondas Campesinas. I aviskioskene kunne jeg kjøpe revolusjonære aviser, aviser som til og med støtta Sendero Luminoso. I en av verdens mest forurensa steder, industribyen La Oroya i Andes, hadde fagforeningen et stort hus, Folkets Hus om du vil. Som vi besøkte og snakka med de flotte fagforeningsrepresentanene. Det var altså muligheter for lovlig politisk aktivisme.
Det blei etter hvert tøffere tider. Hele 1990-tallet styrte den korrupte presidenten Alberto Fujimori[2] i Peru. Hans offisielle mål var å utrydde senderistene, men all opposisjon blei slått ned. Jeg fikk seinere vite at da arbeiderne i La Oroya gikk til streik, la hæren en jernring rundt byen. Og mange år etter Fujimori, lå den dødelige røyken over byen og kvelte mennesker, dyr og vegetasjon.
Dette viser begrensningene i ikke-voldelig kamp. De herskende blir sittende sjøl om de tidvis gir noen innrømmelser til folket. Det skjedde for eksempel ingen revolusjon i Egypt våren 2011. Det er hæren som sitter med makta i dag slik det var under Mubarak.
Så svaret på ditt spørsmål om bruk av vold, må jeg si gjenta at den revolusjonære elsker livet. Men en revolusjon betyr at en klasse overtar makta over en annen klasse, påtvinger disse sin vilje og fratar dem sine privilegier. Jeg kan vanskelig forstå at dette kan gå fredelig for seg sjøl om man prøver å begrense utøvelsen av vold til et minimum.
En revolusjonær situasjon oppstår når den herskende klassen ikke lengre er i stand til å styre med sine gamle metoder og styringsredskapene og institusjonene ikke fungerer lengre. De har mista legaliteten i store deler av folket, det vil si at folket krever et annet og helt annerledes styre. Slik er ikke situasjonen i Europa i dag selv om den sosiale nøden brer seg.
Du spør meg om hvordan den revolusjonære skal spre sin politikk? Heller ikke her har jeg noe fasitsvar, men jeg vil henvise til en artikkel Brecht skreiv i 1935 ” Fem vanskeligheter med å skrive sannheten”. [ii] Hans utgangspunkt er en sivilisasjon som var i ferd med å synke ned i barbariet, noe verden fikk erfare fem år etter at artikkelen blei skrevet. Men også vår verden er i ferd med å synke ned i barbariet. Og sjøl om artikkelen til Brecht handler om antifascistiske skribenter, vil jeg si at den til gjelder alle revolusjonære.
De fem vanskelighetene med å skrive sannheten er i følge Brecht:
- Motet til å skrive sannheten. Min kommentar er at en revolusjonær alltid vil søke sannheten uansett hvor ubehagelig den er. Den kan koste karrière og vennskap, men den kan også være vanskelig fordi den kan utfordre egne dogme og fordommer.
- Klokskapen til å erkjenne sannheten. Min kommentar er at å finne sannheten krever kunnskap og vurdering. Ikke alle sannheter er verd å kjempe for. Å finne den sannheten som er mest tabubelagt og tåkelagt av de herskende, må være den revolusjonære sitt mål.
- Evnen til å gjøre sannheten anvendelig. Her sikter Brecht til at man skal avsløre at fascismen ikke er som en naturkatastrofe, men er et uttrykk for kapitalismens terrorvelde. Slik kan vi i dag si at finanskrisa nærmeste framstilles som en naturkatastrofe og som en følge av at guden ”Markedet” ikke er blitt tilfredsstilt. Vi må peke på at finanskrisa er et uttrykk for et stadium i kapitalismen der demokratiet settes til side for å sikre profitten til finanskapitalen. Det er ingen naturlov at Markedet må ha flere menneskeofre. Eller for å si det med Brecht: Vi må si at mennesker mishandles for at eiendomsforholdene skal bestå.
- Evnen til å finne dem som kan bruke sannheten. Min tolkning av Brecht er at han mener at det er ikke nok å finne sannheten og klargjøre den; den må også ha mottakere. Mottakerne er de som har brukt for sannheten, altså de undertrykte, de som vil tjene på en revolusjon. Sannheten er ikke statisk, å erkjenne sannheten er en prosess mellom den revolusjonære og de underprivilegerte.
- Evnen til ved list å utbre sannheten blant de mange. Brecht sikter her til at man må være smart når man velger ord og form for å nå fram til de som trenger sannheten. Brecht tenker her også på situasjoner der det hersker sensur, og der den revolusjonære eller radikale må velge å uttrykke seg slik at han kan omgå sensuren. I dag lever vi i et bråkete og kommersielt mediesamfunn. For den revolusjonære må det være en oppgave å velge ord, form og medium for å bryte gjennom lydmuren. Det er altså ikke nok å ha rett, man må også få rett.
Du lurer sikkert på hva jeg mener med sannhet? Det er rett at det finnes mange typer sannhet, men grunnleggende er at makthavere alltid har forsøkt å tildekke den. Makthaverne og deres talspersoner vil uttrykke seg i generelle vendinger, de ønsker å stagge opprør ved å snakke om felles interesser og om å stole på at eliten vil løse problemene uten innblanding fra folket.
Den revolusjonæres forhold til sannheten er at den skal uttrykkes skarpt og konkret og være et redskap i folkets hender.
Så er den revolusjonære aldri å være i tvil? Det finnes alltid mange alternativer når man skal utforme politikk. Men den revolusjonære dyrker ikke tvilen slik mange akademikere gjør. Den revolusjonære tviler også på tvilen og lar seg ikke tvilen hindre politiske handlinger. Det står mye på spill. Rudolf Nilsen skreiv i diktet ”Revolusjonens Røst” at ” kan hende det gjelder å redde vår jord”. I dag kan vi sløyfe dette ”kan hende”.
Om hva mener den revolusjonære om kjærligheten? I likhet med sannhet er kjærlighet et abstrakt begrep. Det finnes ikke noe mer misbrukt ord enn ordet kjærlighet. Men på den andre sida har det alltid vært de ekte revolusjonære som har kjempa for den ekte kjærligheten: for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og retten til å velge partner og for homofiles rettigheter. Den meksikanske forfatteren Octavia Paz skriver [iii]: ”Å forsvare kjærligheten har alltid vært en asosial og farlig handling, nå begynner den å bli rent ut revolusjonær”. Kjærligheten som en revolusjonær kraft, ja, jeg liker den tanken. Vi må ikke glemme hva som er revolusjonen mål: å skape fri mennesker.
Men er det mulig å være revolusjonær i Norge? Det vil alltid være revolusjonære, også under sosialismen. Å være revolusjonær vil si å være visjonær og kunne bryte med de trange rammene samfunnet setter for tanker og handlinger. Å være revolusjonær er uttrykk for en livsholdning som gjelder uansett hvor man er. Men det er mer forpliktende enn bare en livsholdning, det dreier seg å handle politisk i et samfunn i en gitt epoke og med en særegen historisk tradisjon.
De revolusjonære i Norge står i en lang opprørsk tradisjon. De arbeider for å videreføre livsverkene etter opprørske og revolusjonære kunstnere som Henrik Wergeland, Henrik Ibsen, Camilla Collett, Aleksander Kielland, Arne Garborg, Amalie Skram, Christian Krohg, Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg, Arne Ekeland og mange andre. Jeg kunne nevnt en rekke andre kunstnere, fagforeningsfolk og politikere. Men jeg om jeg skal trekke fram to navn, må det bli Marcus og Josephine Thrane.
Marcus Thrane leda rundt 1850 Thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han drog på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger og formidla sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningenes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851 og tilbrakte sju år i fengsel. [iv]
Kona hans, Josephine og deres fem barn, havna på fattigkassa. Hun redigerte en tid Arbeiderforeningens Blad mens mannen satt i fengslet, og hun er norsk presses første kvinnelige redaktør. Hun var utslitt, pådrog seg tuberkulose og døde i fattigdom i 1862, 42 år gammel. Hun er en av de usynlige kvinnelige revolusjonære heltene jeg nevnte tidligere. Hennes grav på Gamlebyen kirkegård er ikke bevart. . [v] [vi]
Thrane var revolusjonær internasjonalist. Han skriver at vegen fram til et Europa av føderative sosialistiske republikker ”desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig”[vii]. Men i Norge var det bare hvis arbeiderne ikke nådde fram med sine hovedkrav på lovlig vis, at man måtte vurdere å gå til en væpna oppstand. Thranitterbevegelsen overveide aldri denne muligheten i sin korte levetid.
Thrane var utopisk sosialist. Det var tvilsomt om han kjente til Marx som var født året etter Thrane. Men hans klasseagitasjon nådde fram til mange, og Thranitterbevegelsen hadde opp mot 30 000 medlemmer, fordelt på 400 foreninger. Thrane overvant alle Brechts ”fem vanskeligheter med å skrive sannheten” nesten hundre år før Brecht skrev sin artikkel. Thrane kjente sitt publikum. Han visste for eksempel at husmenn, arbeidere håndverkere og tjenestefolk i all hovedsak var kristne mennesker. Han angrep kirka og den offisielle kristendommen for å gå i de herskendes tjeneste. Han brukte Kristus-figuren bevisst i sin agitasjon: ” Er det overensstemmende med Kristi lære at en del mennesker skal have alt medens andre have intet?”[viii]
Han brukte en bibelsk stil når han ville oppnå en særlig virkning. I en tale på arbeiderlandsmøte i 1850 sa han [ix]:
Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da vil jeg tro at I bliver paaskjønnet av de store og fornemme. De vill sige at I er inderlige fornuftige mennesker, at I ere dydige, forstandige, gudfrygtige, taalmodige og agtverdige.
Vælge I at være radikale eller rodhuggere, da ville de store og fornemme sige eder at I ere fordervede, ryggesløse, ugudelige, forvillede, og at I ville ødelegge Eder selv og det hele samfunn.
Men jeg siger Eder:
Vælge I at være moderate eller maadeholdne, da kan I sige farvel til alle de skjønne forhaabninger I have gjort Eder om en bedre fremtid for Eder selv og Eders børn”
Ja, rodhuggere er et godt norsk ord for revolusjonære; folk som vil gå til røttene og fjerne det råtne. Det er også gyldig i dag. Og hvis du innvender at det norske samfunnet er totalt annerledes enn på Thranes tid, så har du sjølsagt rett. Det som hindra Thrane å skape en brei folkelig radikalt parti i 1850 hadde en helt annen karakter enn i dag. Men han lyktes med å være rodhugger i sin tid. Han nådde fram.
Så hva står igjen etter Marcus og Josephine? Thranitterbevegelsen blei knust, men inspirasjonen og uroen er tilbake.
Fotnoter
[1] Noen operer med begrepet urkommunisme i samfunnene før sivilisasjonene oppstod. Jeg tenker ikke på denne formen for kommunisme her, men slik den ble systematisert av Marx og Engels i Det kommunistiske manifestet 1848.
[2] Fujimori sona lenge en lang fengselsstraffer i Peru for maktmisbruk i sin presidentperiode. Han er i dag benåda.
Kilder:
[i] Ros av den revolusjonære, gjendikta av Georg Johannesen
[ii] Bertolt Brecht: Politiske skrifter, Gyldendals Uglebøker, Danmark 1975
[iii] Octavio Paz: Ensamhetens labyrint, Bromberg, Stockholm, 1984. Paz fikk nobelprisen i litteratur i 1990.
[iv] Marcus Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Marcus_Thrane/utdypning
[v] Josephine Thrane. (2012-03-17) I Store norske leksikon. Henta fra http://snl.no/.nbl_biografi/Josephine_Thrane/utdypning
[vi] Marcus Thrane emigrerte etterpå til USA med barna. Han levde til 1890.
[vii] Oddvar Bjørklund: Marcus Thrane – sosialistleder i et u-land. (1970), side 101
[viii] Samme, side 138
[ix] Samme, side 168
Publisert i tidsskriftet Rødt 2012
Relatert essay: http://andresensblogg.no/meitemark-og-sosialismen/
Se ellers: http://andresensblogg.no/rodts-syn-pa-maoismen/
3 kommentarer til «Å være revolusjonær»