Den svarte loven

Bilde: Wikimedia Commons

Skrevet dagen før loven gikk gjennom i Stortinget, svært redusert etter det opprinnelig forslaget. Artikkelen gir en historisk bakgrunn for unntakslover i Norge som alle bør kjenne til.

Når Regjeringa nå forbereder å få innført en kriselov som gir den vidtgående fullmakter i forbindelse med koronasmitta, er det viktig å trekke fram en uhyggelig lov fra den kalde krigens dager.

I forbindelse med den omfattende overvåkinga og forfølgelsen av kommunister på 1950-tallet, la Arbeiderparti-regjeringa i 1950 fram et lovforslag til den såkalte «Krigsloven» – eller beredskapsloven. Regjeringa ville lovfeste et farvel til vanlige rettsikkerhet. «Mistenkelige» personer skulle arresteres og interneres «når krig truet» eller «når rikets sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter av fremmede stater eller av andre grunner». Pressesensur skulle innføres.

Lovforslagets kapittel om regionale Forræderidomstoler åpna bare for to alternativer ved domsavsigelse: Dødsdom eller frikjenning. En fellende dom kunne ikke ankes, og henrettelser skulle gjennomføres innen 24 timer.

Lovforslaget møtte omfattende sterk motstand, blant annet fra forfatter Sigurd Hoel (før krigen med i Mot Dag). Han sammenlikna loven med tilstandene under Hitler. Høyrepolitikeren John Lyng, med erfaring som statsadvokat i landssvikoppgjøret, var en av dem som i 1950 motsatte seg å følge Ap-regjeringas ønske om å lovfeste ned til minste detalj en tilsidesettelse av alt som vanligvis kalles demokratiske spilleregler. Loven ble kalt Den svarte loven.

Loven ble vedtatt i 1950, noe moderert, men den såkalte innterneringsfullmakta ble beholdt. Statsminister Einar Gerhardsen var blant de som mente at lista over folk som skulle interneres, måtte utvides. «Man må ikke «følge reglementet» når det gjelder disse folkene», sa Gerhardsen.

Historieforskerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen avslørte i tobindsverket Den hemmelige krigen, overvåking i Norge 1914 – 1997 at 40 personer i ledelsen til Arbeidernes Kommunistparti og Rød Valgallianse (nå Rødt) på 1980- tallet skulle pågripes under en unntakstilstand. De utgjorde 20% av de som først skulle interneres. Bergh og Eriksen som var sikkerhetsklarerte og systemlojale forskere, mente at det offisielle grunnlaget for at valgte ledere fra AKP og RV sto på interneringslistene i 1980, var «høyst tvilsomt». Internering betyr fengsling på ubestemt tid uten rettergang.

I dag finnes fremdeles Lov om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold. Regjeringa har etter paragrafene 3 og 18 ubegrensede fullmakter hvis en krigs- eller krisesituasjon oppstår. Regjeringa overtar som lovgiver og kan fravike lover som Stortinget har vedtatt. Om nødvendig kan Fylkesmannen utøve lovgivermyndighet.

Det vil neppe være stor uenighet om at det må gjelde særskilte regler i krig. Problemet er imidlertid at forarbeidene til Den svarte loven gjør det klart at slike fullmakter også kan brukes i en innenrikspolitisk krisesituasjon som ikke har noe med krig eller krigsfare å gjøre. Uttrykket «og liknende forhold» er valgt for at grensene skal være diffuse og tøyelige. Og loven er fremdeles gyldige og er lite endra siden 1950.

Den såkalte «koronaloven» er ikke endelig vedtatt og vil få et annet innhold en unntakslover under krig. Fordi den er begrunna ut fra helse, vil den lettere få aksept. Men Regjeringa har allerede, med basis i det nåværende lovverket, vedtatt strenge regler og forskrifter for å hindre spredning av viruset, f.eks. den omstridte hytteloven.

Hva er så hensikten da med å få ytterligere fullmakter?   Mange jurister kaller loven for galskap. Advokatforeninga mener den bryter med Grunnloven.

Kilder:

Karsten Alnæs: Historien om Norge, bind V

Erling Folkvord: Er Bondevik redd for sannheta?  Dagbladet  8/10 1998

Les mer:

Gerhardsen-epoken var ingen idyll

Min fars mappe