Hvem myrda Muammar al-Gaddafi?

Foto: Thomas Samson/Gamma-Rapho/Getty Images

En kriminell historie

20. oktober 2011 ble lederen i Libya, oberst Muammar al-Gaddafi, drept utenfor sin hjemby Sirte. Etter å blitt halt ut av et gjemmested under ei bru, ble han lynsja av en mobb. Omstendighetene rundt selve drapet er uklare, men overgangsregjeringa (NTC) som overtok etter Gaddafi, hevda at det var utenlandsk etterretning som utførte drapet, sannsynligvis en agent fra det franske etterretningsbyrået DGSE («Le Bureau»).

Med Gaddafis død, gikk en afrikansk velferdsstat til grunne og ble erstatta av verdens største slavemarked  – eller slik situasjonen etter Gaddafis fall blir oppsummert i Det britiske underhusets rapport om Libyakrigen (House of Commons 2016):

Resultatet var politisk og økonomisk sammenbrudd, krig mellom militser og stammer, en humanistisk krise og en flyktningkrise, omfattende brudd på menneskerettighetene, spredning av Gaddafi-våpen i hele regionen og framveksten av ISIL i Nord-Afrika.

Vi veit også at Gaddafi aldri utførte eller hadde planer om å utføre et folkemord på egen befolkning, som var grunnlaget for NATOs og allierte araberstaters angrep på Libya med bomber og stridsstyrker.  Regimeskiftet skjedde på grunnlag av løgn slik det skjedde i Irak i 2003.

Gaddafi ble brutalt henretta uten lov og dom. En morder er ikke bare den som utfører drapet, men like mye den som oppfordrer til og legger til rette for det. Det vil muligens aldri bli noen internasjonal domstol som dømmer morderne og deres hjelpere.  Men Historien vil dømme – og vi har nå så mange kilder at vi kan peke ut noen ansvarlige for dette regimeskiftet og denne krigen som var en katastrofe og en forbrytelse mot menneskeheten. 

Hva var motivene for å ønske Gaddafi død? Gaddafi hadde mange venner, men også mange fiender, både internt i Libya og i utlandet. I Libya var menneskesmuglerne en av hans verste fiender. En avtale mellom Italia og Libya fra 2008 om felles skipspatruljer i Middelhavet, betydde at menneskesmuglere i kystbyene som Benghazi mista en årlig fortjeneste på titall millioner dollar.  Andre fiender i Libya var islamistene, f.eks. de lokale avdelingene av Det muslimske brorskapet og al Qaida. Disse overtok deler av Libya etter Gaddafi sammen med menneskesmuglerne.

Gaddafi hadde overlevd mange tidligere drapsforsøk. Siden 1970-tallet hadde amerikanerne, britene og franskmennene gjort flere forsøk på å drepe han. Gaddafis ambisjoner var å bygge opp et Libya og et Afrika uavhengig av Vestens strategiske og økonomiske interesser. Libya har store oljeressurser.

Frankrikes president Nicolas Sarkozy tok initiativ til hastemøte 19. mars i Paris der forberedelsene ble gjort til NATOs bombing. Sarkozy sitter nå i varetekt – sikta for å ha mottatt 50 millioner dollar i ulovlig valgkampstøtte av Gaddafi foran presidentvalget i 2007. Det blir antyda at mordet på Gaddafi skjedde etter direkte ordre fra presidenten, evt. for å skjule spor etter korrupsjonen.

Libya har nærmere 40 prosent av de afrikanske oljereservene. De franske argumentene for krigen i 2011 – slik de ble presentert for USAs utenriksminister Hillary Clinton – var å sikre fransk tilgang til libysk olje og stoppe Gaddafis planer om en ny afrikansk valuta, som ville svekke Frankrikes innflytelse i Afrika.

USAs utenriksminister Hillary Clinton spilte hele tida en hovedrolle for å drive fram krigen. Hun stoppa alle fredsforsøk. Etter drapet på Gaddafi, triumferte hun i TV med ordene «Vi kom, vi så, han døde.»  Fredsprisvinner Barack Obama er likevel selvsagt den øverste ansvarlig for den amerikanske poltikken. Han er for øvrig den eneste av de ansvarlige som har innrømma feilen. Ifølge The Guardien sier han at Libyakrigen er den største feilen i hans presidentperiode.

Statsminister i Storbritannia David Cameron var i front for NATO- bombinga og blir skarpt kritisert i den overnevnte rapporten for Det britiske underhuset.

I tillegg er de ansvarlige en rekke arabiske ledere, ikke minst daværende statsminister i Qatar, sjeik Abdulla bin Khalifa al-Thani. Qatar sendte flere tusen spesialsoldater som stod i Libya før vedtaket i FN 17. mars (Resolusjon 1973).

Så i norsk sammenheng må selvsagt statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre holdes ansvarlig. På Sarkozys møte i Paris deltok for øvrig Stoltenberg etter den kjente SMS-runden til partilederne som ga full tilslutning til Norges «gode bomber»  for kvinnefrigjøring, menneskerettigheter og demokrati.

Altså: en rekke statsledere i Vesten og Arabia har på sin samvittighet et rovmord på en annen statsleder, bygd på falske anklager. Og dette har de aldri beklaga! (bortsett fra Obama).

Men medløperne har også sin bit av mordet: De som spredde løgnene og/eller støtta krigen som folk i mediene, akademia, partiene, kirka, bistandsorganisasjonene – og som i dag tier. De fleste ble manipulert til å støtte krigen, men av de norske partilederne er det bare daværende leder i Senterpartiet Liv Signe Navarsete som har tatt selvkritikk. (Rødt var imot bombing, men var ikke da på Stortinget).

Den som arbeidet hardest i Norge for militæraksjon fra NATO, var Jan Egeland. Han var leder for regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg og direktør for Norsk Utenrikspolitiske institutt. Da Gaddafi ble drept, sa Egeland på spørsmål om hva diktatorer verden rundt tenkte, at de i hvert fall hadde «all mulig grunn til å skjelve i buksene og miste nattesøvnen. De har sett Gaddafi dø (…). Verden er bedre enn sitt rykte» og «Libya har alle muligheter til å bli et positivt unntak i den arabiske verden».

Lista over ansvarlige og medløpere kunne selvsagt vært mye lengre. Men hva med de intellektuelle, de som i teorien skal skue gjennom all propagandaen? Hva med nåværende professor i Midtøstenhistorie , Bjørn Olav Utvik,  som ifølge sitt forlag er «Norges fremste ekspert på politisk islam». Han sa følgende til NRK dagen Gaddafi ble drept:

Dette er svært viktig. For det første vil det oppleves som en sluttføring av revolusjonen i Libya, nå som også Sirte er i ferd med å bli tatt.

– Da kan man si at fase I – regimets fall – er endelig gjennomført, sier førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo til NRK.

– Og så er det viktig, når han blir tatt på denne måten, at han ikke kjempet til siste slutt, så vil det ta ned bildet av ham som en helt – i den grad noen i Libya fortsatt husker et slikt bilde av ham og har trodd på retorikken hans – så forringer dette glorien, sier Utvik».

Det var altså positivt for Utvik at «han ble tatt på denne måten», altså et mord utført av fransk etterretning, sannsynlig etter ordre fra president Sarkozy? Ok. Alle kan gjøre feil, men da er det kanskje på tide å innrømme fatale feilvurderinger?

I andre sammenhenger sa Utvik at omveltinga i Libya var «eit indre opprør». Han var «positivt overraska over at opprørarane allereie no har teke kontrollen i Tripoli.»

Indre opprør? Det var flagget til Qatar som vaia over Gaddafis hovedkvarter i hovedstaden Tripoli etter at deres spesialstyrker hadde erobra byen.

Hva er det Jan Myrdal skreiv om Vestens intellektuelle i «En illojale europeers bekjennelser»? : «Vi er ikke bevissthetens bærere. Vi er bevissthetens luddere».

Kilder:

Ola Tunander: «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» 2018

Terje Tvedt: Et verdensbilde bryter sammen. I Norske tenkemåter. 2016

Se også:

Tretten sørgelige lærdommer fra Libyakrigen

 

Skrevet av

Øyvind Andresen

Jeg er 66 år, marxist, lektor og fagbokforfatter. Tekstene er oftest skrevet etter samtaler og konsultasjoner med min kloke livsledsager Ingjerd.

3 kommentarer til «Hvem myrda Muammar al-Gaddafi?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.