Avtalen som vil endre Norge

Kronikk i Fædrelandsvennen 8/12 2014, skrevet sammen med Ingjerd Skagestad

Sammen med EU, USA og 22 andre land forhandler Norge nå om en frihandelsavtale for tjenester (TISA) som kan undergrave velferdssamfunnet vårt.  TISA står for Trade in Services Agreement og vil dekke 70% av den globale tjenesteøkonomien. Formålet med avtalen er å liberalisere handelen med tjenester og fjerne regler som hindrer konkurranseutsetting og privatisering. Disse reglene blir sett på som unødvendige handelshindringer.

I følge Klassekampen 12/9 i år var det daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre som –  bak ryggen til regjeringspartnerne og uten å konsultere Stortinget eller informere offentligheten på forhånd –  i februar 2012 signerte oppstarten på TISA-forhandlingene. Avtalen skal være ferdig neste år.

I juni 2014 lakk WikiLeaks ut en del dokumenter fra forhandlingene som viser også at partene forplikter seg til å hemmeligholde avtaleteksten i fem år etter at avtalen ble signert eller forkastet. Bare selskaper og regjeringer får tilgang til teksten, mens opposisjonspartier får lov til å se teksten i en begrenset tidsperiode, uten rett til å ta notater og bilder.

Mens man i tidligere liknende forhandlinger skulle spesifisere hvilke nasjonale unntak man ville ha fra avtalen, må man i TISA spesifisere hvilke områder som ikke skal inkluderes. Morten Høglund (FrP) i UD har gått ut og forsikret om at Norge ikke vil forplikte seg til å åpne tjenester i sykehus, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester.  Men her er mye usikkert.

Forhandlingsposisjonen kan endres, og Høyre/FrP-regjeringen skriver i sin politiske plattform: «Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite ut fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet».

Internasjonale og nasjonale fagforbund som organiserer offentlige ansatte (f.eks. Fagforbundet), er sterkt kritiske til avtalen. De peker på at det er en dynamikk i avtalen som gjør at nye forhandlingsrunder stadig vil utfordre nasjonale bestemmelser. Samtidig peker de på at når man først har åpnet for markedsadgang innenfor et felt, kan man ikke reservere det og gå tilbake til gamle ordninger.

Norge har vært en pådriver i forhandlingene fordi norske kommersielle interesser vil eksporter sine tjenester til andre land. Samtidig har vi ikke hørt noe om motytelsene Norge må gå med på for å få til denne markedsadgangen.

Samtidig driver amerikanske multinasjonale selskaper lobbyvirksomhet i en gruppe som kaller seg «Team TISA». Gruppa består blant annet av store finansinstitusjoner, nettleverandører, medieselskaper og butikkjeder. I økonomiske nedgangstider ønsker slike selskaper å åpne offentlig sektor i sin jakt etter mer profitt. I WikiLeaks-dokumentene blir det avslørt at TISA vil liberalisere finanssektoren ytterligere og åpne for salg av finansielle produkter, noe vi vet vil gjøre økonomien mer sårbar for nye finanskriser.

Leder for gruppa, Samuel Di Piazza (Citigroup), slår fast at TISA-landene må «modifisere eller eliminere» innenlandske reguleringer. Han hevder videre at banker, forsikringsselskap, media og andre selskap som driver global business, skal bli i stand til å operere i et miljø hvor de bestemmende faktorene er markedsbasert, ikke regjeringsbasert. Framtiden under TISA er en framtid uten offentlig leverte eller regulerte tjenester, og det frie markedets prinsipper kan styre investering i og levering av tjenester på en internasjonal arena.

Ett eksempel er Wal-Mart som ser TISA som en måte å frigjøre seg på fra f.eks. lokale myndigheters regulering av deres lokalisering og begrensninger på størrelsen på butikkene. De ønsker også at TISA skal sette en stopper for restriksjonene på salg av alkohol og tobakk, som de fleste land har.

Konklusjonen er at TISA er et angrep på velferdssamfunnet og demokratiet. Den kan få dramatiske konsekvenser for offentlig sektor på alle nivåer. Beslutningene vil være umulig å omgjøre, uansett hvilken regjering vi får. Hvis TISA blir signert, er premissene satt. Avtalen presser oss i en retning, og derfor er det eneste rett å trekke seg fra forhandlingene.

Det foregår nesten igjen offentlig debatt om slike avtaler. Det at Norge er med i TISA- forhandlingene, blir bare kort nevnt i statsbudsjettet for 2013 – 2014.

5. november 2014 stilte likevel flere politikere spørsmål om TISA i spørretimen i Stortinget, men utenriksminister Brende var generell i sine svar. Han la vekt på at tjenestemarkedet er et enormt marked, og Norge har mange offensive interesser: Brende sa så smilende at vi følger bare opp det den forrige regjeringen førte på dette området.

Regjeringen prøver å hindre en gryende motstand mot denne og liknende avtaler. Men ut fra tidligere erfaringer, blant annet med innføringen av EØS-avtalen, er det ingen grunn til å slå seg til ro. Bare økt opplysning og folkelig protester kan stoppe TISA.