Vranglesningene av Terje Tvedts bok

Klassekampens dekning av Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» er så langt på et lavmål. Jeg viser til Anne Minkens kronikk 9/12 og Ola Innsets anmeldelse 16/12. Disse artiklene markerer at en del mennesker på den såkalte venstresida overhodet ikke er i stand til – eller har vilje til  – å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.

Det er sjeldent at en historiker har klart å sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.  Jeg tror også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid.

I forsøkene på å underminere bokas relevans, lukker disse «kritikerne» for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvsagt ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg mer og mer irrelevant og sekterisk.

«Det internasjonale gjennombruddet» vil sannsynligvis bli stående som en epokebeskrivelse på moderne norsk historie. Bildet må sikkert utfylles. Og det er her «venstresida» må på banen. 

Jeg tenker at i forbindelse med det Tvedt kaller det internasjonale gjennombruddet, så er det viktig å se at Norge i løpet av de siste tiåra utvikler seg til å bli en økonomisk stormakt til tross for vårt beskjedne folketall (under 1 promille av verdens befolkning).  Det dreier seg ikke bare om oppbygginga av oljefondet (som er gigantisk og eier i dag 1,3% av verdens aksjer), men i løpet av få år etablerer bedrifter som Statoil, Hydro, Telenor, Aker, Yara og Norske Skog (!) seg som multinasjonale konserner med tentakler på alle kontinenter. Dette påvirker selvfølgelig et samfunns selvforståelse og behovet for ideologisk legitimitet.

Et illustrerende eksempel er daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg som i 1996 var på besøk i Aserbadsjan i forbindelse med Statoils oljeinvesteringer i landet.  I Baku forkynte han at de enorme skjulte reservene i Kaspihavet skulle finansiere helsevesen og pensjoner i Norge. Dette samtidig med at pumpene i Nordsjøen gikk for fullt , og mens Norge i mange år har vært en av verdens største oljeprodusenter.

Nå møtte de norske investeringer i Kaspihavet noen uforutsette (?) utfordringer, men det er ikke så interessant i denne forbindelsen.  Det interessante er at en framtidig statsminister gjennom ni år i vårt århundre kunne få seg til å uttrykke seg på denne måten.

Parallelt med dette har Norge i disse tiårene gitt fra seg det nasjonale handlingsrommet ved underlegge seg EU (via EØS-avtalen) og NATO uten reservasjoner. Det er her paradokset ligger. Bildet er svært sammensatt. 

Braanen bør komme på banen

Jeg vil også vise til hva nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, skrev på sin Facebook-side 7 desember:

Jeg må si jeg blir forbløffet over den norske offentligheten av og til. For noen uker siden leste jeg Terje Tvedts manus til «Det internasjonale gjennombrudd» fordi jeg var hyra inn til å intervjue ham på sakprosafestivalen.

Kort fortalt: I boka drar Terje Tvedt en linje mellom Norges internasjonale engasjement og det flerkulturelle Norge. Han viser (i mine øyne godt) fram det motsetningsfylte, men sammenhengende, i at Norge forventer at Libya og Sør-Sudan skal gå gjennom samme demokratiprosesser som oss, og at vi i multikulturalismens navn har stor tro på andre kulturer her i Norge (men ikke i Libya, der må de bombes). Videre viser Tvedt veldig godt hvordan norsk innvandringspolitikk blir til: Man lager strenge regler, noen blir rammet, helvete oppstår, man lemper på reglene. En adhoc-måte å lage politikk på som kan ha noe for seg, men som bør problematiseres.

Boka har selvsagt også mange svakheter. Terje Tvedt er en diskursanalytiker, og han leser mye mer diskurs enn materielle forhold (noe Espen Søbye har påpekt). I mine øyne overdriver han også betydningen av sitt eget felt (bistand) og overklassen og kapitalen blir nesten helt fraværende i boka.

Da jeg intervjua Tvedt på Litteraturhuset spurte forleggeren om jeg ble provosert over noe. Nei, svarte jeg. Tror du andre vil bli provosert? Naiv som jeg er svarte jeg nei, for dette er en analytisk og reflekterende bok og en del av dens innsikter er åpenbare eller framført i offentligheten før (av Tvedt).

Så feil kan man altså ta! Nå er det full kulturkrig om denne boka. Slik det også ble om SSB. Alle inntar sine vante posisjoner, beskylder hverandre for de verste hensikter, driver fri assosiasjonslek mellom motdebattanten og busemann X (Hege Storhaug og Hans Rustad).

Men ingen får noen sinne vite hva som står i boka. Ikke av anmeldere og ikke av Facebook. Alle bare denger løs på hverandre, utifra forhåndsgitte posisjoner.

Men nå har Klassekampen nettopp bidratt til det Klassekampens nyhetssjef advarte mot! Jeg vil utfordrer redaktør Braanen til å  kommentere boka. Jeg har tillit til at han vil kommentere den på en kompetent måte.

Innrømmelse

Braanen skriver på Tvedts Facebook-side:

Poenget mitt i denne omgang er at Klassekampen ikke har hatt noen mening om boka til Terje Tvedt. Det jeg beklager er at vi ikke har fått til en mer aktiv dekning av den.