Slike vindturbiner er under utprøving. De er langt mer effektive og langt mer skånsomme mot naturen enn de konvensjonelle vindturbinene. Illustrasjon: Enova Teksten er også publisert i Argument Agder.
Wind Catching Systems kan i løpet av få år erstatte de konvensjonelle vindturbinene til havs. Kommuner i Sør-Norge kan sitte igjen med nedsprengt natur og milliarder i feilinvesteringer.
Regjeringen kunngjorde i desember i fjor ambisiøse planer om utbygging av vindkraft til havs. De tar sikte på å lyse ut første fase av Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord innen utgangen av første kvartal 2023. Planene har brei politisk støtte.
En rekke kommuner langs kysten i Rogaland og Agder konkurrerer om å tilrettelegge for produksjon og utskiping av vindturbiner. Faren er at store naturområder flatsprenges forgjeves i kappløpet om å gjøre seg mest mulig attraktiv for «vindkrafteventyret». Ifølge Peder Johan Pedersen, leder for Naturvernforbundet i Agder, blir uerstattelig natur i strandsonen sprengt ned for å klargjøre industritomter med omfattende miljøkonsekvenser.
Den nåværende teknologien for havvindproduksjon er kommet kort. De største havvindturbinene i dag har en rotordiameter på 238 meter. I realiteten følger de konvensjonelle vind- og landturbinene samme grunnprinsippene som de møllene som gjennom århundrer kvernet korn i Nederland og andre steder i Europa. De fungerer på sett og vis hvis de står fast, på land og på havbunnen, men med store miljømessige konsekvenser. Vindturbinene veier flere tusen tonn. På en flytende installasjon kan det lett bli problemer under tøffe værforhold.
Det interessante er at i løpet av få år kan disse vindturbinene være en saga blott til havs. Ferd og investeringsselskapet North Sea investerer i et norsk pilotprosjekt for å bygge, teste og verifisere et nytt system for å produsere elektrisitet på flytende installasjoner. Enova har støttet prosjektet med 22 millioner.
Det dreier seg om et nytt konsept som blir kalt Wind Catching Systems for flytende havvind. 80% av havområdene er uaktuelle for bunnfaste installasjoner. Ifølge initiativtakerne kan dette systemet spare miljøet til lands og til havs for store inngrep.
Prinsippet er å erstatte de gigantiske turbinene med mange små turbiner tett sammen i en stålkonstruksjon. Konvensjonelle turbiner trenger fem ganger større areal enn Windcaster, ifølge Ole Heggheim, som er administrerende direktør i selskapet. Stålkonstruksjonene kan vare i femti år.
Prosjektet er i forsøksstadiet, så det er umulig å si om det noen gang kommer i produksjon. Men konklusjonen må bli at teknologien for vindkraft til havs ennå er umoden, dyr og miljøødeleggende, og at det vil skje raske forbedringer i teknologien i løpet av få år.
Det er derfor galskap av kystkommunene å sprenge ned kystnatur for å tilrettelegge for store produksjons- og lagerhaller og havner, som om kort tid kan vise seg å være ubrukelige.
Kilde: Ferdmagasinet nr. 4/22
Takk! Håper allikevel at vi heller ikke får dette i Mjøsa. Norges høyeste vindturbiner over Engerfjellet og sørenden av Mjøsa, på 218 meter, er helt forferdelige. De ødelegger hele de søndre deler av Mjøsa og Totenåsen.
Det er ikke ment til produksjon i innsjøer!
Forresten er dette spørsmål som er så viktige, at de bør avgjøres av InnGruppe-Demokratiet eller IGD.