Som første land i verden vil Norge starte gruvedrift i havet – til tross for omfattende protester, nasjonalt og internasjonalt. Hvorfor velger likevel Regjeringen å ignorere protestene og få stempel som miljøversting?
Det globale kappløpet om å utvinne verdifulle mineraler på havbunnen, er i gang. I 2025 planlegger Regjeringen å gi konsesjoner på 386 blokker for leiting etter mineraler i et område på over 100 000 kvadratkilometer i Grønlandshavet og Norskehavet (se kart under). Dette skjer på mange tusen meters dyp. Det er ingen som aner miljøkonsekvenser av denne typen gruvedrift.
9/1-24 stemte flertallet på Stortinget (Ap, Sp, Høyre og Frp) for å åpne for leiting og utvinning av mineraler på havbunnen som det første landet i verden. Regjeringen overlater til private lisenshavere å kartlegge både mineralforekomster og miljøkonsekvenser på «sine» område uten å vurdere helheten av påvirkningen på økosystemet i havet. Disse selskapene har selvsagt egeninteresse av å starte utvinningen.
Det er ingen grunn til å stole på Regjeringens forsikringer om at slik virksomhet skal ta hensyn til miljøet. For over 99% av det utpekte utvinningsområdet, er det ingen kunnskap om miljøet.
Nå har Regjeringen lagt ut en høring av første konsesjonsrunde for havbunnmineraler med høringsfrist 26 september. I skrivende stund har det kommet inn bare to høringssvar. Ett av dem er fra den internasjonale lobbyorganisasjonen med det talende navnet «Business for Nature» – og de har ingen kommentar! Det betyr «godkjent».
Det var i juni i fjor at regjeringen, til store protester, la fram planene om mineralvirksomhet på et 281.200 kvadratkilometer stort område i Barentshavet og Grønlandshavet. Første konsesjonsrunde berører 38% av dette området; det vil si over 106 000 kvadratkilometer. Dette området er større enn Islands landareal.
Gruvedrift etter press fra USA
Forut for stortingsvedtaket i januar kom det negative og skeptiske uttalelser fra en rekke faglige organisasjoner som Miljødirektoratet, Norsk institutt for vannforskning, Norges polarinstitutt, Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt og Norges Fiskarlag (Se Stortingsmelding 25 2022/2023). Samtlige miljøorganisasjoner går i mot.
Men også alle EU institusjonene har uttrykt sterk bekymring for norsk gruvedrift på havbunnen; det gjelder ministerrådet, kommisjonen og parlamentet. Norge er til vanlig svært servile overfor EU, men akkurat i dette spørsmålet bryr de seg ikke. Og grunnen til det er, som jeg tidligere har vist i en artikkel, at det er USA som presser på.
I oktober i fjor ble det undertegnet en avtale mellom USA og Norge som er svært interessant og avslørende. Det omtales både av offisielle norske og amerikanske kilder. Avtalens overskrift er: “Joint Statement from the United States and Norway on the High-Level Energy and Climate Forum.”
På møtet i Washington forut for avtalen, deltok det en norsk delegasjon bestående av representanter fra OED (Energidepartementet), UD (Utenriksdepartementet) og NFD (Nærings- og fiskeridepartementet) som møtte US Department of State, Department of Energy og Department of Interior. Agenda for møtet var blant annet energisikkerhet, fornybar energi og situasjonen i Ukraina.
I avtalen heter det blant annet:
«Norge har ambisjoner om å være verdensledende innen lønnsom, klok («prudent») og bærekraftig utnyttelse av sine havbunnsmineralkilder.»
Regjeringen argumenterer for at gruvedrift på havbunnen vil skaffe fram verdifulle mineraler til «det grønne skiftet», men prøver å skjule at disse mineralene i stor grad vil gå til våpenindustrien. Senator Marco Rubio fra Florida uttrykte USAs interesser krystallklart 17/10 – 23 til USaid : «Som dere vet, er det få forekomster av og utviklingstiltak for kritiske mineraler som er fri for den ondsinnede og tyranniske politiske innflytelsen fra Folkerepublikken Kina». Energiminister Trygve Aasland sier det litt mer diplomatisk: «Stormaktsrivaliseringen gjør det enda viktigere å sikre vestlig kontroll på verdikjedene», sier han sier han til Dagens Næringsliv 26/6-24 .
«I dypet rådet en ny stillhet»
Aasland er ikke bekymret for hvordan Regjeringens planer vil bli mottatt over norskegrensen: «Som med hvalfangst er det mye følelser også med mineraler. Men fakta må styre dette.»
Men hva er fakta om norsk hvalfangst? Det kan vi finne i Espen Ytreberg boka Utryddelsen- historien om den norsk industrielle hvalfangsten. (2023). I presentasjonen av boka skriver forlaget blant annet:
«I drøye hundre år etter at Svend Foyn oppfant granatharpunen i 1863, var Norge pådriver, innovatør og profitør i den største nedslaktingen av ville dyr verden noensinne har sett: Den globale industrielle hvalfangsten. Norge utviklet teknologi, åpnet nye fangstfelt og arbeidet internasjonalt for å hindre regulering og begrensninger. Da hvalfangstens epoke var over, var nesten ingen igjen av hvalene som hadde fylt verdenshavene. I dypet rådet en ny stillhet. Langs strendene i Sørishavet lå bare de råtnende hvalskrottene igjen. Men de norske hvalfangstrederne hadde blitt rike. Vanlige norske arbeidere bemannet den norske hvalfangstindustriens hvalkokerier og hvalbåter. For disse mennene var arbeidet slit, eventyr og mareritt.»
Hvalfangst er dermed et glimrende eksempel på hvordan det vil gå etter at «det nye industrieventyret» er over : «I dypet rådet en ny stillhet.».
Denne teksten er også publisert som kronikk i Fædrelandsvennen.
Les også:
Norge skal drive gruvedrift på havbunnen etter ordre fra USA
Én kommentar til «Norge et skritt nærmere gruvedrift til havs»