I Trefoldighetskirken under Arendalsuka skjedde det i 2021 en historisk begivenhet. Den norske kirka møtte med sin administrerende direktør (preses) Olav Fykse Tveit og Oljefondsjefen Nicolai Tangen til samtalte om felles verdier. Alle tilhørerne fikk oppleve hvordan kirke og oljefond gikk opp i en høyere enhet under bruset av orgeltoner: Kapital og kirke i sann forening slik det har skjedd så mange ganger før i historia. Bare englekoret manglet.
Tangen sa at kapitalismen er i ekstrem endring på en måte han aldri hadde opplevd tidligere. Dette har han selvsagt helt rett i. Men hva består disse endringene i ?
Tangen mente tydeligvis at nå var eierne av bedriftene blir stadig mer involvert i utforming av bedriftenes grønne profil. Han gikk samtidig ut mot fjernsynsserien «Exit» som han mente ga et helt galt bilde av finansfolk: «I Norge er det bra folk som steller med penger», sa han. «Oljefondet er det motsette av Exit».
Og dette var før han hadde sett tredje sesong av Exit der en av hovedpersonene, finansakrobaten William, ender opp som krabbemat. Ingen kan vel mistenke Tangen for å starte morgen på kontoret sitt med å sniffe kokain fra et sammenkrøllet eksemplar av Financial Times. Og han ender neppe opp som krabbemat i sjøen ved luksushytta si i Blindleia i Lillesand.
At Tangen roser kapitalismen, er ikke noen overraskelse. Han er egentlig inhabil i dette spørsmålet fordi han har til de grader selv tjent på dette samfunnssystemet. I motsetning til millioner av sultende mennesker over hele kloden.
For det er endringer i kapitalismen som Tangen ikke nevner, og som det er verd å dvele mer med, og som har utviklet seg videre etter det historiske møtet i Trefoldighetskirka. Det er den ukontrollerte utviklinga av sosiale forskjeller i verden.
En av grunnen til dette er den stadig mer omfattende bruk av skatteparadis Ja, her er Tangen selv ansvarlig for å endre norsk kapitalisme: Tangen hadde jo siden 2005 bygd opp en gigantisk formue som stifter av det britiske hedgefondet AKO Capital. Tangen personlig og hans hedgefond brukte minst seks forskjellige skatteparadis for å bygge opp sin formue. Selv om han, i alle fall offisielt, har frasagt seg sine interesser i AKO, har ansettelsen av Tangen som oljefondssjef betydd en normalisering og rettferdiggjøring av bruken av skatteparadis.
Det var hans kompetanse som finansakrobat som gjorde han kvalifisert for den nye jobben. Bruken av skatteparadis ble selvsagt ikke nevnt på forsoningsmøtet på Kirkemøtet i Arendal i 2021. Det finnes tilgivelse for slikt, i alle fall av biskopenes biskop, Fykse.
Et typisk trekk ved utviklinga av norsk (og global) kapitalisme, som Tangen heller også ikke nevnte, er at spekulative oppkjøpsfond overtar kontrollen over stadige flere selskaper. Disse oppkjøpsfondene setter i gang omstruktureringer av selskapene for så å selge dem videre etter noen få år med skyhøy profitt. Disse fondene opererer fra skatteparadis. I Norge er nå 450 selskaper eid av slike fond med 86 000 ansatte. Tallet er raskt voksende.
Dagens Næringsliv skriver at Nicolai Tangen hadde hanket inn den amerikanske investorlegenden Stanley Druckenmiller som siste gjest på programmet til Oljefondets årlige investeringskonferanse «Geopolitiske spenninger» 25/4. Druckenmiller hadde med hedgefondet sitt en gjennomsnittlig, årlig avkastning på 30 prosent over en periode på nesten tre tiår.
«Det er så heftig at du bare skjønner det ikke. Han har ikke hatt ett nedeår. Det er helt «unreal» hvor dyktig han er», sier en oppildnet Tangen til DN. «Han er sannsynligvis verdens beste investor noensinne.»
For Tangen var dette møtet tydeligvis en åpenbaring. Paulus fikk sin åpenbaring på veien til Damaskus; Tangen fikk sin åpenbaring via videolink fra Wall Street.
Men hva er det Tangens favorittinvestor egentlig foretrekker? Valutaspekulasjoner. Druckenmiller samarbeidet blant annet med en annen finansakrobat, George Soros, om å spekulerer mot det engelske pundet i 1992. De tjente en milliard dollar på en dag på dette, Dette er altså Tangens helter, folk som klarte å senke Bank of England på en dag.
For dette finnes det neppe tilgivelse, verken fra de engelske skattebetalerne (som måtte ut med tre milliarder pund) eller fra The Chuch of England.
Les også:
