Lønnsfest for toppene i statsbedriftene

Nyliberalismens gjennombrudd har vært et paradis for toppledere, både i private og det offentlige. 2018 var et rekordår for lønn, bonuser, pensjoner og andre honorarer i statlige og halvstatlige bedrifter. Det er et ran av fellesskapets verdier.

Her følger en oversikt:

Equinor

Den som tjener mest i Norge, er konsernsjefen for Equinor (tidligere Statoil) Eldar Sætre. Han hadde i 2018 en inntekt på 16,8 millioner i lønn.  Han har opparbeida en pensjonsrettighet på 130 millioner. Lønna gikk opp 1,8 millioner siden 2017 til tross for lavere oljepris. (DN 26/3 – 19)

Kutt har prega Equinor gjennom oljekrisen. Likevel har toppledelsen fått 150 millioner kroner bare i bonuser og aksjetildelinger de siste fem årene. 

Telenor

Konsernsjef Sigve Brekke fikk total lønn på 15,6 millioner i 2018. Det er for øvrig Brekke som sto bak Telenors mislykkede India-satsing i perioden 2009 til 2016 der selskapet tapte  25 milliarder kroner.

FESTET MOTET OPP: Daværende Uninor-sjef Sigve Brekke slår på trommene og fester men festen kosta 25 milliarder. FOTO: MAHESH KUMAR A AP

Telenor-direktør Berit Svendsen forlot konsernet i fjor etter en konflikt med Brekke og ble direktør for DNB-Vipps. Hun fikk en sluttpakke på 6,8 millioner, og en total godtgjørelse på 11,4 millioner i 2018. (DN 26/3 – 19)

Hydro

Avtroppende konsernsjef Svein Richard Brantzæg har tjent 153 millioner på ti år som konsernsjef. Han har opparbeida pensjonsrettigheter på 62 millioner. Sist år fikk har 2,7 millioner i bonus –  til tross for utslippsskandalen ved Alunorte-anlegget  i Brasil og kraftig reduksjon av hydroaksjen. (DN 26/3)

På fem år har Hydros konsernledelse dratt inn 285 millioner i total-kompensasjon, hvorav 107 millioner i bonuser – nærmest helt uavhengig av kursutviklingen.

Yara

I 2018 var konserndirektøren Svein Tore Holsether samlede kompensasjon økt til 13,9 millioner kroner. Dette er opp 2 millioner på ett år. Pensjonsrettigheter blir da holdt utenfor.

Aksjekursen falt ca. 10% i fjor. Yara var fram til 2004 en del av Hydro.

DNB

Sjefen Rune Bjerke fikk i lønn 8.229.000 kroner og naturalytelser på 301.000 kroner i 2017.

Statkraft

Sjefen Christian Rynning-Tønnesen fikk i lønn 6.027.192 kroner og naturalytelser på 188.641 kroner i 2017.

Posten

Sjefen Tone Wille fikk en lønn på 4.727.166 kroner i 2017.

Jernbane

Dagsavisen skreiv 15/6 i fjor:

Etter at jernbanereformen ble vedtatt, har både antallet direktører og lønnsnivået deres skutt i været. Aller best tjener Bane NOR-sjefen.

Økonomisk sett har toppsjefen i Bane NOR, Gorm Frimannslund, kommet best ut av det. Han har en lønn på nær 2,8 millioner kroner. Det er 1,2 millioner kroner mer enn hva Elisabeth Enger hadde da hun ledet Jernbaneverket.

Antallet direktører har økt fra 11 til 27. Reformen har kosta 1,3 milliarder, skrev Dagsavisen i fjor.

Konklusjon

Disse bedriftene har historisk vært helt eller delvis eid av staten for å tjene folket i Norge, men i vårt århundre ble de fleste delprivatisert, konkurranseutsatt  og/eller omgjort til aksjeselskaper og multinasjonale selskaper.  (Statkraft som rett nok er multinasjonalt, men fremdeles heleid av staten).

Lønn, bonuser og pensjoner bestemmes i lukka styrerom.  Organisasjonene er blitt topptunge, og direktørsjiktet er blitt som en adel som forsvarer sine egne privilegier. Det dreier seg om en elite som forlengst har vinka farvel til et nasjonalt fellesskap.

Disse menneskene er selvsagt ikke uerstattelige genier, for å si det forsiktig; Sigve Brekke måtte til og med pynte på CVen sin. Staten har  prøvd å lage noen regler for å begrense lønningene i statsbedriftene, men de blir ignorert.

Å snakke om at Norge er et (forholdsvis) egalitært samfunn, er en del av den offentlige hjernevaskinga. Partier som Rødt og SV sier de vil arbeide for å minske de sosiale forskjellene, men det er ikke tilstrekkelig med tiltak som å  skattlegging av de rike, begrense lederlønninger og ha gratis SFO og barnehage.

Målet må være å fjerne de betingelsene som skaper klasseforskjellene. På sikt må vi derfor arbeide for å sosialisere/renasjonalisere  disse selskapene, trekke dem ut av (aksje)markedet, fjerne direktørsjiktets privilegier og sikre at bedriftene tjener felles interesser.

Forkorta versjon publisert som leserinnlegg i Fædrelandsvennen